Kommentar: Lommekrigen eskalerer

Frem til Sony lanserte sin PSP hadde Nintendo monopol på håndholdtmarkedet. Gameboy, Gameboy Color, Gameboy Advance, Gameboy Advance SP. Skulle man eie en lommekonsoll, var Gameboy det eneste alternativet. Alle gutta fisket frem en Gameboy fra lommen når klokken kimet og friminuttet sto for tur. De tidligere Gameboy-konsollene hadde fokus på at spilling var en guttesport. Å slå hverandres rekorder var en manndomsprøve.

Ser man på reklamer fra tidlig 90-tall er det ingen tvil om hvilket bilde spillselskapene prøvde å mane frem i hodene på unge guttevalper: å være flink til å spille var synonymt med å være tøff, synonymt med respekt, en gategreie. Man skulle ikke spille Gameboy i stua, men ute i gatene, ute der det foregikk, der den med sterkest batteritid overlevde. Likevel er det ingen tvil om at Nintendo allerede på denne tiden var flinke til å fange et større publikum, kanskje uten helt å være klar over det selv. Kusiner og tanter hadde det jo like moro med Gameboy som guttaboys?

Denne markedsføringen er kun et fjernt minne i dagens samfunn. Ikke fjernt fordi det er så himla lenge siden, men fordi det er så langt ifra dagens spillkultur. Fellesmeldingen fra alle tilbydere av spill er noe som for 10 år siden ville tvunget oss til å fnyse på nesen: spill er for alle. Alle er for spill. Nintendo har tatt den helt ut med Wii, gjort bestemor til en verdig virtuell motstander og skjøvet kjernefamiliene vekk fra brettspillene for en runde bordtennis på skjermen.

Idet foregangsselskapet Nintendo for alvor satte spikeren i kista for dataspill som eksklusivt for skjeggete brilleslanger og «basement dwellers», fikk Microsoft et glimt av fremtiden og lanserte sin Kinect. Microsoft inviterte de samme familiene til nok en runde bordtennis, ispedd hekkeløp og strandvolleyball, foran skjermen - denne gang uten å måtte holde noe i hånda overhodet. Kontrollerfri spilling, sa Microsoft og lanserte Joy Ride, et bilspill der det som skjer på skjermen ser minst like dumt ut som det du gjør med kroppen. Sony sov heller ikke timen, men lanserte Move i et forsøk på å hoppe etter Wiirkola.

Poenget med denne lille leksjonen i nyere spillhistorie er at spill har blitt allemannseie. På samme tid som Microsoft, Nintendo og Sony krangler om stueplass i alle verdens hjørner, har Apple erobret lommene. Til tross for at Nintendo DS har solgt i hopetall. Med Iphone kapret de kunder som var ute etter mer enn en spillkonsoll, men en multimedietelefon i samme slengen, og brukte sitt brede nedslagsfelt som utgangspunkt for et stadig voksende spillbibliotek. I den nye håndholdtkrigen står Apple i den båsen der Nintendo Wii for en liten periode sto alene, utenfor direkte konfrontasjon med både Nintendo 3DS og Sonys PSP 2 (Next Generation Portable).

Spilltilbudet på Appstore er nemlig radikalt annerledes enn det for de dedikerte håndholdte konsollene. Mikrospill og tidligere flash-varianter som Angry Birds, Doodle Jump og Icopter florerer på den proprietære nettbutikken, såvel som nyutgivelser av klassiske spill (Monkey Island) og alternative utgivelser av aktuelle spill til de stasjonære konsollene (Dead Space, Mass Effect). For Nintendo og Sony å konkurrere med en tilbyder hvor kunden til enhver tid bærer enheten med seg og attpåtil har muligheten til å kjøpe spill på farta via 3G-nettet, er tøft.

Hittil er det største aberet at både PSP og Nintendo DS/3DS opererer med større budsjett på spillene sine. Det handler også om det faktum at Iphone ikke lar brukeren spille med knapper, noe som i svært utstrakt grad begrenser mulighetene for fullverdige spill. Mens alt dette pågår entrer Googles operativsystem, Android, scenen.

I dag bruker alle smarttelefoner Google OS-et, med unntak av Nokia, Blackberry, Palm og Windows Phone 7. Også Apple da. Android kan til likhet med Iphone og Ios skilte med et omfattende spillbibliotek, men har hovedsakelig det samme problemet som Iphone: styreflaten baserer seg på berøring. Det største konkurranseelementet for Iphone og Android-telefoner overfor PSP/DS/3DS er per nå prisen. Mobilspillene koster alt fra gratis til 55 kroner, men ligger som regel på rundt 17 kroner. De er som tidligere nevnt - og selvfølgelig - langt mindre omfattende enn et fullverdig spill til 3DS eller PSP, men er like fullt såpass tilgjengelige og lettspilte at hvem som helst kan spille dem. Og hvem som helst er ikke opptatt av spill, men tidsfordriv.

Hvem som helst ser ikke forskjellen på Angry Birds og New Super Mario Bros. i produksjonsverdi og dybde. Nintendo-sjef Satoru Iwata har av den grunn vært skarp i kritikken av spesielt Iphone. En form for prisinflasjon har begynt å etablere seg hos kundene, der prislappen på tradisjonelle håndholdte spill virker stadig høyere. Hvorfor skal jeg kjøpe et spill til Nintendo 3DS for 400 kroner når jeg kan kjøpe Tiny Wings til 6 kroner? Og det følgelig til en «konsoll» jeg alltid har i lommen, fremfor noe man er nødt til å ta med seg.

Spill for alle har blitt spill for de som ikke bryr seg om spill, en subsjanger. Kanskje til og med en form for anti-spill som motarbeider de største utgivelsene. Med Xperia Play har Sony Ericsson prøvd å kombinere ikke-spilleren med hobbyspilleren ved å fylle hullet i både Iphone og Android-telefonene: mangelen på knapper. Xperia Play er en spillkonsoll med tradisjonelt knappeoppsett i tillegg til å opprettholde status som smarttelefon. Denne kombinasjonen er derimot ikke banebrytende eller ny, da Nokia prøvde seg på det samme for 8 år siden med premiefloppen Nokia Ngage. Hovedproblemet med Ngage var at den endte opp som en konsoll full av kompromisser. Litt klønete i forhold til ordinære mobiltelefoner, litt klønete som spillkonsoll. En teknisk identitetskrise. Skjærsilden neste.

Det samme kan gjøre seg gjeldende for Xperia Play: den er altfor mye spillkonsoll til å fange ikke-spillerne på samme måte som Iphone og øvrige Android-enheter. For Nintendo og Sonys del bør den gryende trusselen resultere i større fokus på fordelen ved dedikerte håndholdte konsoller: eksklusive franchises med like mye innhold som i utgivelser til de stasjonære konsollene. Å spille på Nintendo 3DS og PSP2 er ikke noe man gjør for å slå ihjel tid på trikken eller postkontoret, men noe man gjør for spillopplevelsens skyld. Sony har allerede amalgamert denne tankegangen ved å sette fokus på at PSP 2 fungerer som et mellomledd for Playstation 3. Et spill til PS3 skal kunne settes på pause og tas med videre på hyttetur. Vel fremme på hytta kan du fortsette det samme spillet på PSP 2 - og på denne måten har den dedikerte håndholdte konsollen blitt en mellomting mellom stasjonær og håndholdt. Den har blitt en forlengelse av Playstation 3, ikke et supplement.

• Vår anmeldelse av Xperia Play

For Nintendos del er løsningen 3D-funksjonen. Den håndholdte konsollen skal tilby noe helt unikt i forhold til stasjonære konsoller og smarttelefoner, i tillegg til teknisk tyngde. Med nyutgivelser som Splinter Cell 3D, Rayman 3D og Steel Diver virker det derimot ikke som forspranget er etablert helt enda. Det hadde uansett vært for mye å forvente i konsollens første måned.

Når det gjelder Ipad er det for tidlig å komme med noen form for konklusjon. Ipad-eksklusive spill kan med tiden være en reell konkurrent til Sony og Nintendo, men her er Apple for øyeblikket i konkurranse med seg selv og sin egen Iphone. Det håndholdte spillmarkedet har gått fra å være Nintendos lekeplass til en slagmark for de største selskapene i verden. Apple, Google, Nintendo og Sony er alle på offensiven for å kapre hytteturen vår. Slik det ser ut nå har Google og Apple lagt beslag på spilling i kollektivtrafikken, Nintendo og Sony på de litt større utfluktene.

Det er morsomt å tenke at konkurransen bestemmes av lengden på reisen og reisemålet i seg selv. Hvordan folks oppfatning av spillprisene på de mobile nettbutikkene vil påvirke 3DS og PSP 2 kan vi kun spekulere i, men det er trygt å anta at Sony og Nintendo vil prøve å oppnå et større skille mellom mobilspill og håndholdte spill.