Personlig styrer jeg stort sett unna det meste som finnes av skumle spill på markedet. Det gikk derfor temmelig lang tid før jeg testet det første Left 4 Dead, til tross for høylytte oppfordringer fra vennene mine som hyllet spillet som det største siden tubeostens inntog på markedet. Jeg så for meg et typisk zombie-grøsserspill med idiotiske gåter, seige kontroller og massevis av filmsekvenser. I stedet fikk jeg servert en ren hyllest til klassiske zombie-filmer pakket inn i et imponerende raskt actionspill med kun ett fokus: overlevelse gjennom samarbeid.
Og samarbeid er det sentrale temaet også i Left 4 Dead 2. Zombie-pandemien har nådd de amerikanske sørstatene, og nå er byer som Savannah, Georgia og New Orleans, Louisiana fulle av hissige vandøde som tydeligvis kun har ett mål for øyet: Å drepe deg og de tre vennene dine.
For som i det første Left 4 Dead - i tillegg til en rekke forskjellige zombie-klassikere - består persongalleriet av fire svært forskjellige samarbeidspartnere. Denne gangen er det Coach, Ellis, Nick og Rochelle som kjemper for overlevelsen sammen. Vi vet i utgangspunktet svært lite om bakgrunnshistorien deres, men i løpet av spillets gang kommer de med kommentarer og anekdoter som gjør at man etter hvert danner seg et bilde av dem. Spesielt bondetampen Ellis, som stadig lirer av seg historier til enorm irritasjon for resten av laget, er en favoritt.
Det skal sies først som sist at Left 4 Dead 2 bare er komplett når virkelige mennesker inntar rollene i spillet, og da helst venner. Jeg spilte mesteparten av spillet sammen med en kompis, og vi måtte belage oss på den kunstige intelligensen til å kontrollere halve laget. Dette hadde ofte fatale konsekvenser, og selv om våre datastyrte medhjelpere stort sett oppførte seg upåklagelig, kunne de ende opp med å svikte når det virkelig gjaldt.
Det, og at de konsekvent nekter å plukke opp bomber og andre hjelpemidler, gjør at jeg når som helst velger å spille sammen med kompiser fremfor alene. Jeg hadde satt pris på om Valve kunne laget en enspilleropplevelse på høyde med samarbeidsmodusen, men nå er det nå en gang slik at Left 4 Dead 2 er ment som et samarbeidsspill for fire spillere, og å bedømme på noen annen måte blir urettferdig.
Det er fascinerende hvordan Valve har lagt opp lydbildet i spillet. Musikken er som oftest ikke-eksisterende, og den dukker stort sett bare opp når det er trøbbel i gjære. Ofte er alt man hører den svake susingen i trærne fra vinden. Plutselig dukker hvesingen og skrikingen fra de infiserte opp i horisonten, og etter litt spilling lærer du deg å kunne skille de forskjellige infiserte fra hverandre gjennom ulydene de lirer av seg. Det fungerer som et nyttig varsko til gruppen, som da kan forberede seg på et angrep. I tillegg involverer det lydbildet direkte i spillbarheten, noe som er sjelden kost i skytespill.
Visuelt er spillet helt fantastisk. De tåkebelagte myrene, den gamle kirkegården, det nedlagte tivoliet, kjøpesenteret og den stormherjede industribyen er alle perfekte baktepper for et guffent zombie-mareritt. Valve viser igjen at de virkelig har forstått zombie-sjangeren, og deres evne til å bygge opp scenarioer som både er originale og helt vannvittig klisjefylte på en gang mangler sidestykke i spillbransjen. Det samme gjelder de nye typene infiserte som dukker opp i de forskjellige brettene.
Jeg humret godt første gangen jeg ble angrepet av en zombie-klovn, for eksempel. Men de er ikke bare der for å være morsomme, de tiltrekker seg også andre infiserte, og er derfor de første som må til pers om man vil holde horden på et overkommelig minimum. Jockey'en er en krypende liten tass som hopper opp på deg og rir deg rundt som han vil, som oftest i retning den største zombie-klynga han kan finne. Spitteren spytter syre etter deg, og dekker store arealer av gulvet med grønn gugge som sakte, men sikkert tapper livet ditt. Chargeren har en enorm arm som han meier ned alt som kommer i veien for de lange løpene hans med. I tillegg til å bidra til at laget må legge opp strategiene sine litt annerledes i kampanjedelen, er de også spillbare i Versus-modusen, og her kommer de garantert til å bli brukt flittig fremover.
Scavenge er en ny online-modus hvor det handler om å finne bensinkanner rundt på brettene, og bruke dem til å fylle opp og starte et bensinaggregat før de infiserte tar knekken på deg. Det morsomme med denne modusen var at jeg og mine medhjelpere konstant måtte begi oss ut på risiko-områder hvor de infiserte kunne overlumpe oss, og det hindret oss i å klynge oss sammen i et hjørne som man vanligvis lett gjør.
Dette er et velkomment tillegg til det allerede ypperlige online-tilbudet, men rosinen i pølsa er uansett muligheten for å aktivere Realism Mode, noe som virkelig setter lagarbeidet på prøve. Her blir alt av hjelpemidler fjernet, som at silhuettene fra medspillerne dine ikke lenger ses gjennom vegger, skudd mot hodet er det eneste virkelig effektive, og om en figur dør, kan den kun gjenopplives ved hjelp av det nye gjenopplivnings-settet. Om man ikke har dette med seg, er spilleren død resten av spillet, og vil ikke våkne opp igjen i neste hvilerom. Jeg merket raskt at denne modusen nok ligger et par ukers spilling unna for min egen del, men det er en smart måte å gi en ekstra utfordring til de aller skarpeste spillerne.
Også våpenarsenalet er bygget ut, og mest merkverdig er inkluderingen av håndvåpen. Det finnes åtte forskjellige gjenstander som kan benyttes. Skarpe gjenstander som katana-sverdet kutter lett gjennom hordene, mens butte våpen som gitaren eller cricket-kølla kan slå av hodene på dem om man bare sikter riktig. Motorsaga er selvfølgelig helt fantastisk morsom å bruke - det sier seg selv - og "gong"-lyden fra stekepanna blir aldri gammel. I tillegg til disse kan man nå kaste såkalt bile, den grønne gugga Boomeren spyr på deg, enten på sterkere zombier, eller områder hvor man ønsker å samle horden på - gjerne det samme stedet man nettopp har kastet en molotov-cocktail.
Left 4 Dead 2 klarer som ingen andre å gjenskape stemningen fra zombie-filmene. Både i de rolige og nervepirrende periodene når man bare venter på at ett eller annet kjipt skal skje, og når horden angriper som verst og man panisk bytter mellom å skubbe unna et titalls vandøde og tømme magasinet i en generell hodehøyde. Det er som å fritt få lov til å løpe rundt i en George A. Romero-film. Nå kan jo nøyaktig det samme sies om det første Left 4 Dead-spillet, og det er også et poeng.
For mens Left 4 Dead 2 byr på en rekke småforbedringer i form av nye fiender, nye episoder, nye våpen en ny online-modus og nye omgivelser, er det ikke til å komme unna at det stort sett føles som å spille en tilleggspakke til Left 4 Dead. En god del er visst også fikset opp i bak i kulissene, men bortsett fra de dynamiske omgivelsene er det lite man legger merke til, og jeg føler konstant at Left 4 Dead 2 burde vært tilgjengelig som DLC for de som allerede har originalen. Men det er umulig å si at Left 4 Dead 2 er noe annet enn et briljant samarbeidsspill, selv om forskjellene til forgjengeren til tider er noe diffuse.
Til syvende og sist koker det uansett ned til om det er et bra spill eller ikke, og det er det så absolutt - så lenge du spiller det med venner. Left 4 Dead 2 er det ubestridt beste alternativet for Xbox 360- og PC-eiere som har lyst til å samarbeide med kompiser over nettet, og alskens underskriftskampanjer og boikotter kan ikke endre på det.