Kommentar: Å omvende en spillskeptiker

Hvilke spill ville du valgt hvis du skulle omvendt en skeptiker? Hvis du skulle overbevist en person som synes spill er for voldelige? Hvis du skulle lært opp en forutinntatt sjel som tror at spill kun er egnet for barn?

Ville du valgt gode gamle Mario, som alle kjenner til fra før? Ville du valgt Half-Life 2, som la grunnlaget for skytespillene slik vi kjenner dem i dag? Ville du valgt Metal Gear Solid, som har massevis av filmscener uansett, slik at overgangen blir myk?

For meg er det to spill som peker seg ut som de beste kandidatene for å gjøre jobben. Det finnes drøssevis av spill jeg mener alle burde prøve, eksempelvis Bioshock Infinite med sin makeløse setting eller Alan Wake med sin uslåelige atmosfære. Likevel ville jeg ikke valgt disse spillene for å fremme min sak. Jeg ville valgt Journey og The Last of Us.

Årsaken er at folk som misliker spill ofte ikke klarer å se potensialet til spillmediet, og skal man overbevise disse er hverken Mario eller Gordan Freeman rett mann for jobben. Nathan Drake kommer nærmere, men spør du meg er de sikreste kortene en skjerfkledd luring i en slags burka, og radarparet Joel og Ellie. Sammen maler disse to spillene et riktig bilde av moderne TV-spill, samtidig som de viser styrkene til mediet på en god måte.

La meg starte med The Last of Us. Hvis man tar for seg PS4-versjonen er det tekniske nivået på høyde med dagens standard. Grafikken er vakker, animasjonene er proffe og spillmekanikkene fungerer godt. Spillet er representativ for bransjen på sitt beste. Samtidig byr The Last of Us på noe mer.

Uten å skulle spolere handlingen, kan jeg røpe at hovedpersonen tidlig opplever en personlig tragedie midt oppi den nådeløse katastrofen som har rammet verden. Det er en scene som får deg til å holde pusten. Emosjonelt, rått og ektefølt. Det er en scene som vekker sterke følelser i deg, i like stor grad som film. Grunnen er godt manus og glimrende skuespill. Det er heller ikke den eneste hendelsen underveis som gir deg en tåre i øyekroken, og nettopp derfor mener jeg at The Last of Us er egnet for å overbevise en trangsynt. The Last of Us har interaktiviteten samtidig som dramatikken og historieformidlingen er på høyde med film. Hvis en person legger fra seg håndkontrolleren etter den første halvtimen av The Last of Us, og fremdeles er bestemt på at spill kun egner seg for barn eller action-junkies, vil vedkommende aldri bli overbevist om noe annet.

Hvis du likevel ønsker fortsette misjonen, ville jeg gått for Journey. Journey viser også hvor mektige spill faktisk kan være, og det gjøres på helt andre premisser enn i The Last of Us.

Journey har ingen våpen, og ingen ord blir ytret i løpet av spillets gang. Ikke desto mindre er fortellingen sterk. Den er et bilde på lives oppturer og nedturer, på glede og samvær såvel som ensomhet og frykt. I sentrum står dessuten kjerneelementet til spillmediet. Interaktivitet. Du opplever ikke den magiske reisen som en passiv tilskuer, du er deltager. Det er du som spiller hovedrollen, og dette er årsaken til at alt oppleves så sterkt.

Journey varer omtrent like lenge som en litt lang film, og ingenting ved opplevelsen som trekker tankene mot hverken vold eller aktiviteter for barn. Det er et av de beste eksemplene vi har på spill som sitt eget uavhengige medie, og hvis en person fullfører reisen og fremdels fnyser av TV-spill, har han bestemt seg på forhånd. Å foretrekke film eller en god bok er én ting, men å tro at spill ikke er kultur er rett og slett uintelligent. Ikke alle spill er berikende for følelseslivet vårt. På samme måte som i filmverden er store deler av tilbudet kun ren underholdning, men potensialet til mediet står sterkt uansett. Er du en tviler? Spill gjennom Journey og The Last of Us, så skal du få se...

Hvilke spill ville du valgt for å omvende en skeptiker?