Kommentar: Øst, vest, hjemme best

Det vestlige spillmarkedet, omtrent 2008: Markedet oversvømmes av japanske rollespill (JRPG). Kritikerne klager på at spillene er for lite innovative, for like hverandre og mangler den friheten man ofte forbinder med vestlige rollespill.

Det vestlige spillmarkedet, 2013: Japanske rollespill er i manko. Flere og flere lovende titler ser aldri dagens lys utenfor Japan, til tross for at spill som Ni no Kuni: Wrath of the White Witch viser at det fremdeles er interesse for slike spill også i vest.

På bare fem år har markedet endret seg stort. Hva skjedde?

Faktorene er mange, men hovedårsaken er nok likevel finanskrisen. Finanskrisen rammet det japanske markedet, som er avhengig av eksportvirksomhet, særlig hardt. Den japanske valutaen yen har siden 2008 vært høy, noe som har ført til nedgangstider for landet. Storjordskjelvet mars 2011 hjalp ikke akkurat på situasjonen.

Spillmarkedet er som de fleste andre finanssektorer styrt av penger. Er markedet trangt og tidene tøffe, vil mange unngå de store risikoprosjektene og heller satse på det trygge og kjente. Dette gjelder både for øst og vest, noe som blant annet har resultert i større satsing på allerede veletablerte spillserier (var det noen som sa «årlige lanseringer av FIFA og Call of Duty»?). For japanske spillstudio betyr dette at man først og fremst satser på det lokale markedet, som man kjenner og som er noenlunde forutsigbart. Fremfor å satse på en usikker internasjonal lansering, produserer man trygge spill man vet vil selge i hjemlandet, og gjerne på plattformer man vet selger. Dette forklarer hvorfor PSP-spill fremdeles lages og selges i Japan, og at rundt 70 prosent av de fremviste spillene på Tokyo Game Show 2012 var til telefoner og nettbrett. Mobilspill har vært stort i Japan i omtrentlig et tiår allerede, og trendene vi ser her til lands på området er antakelig bare begynnelsen.

Man skulle med dette tro at markedet åpner seg for dem som blir igjen og velger å satse. Dessverre har studioene latt seg skremme av dårlige salgstall i vesten. Spill rettet mot det internasjonale markedet Vanquish, Ninja Blade og Quantum Theory solgte bare for dårlig til at man anser det som noen vits i å prøve. Dermed kan vestlige land se langt etter spill som Valkyria Chronicles 3, Tokitowa og Project X Zone. Selv spill i veletablerte serier som Tales of-serien, Suikoden og endatil Final Fantasy er ikke lenger garantert en internasjonal lansering.

Det påfallende er at effekten også går andre veien: Flere store vestlige titler lanseres ikke i Japan. De fleste av disse er tunge PC-titler som Guild Wars 2, Diablo III og endatil World of Warcraft. Grunnene er flere. PC som spillmedium er for japanere først og fremst ment for japanske/koreanske online-spill, visual novels og mer lugubre titler av seksuell art. Mange japanere har dessuten ikke plass til en stor spill-PC (en gjennomsnittlig japansk familie bor på 60 kvadratmeter, mot nordmenns 114 kvadratmeter). På toppen av det hele setter språkbarrieren en stopp for interessen. Tjenester som Steam og Origin hjelper heller ikke når japanere flest er skeptiske til skytjenester og netthandel generelt (utleie av musikk-CD er fremdeles et stort marked i Japan, til tross for tjenester som iTunes).

Så da står man igjen med to sterke fraksjoner i spillbransjen: Øst og vest. Ingen får særlig innpass hos den andre: Enten fordi de ikke vil, ikke tør eller folk bryr seg ikke.

Er man som bransje tjent med to fronter av denne typen? Blir ikke ens eget marked mindre mangfoldig som følger av slike ensrettede tilbud? Trenger ikke bransjen noen vågale sjeler som tør å satse på noe nytt og spennende? Burde ikke internett åpne for større utvalg av spilltjenester på tvers av landegrenser?

For min del er svaret tydelig: For å skape en mer helhetlig spennende spillbransje, må noen tørre å tre ut av komfortsonen. Bredde og mangfold er noe sunt, ikke noe skummelt.