Logan

Jeg husker at for snart 17 år siden var utrolig mange fans av X-Men-tegneserien mildt sagt skeptisk til Hugh Jackman som Logan, bedre kjent som Wolverine, den 161 cm høye canadieren med adamantiumskjelett og seks skarpe klør. Jackman er tross alt 188 cm og fra Australia. Derimot viste det seg at han ikke bare var et godt valg, men det beste valget Fox kunne ha gjort. Mannen har brukt de siste 17 årene på å spille Wolverine i hele ni filmer. Noen gode som X-Men og The Wolverine, samt noen veldig dårlige, ja, jeg ser på deg Wolverine: Origins. Jackman har også sagt at han vil legge fra seg klørne for å fokusere på andre ting. Derimot har han sagt han er villig til å komme tilbake om Wolverine får bli med i en Marvel-film, eller om han blir tilbudt en cameo i en Deadpool-film. Dette gjør derimot at Logan er den siste filmen om den selvhelbredende mutanten, og dette kunne ikke ha vært gjort på en bedre måte.

Dette er en film man ikke kan snakke så mye om når det kommer til plottet, man må bare oppleve det. Jeg gikk inn i salen uten mye informasjon. Jeg hadde sett traileren, og visste noen småting her og der, men den overrasket en del steder. Filmen starter med at man ser Wolverine sove i en bil som noen meksikanere prøver å stjele hjulene på. Dette ender heller dårlig for meksikanerne. Deretter får vi et møte med Professor Charles Xavier, som nå er i 90-årene og har utviklet sykdommen ALS. Nok en gang spilles han av Patrick Stewart, som til nå har spilt denne rollen syv ganger. Han og Logan er en del en verden hvor kun en håndfull mutanter har overlevd. De lever i et forlatt stålverk sammen med mutanten Caliban, som vi sist så i X-Men: Apocalypse, hvor de prøver å skrape sammen penger for å kjøpe en båt slik at de kan leve på havet hvor Xavier, med sine mentale problemer, ikke er en trussel for menneskene rundt han lengre. Inn kommer Laura, spilt av en tolv år gammel nykommer ved navnet Dafne Keen. Den unge jenta har en hemmelighet, og det blir Logans jobb å få henne trygt fra Mexico, gjennom USA og over grensen til Canada hvor hun kan få asyl. Med en leiesoldat ved navn Donald Pierce (Boyd Holbrook) på nakken blir det mye vold og blod gjennom de to timene med film som følger. Selv med all volden og blodet er det plass til det menneskelige, med familiebånd og vennskap som går over tre generasjoner. Mellom slagene får vi trekke på smilebåndet, le litt og faktisk felle en tåre også.

Om dette faktisk ender opp med å være den siste X-Men-filmen til både Hugh Jackman og Patrick Stewart, så kunne de som sagt ikke ha avsluttet det med en bedre film. Voldelig, humoristisk, dramatisk og tåredryppende trist er Logan som en to timer lang Johnny Cash-musikkvideo. Filmen er en slags dyster og dystopisk avslutning på mutantsagaen, og det spares ikke på kruttet når regissør James Mangold gir oss svanesangen til James Howlett. Hvem skulle trodd at en ultravoldelig X-Men-film skulle ende opp med å være den beste av dem alle? Ikke misforstå meg, det er ikke volden i filmen som gjør den til den beste, men det viser bare at Mangold, Jackman og Fox tok en sjanse og ikke lot innholdet dikteres av aldersgrenser, meningsmålinger eller hvor vidt karakteren får si "fuck" x antall ganger i løpet av filmen. Filmen er voksen og tar for seg tema man før bare så fra filmskapere som Martin Scorsese, Stanley Kubrick og Steven Spielberg. Kvaliteten og dybden i filmen går forbi forbi det de fleste superheltfilmer har klart til nå.

Om ingen av de tre hovedpersonene (Jackman, Stewart og Keen) får Oscar-nominasjoner for skuespillerprestasjonene de ga i denne filmen, så har akademiet mistet all kredibilitet. Spesielt Patrick Stewart gjør en fremragende jobb som mentalt ustabil supermutant, Xavier, som er plaget av ALS. Jackman spiller Logan som en sliten dranker perfekt, en mann som har gitt opp og er klar til å ta sitt eget liv. Når det kommer til Keen, så snakker hun ikke i de første to tredjedelene av filmen, og får frem mer følelser enn de fleste voksne skuespillere klarer når de får snakke. Simpelthen fantastisk av dem alle tre.

Logan er og blir et magnum opus, en elskverdig hyllest til en 17 år lang serie som har tatt for seg en av de mest populære superheltene i verden. Wolverine er kanskje til tider en rabiat mutant som kan kutte av deg både hode og armer, men hans reise viser også hvor utrolig menneskelig han er. Under alle musklene og arrene på kroppen, har han følelser som har tittet litt frem i de ni tidligere filmene, men som får utfolde seg fritt for første gang, og det gjør ikke annet enn å dra i hjerteroten fra begynnelse til slutt.