Limbo kom helt ut av det blå, spillet som nå høster lovord fra en unison spillpresse. Den danske indieutvikleren Playdead Studios står bak spillet, og nettopp det at utvikleren er uavhengig skinner gjennom i produksjonen. I motsetning til det meste spillbransjen serverer oss - som i stor grad følger en trygg og velbrukt formel - ser man imidlertid at Limbo er et spill som byr på en helt unik regi og egenart.
De første skrittene føles helt naturlig med en enkel kontrollmekanisme hvor det gjelder å løpe sidelengs, hoppe og aktivere brytere. Men navigeringen er bare en liten del av spillet. Limbos utfordinger ligger heller i de mange og merkelige gåtene som skal løses. Uten å røpe for mye av spillet, kan jeg nevne at løsningen på gåtene finnes i både logisk tenkning og helsprø gjetting, og det er stadig like tilfresstillende å overvinne de slik at ferden kan fortsette.
Og med all denne gjetningen vil man også garantert dø flere ganger, og her overlater det ellers så minimalistiske og mystiske Limbo lite til fantasien. For det er mye grotesk død i vente. En lite gjestmild verden bestående av voldsomme edderkopper, hvinende sagblader og hissige revefeller som alle krangler om å ta deg av dage på den mest makabre måten. Men til tross for prøving og feiling - gjerne med fatale konsekvenser - oppleves aldri Limbo for strengt. Spillets lagringspunkter er mange og man slipper ofte å måtte spille lange sekvenser på nytt, dersom man skulle være uheldig å få hodet sitt sløyet av et stort sagblad. Heldigvis.
Spillet har et bra driv og det er aldri mange små skritt mellom de absurde oppgavene og den fantastiske atmosfæren gjør hele reisen til vakker og melankolsk spillpoesi man garantert kommer til å huske.
For det er et lite stykke spillkunst vi møter i dette minimalistiske eventyret om den lille tassen som uredd imøtekommer de mest bisarre utfordringer i ferden for å finne sin bortkomne søster. Hvor både lyd og bilde har et designmessig særpreg som vitner om en klar artistisk visjon. Den sorte og hvite verdenen er preget av lyseffekter, gjenstander ute av fokus og man får raskt følelsen av å befinne seg på et uhyrlig fiendtlig og utrygt sted. Følelseskaldt og brutalt. Men likevel delikat.
Lydbildet bruker også den samme minimalistiske oppskriften. Vi hører hovedpersonens skritt i det han plasker gjennom vanndammer, motordur fra maskinerier eller groteske lyder fra avrevne insektsbein som løsner fra kroppen. Mange små beskrivende lyder som krydrer opplevelsen. Men den mest effektive lydbruken i Limbo er likevel stillheten, som skaper en melankolsk og tom atmosfære.
Limbo er et spill du ikke bør gå glipp av. Et melankolsk, bisart og nydelig lite plattformspill som oser av atmosfære.