Joker

Mine aller første reaksjoner på bilder og promoteringsmateriale for Joker var langt ifra positive. Her fikk vi se skuespiller Joaquin Phoenix med billig ansiktsmaling, og kvaliteten på bilde, lys og sminke virket i det hele tatt særdeles dårlig. Med Suicide Squad relativt friskt i minne var det heller ikke DCs beste tolkning av superskurken vi satt igjen med, og da det i tillegg ble kjent at Todd Phillips, mannen bak Hangover-filmene og Project X skulle stå for regien, var min forhåndsdom at Joker-filmen umulig kunne bli bra.

Heldigvis hender det med jevne mellomrom at vi alle tar feil. Noen ganger gjør det til og med godt å innrømme det. Dermed er det med et lettelsens sukk jeg nå kan erklære: Mine damer og herrer, jeg tok feil. Jeg tok så til de grader feil. Og jeg har sjelden vært mer fornøyd over å innrømme det. Joker er intet mindre enn en cinematisk triumf - ikke bare for DC- og tegneseriefansen, men for alle som elsker kvalitetsfilm av ypperste klasse.

Batman og Joker har vært to så å si uadskillelige sider av samme mynt siden den gale klovnen ble introdusert i 1940. Hans bakgrunn har alltid vært et mysterium, selv om det har blitt skrevet flere opprinnelseshistorier opp gjennom årene, hvor The Killing Joke fra 1988 kanskje er den beste og mest kjente. Med produksjonen av Joker har imidlertid Todd Phillips og skribentene valgt å fristille seg fra tegneseriematerialet. Valget er kontroversielt, men til syvende og sist tjener det faktisk til filmens fordel og gjør den i stand til å fortelle en opprinnelseshistorie på sine egne premisser.

Vi befinner oss i Gotham tidlig på 80-tallet, hvor Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) er en plaget sjel med sinnslidelser som strever med å få endene til å møtes i en hardt prøvet by. Han forsøker å jobbe som en klovn på dagtid og slå gjennom som en standup-komiker på kveldstid, men livet har ikke akkurat delt ut de beste kortene til Arthur, som stadig mer blir offer for de voldsomme og nedbrytende kreftene som herjer i byen og menneskene rundt ham.

Personlig har jeg alltid opplevd at en av fordelene med DC-universet over Marvel er hvor mørkt DC kan bli, noe som skaper grobunn for noen av de beste superskurkene. Dette er et element Joker vet å utnytte. Filmen er et dypdykk i menneskets mørke og kaoset som kan råde når godheten blir fraværende i et kaldt og konkurranseorientert samfunn. Resultatet er en eskalerende reise ned i råhet, ondskap og hvordan mangelen på medmenneskelighet og hjelp til de nedbrutte kan få fatale og uante konsekvenser. Det er en moderne tragedie som kartlegger ikke bare en enkelt manns galskap, men også hvordan livet, samfunnet og omstendighetene rundt er med på å fremdrive og oppildne denne galskapen. Man får innblikk i en skjebne det gjør vondt å være vitne til, selv om konsekvensene denne skjebnen senere skaper er både avskyelige og urovekkende.

Det er mye i filmen som er med på å bygge opp under denne stemningen. Cinematografien er til tider mesterlig, hvor bruken av lys og skygge, duse farger og kløktige kameravinkler hjelper til med å fange ubehaget og galskapen. 70-tallsestetikken passer som hånd i hanske til filmen (til tross for at filmen foregår i 1981), uten at verken settingen eller filmens tematikk dermed føles fremmed eller uaktuell av den grunn. Settingen og tematikken gir dessuten sterke assosiasjoner fra banebrytende filmer fra denne tidsepoken, ikke minst til Martin Scorseses klassiker Taxi Driver fra 1976. Det musikalske arbeidet til islandske Hildur Guðnadóttir passer filmen som hånd i hanske, og det detaljerte arbeidet her får det til å gå kaldt nedover ryggen opptil flere ganger gjennom filmen.

Likevel er det Joaquin Phoenix som mer enn noen andre bærer denne filmen med en av de mest realistiske og nervepirrende portretteringene av galskap vi noensinne har sett på lerretet. Her møter vi en radmager og spinkel Phoenix, som har gått urovekkende mye ned i vekt for rollen. Den kaklende og ukontrollerte latteren hans slutter aldri å fylle deg med en blanding av ubehag og medfølelse, og sistnevnte følelse er noe jeg strengt tatt ikke hadde forventet å kjenne på under filmen. Når Arthur kjemper mot sine indre demoner og sliter med å skjelne mellom virkelighet og fantasi, er dette en kamp du virkelig tror på takket være Phoenix' rolleprestasjon. Vi aner en viss inspirasjon fra tidligere Joker-roller som Heath Ledger, Mark Hamill og Cesar Romero, men denne tolkningen av Joker står likevel stødig som fjell på sine egne bein og vil bli husket i mange år fremover. Ved hjelp av Phoenix' skuespill og det skarpe manuset er dette den mest menneskelige Joker vi kanskje har vært vitne til. Mannens vei inn i galskapen er en trist historie som vekker sympati, selv om handlingene det fører til ikke blir mindre alvorlige av den grunn. Noen av scenene kan riktignok trekke litt ut, og et par av birollene føles ikke like skarpe som de kunne har vært, men det er kanskje mest som en følge av Phoenix' rolleprestasjon.

Et sterkt trumfkort, eller joker om du vil, som filmen kan skimte med er hvor ekstremt godt den treffer aktuelle nerver og strømninger i samfunnet. Verden anno 2019 er et heftig sted, med både enkeltpersoner og grupperinger som bare trenger noen små dytt i riktig/gal retning for å tre inn i en malstrøm av vold og kaos. Sakte men sikkert klarer Joker å bygge opp til å speile et Gotham som preges av samme galskapen og kaoset, men i en kontekst som samtidig ikke føles unaturlig i Gotham-universet. Filmens siste tjue minutter er eksepsjonelt gode, og oppbyggingen her kan fort bli husket som noe av det beste vi har fått fra DC-filmer noensinne.

Jeg var ikke uten skepsis da jeg først fikk høre om denne filmen, og etter Suicide Squad er det vel få som kan klandre meg for dette. Heldigvis er all skepsis gjort til skamme. Joker er en superskurkfilm som selv den som hater superhelter og superheltfilmer bør unne seg å se. Med mesterlig skuespill, et dypdykk i menneskets sinn og ondskap og en nerve som gjenspeiler samfunnsparalleller med millimeterpresisjon er dette unektelig en av årets beste filmer, og den beste DC-filmen på et tiår. Hvis vi kan få mer av dette, bør Marvel/Disney virkelig begynne å skjelve i buksene!