John Wick: Chapter 3 - Parabellum

Da den første John Wick-filmen kom ut i 2014 var det sannsynligvis få som så for seg hvor stor filmserien skulle bli. Vi snakker tross alt om en film hvor Keanu Reeves, mannen med steinansikt som knapt har utmerket seg i filmbransjen siden Matrix-dagene, spiller en tidligere leiemorder som går amok da en mafiajypling dreper hunden hans. Og likevel er det nettopp denne kombinasjonen av faktorer som har løftet filmserien til den velfortjente statusen de har fått. Premisset for den første filmen er fortsatt latterlig, men gjennomføringen er gjennomført med en passelig ironisk distanse som gjør at det fungerer utmerket. Legger man til at begge de to første filmene topper det hele med intens, velkoreografert action som få filmer i dag kan skimte med, så skjønner man at dette er en rolle herr Reeves er skapt for å spille.

Med slike actionfilmer er det alltid fristende å holde karusellen i gang, og spørsmålet er hvor lenge det er berettiget å gjøre det. I dette tilfellet er jeg svært glad for at sirkuset fortsetter, for John Wick 3 er uten tvil den klart beste av alle filmene i serien.

Filmen kaster oss inn umiddelbart der forgjengeren sluttet. John Wick (Keanu Reeves) er fortsatt leiemorderen som ufrivillig har blitt trukket inn i bransjen igjen, og denne gangen er listen over allierte mindre enn noensinne. Handlingene i slutten av forrige film har ført til at han har blitt utstøtt blant sine egne, og De Høye Herrers Bord utlyser nå en dusør på hele 14 millioner dollar på hans hode. Som om ikke det var nok blir alle som tidligere har hjulpet Wick oppsøkt av De Høye Herrers Bord med beskjed om at handlingene deres ikke går ustraffet hen. Jaget og frendeløs tyr Wick til en siste løsning, en gammel blodspakt formet med leiemorderen Sofia (Halle Berry).

Med den tredje filmen tar vi for alvor et dypdykk i bakgrunnshistorien til underverdenen som setter rammen for John Wick-filmene. På imponerende vis klarer filmskaperne å finne den rette balansen mellom selvhøytidelighet og useriøsitet. Du kjøper det, selv om du vet at det hele er absurd og at yrkeskriminelle aldri ville funnet seg i et så tungrodd og stivt hierarki. Likevel sitter man som tilskuer og er fascinert over det hele. På mange måter minner dette litt om hvordan man forteller bakgrunnshistorien i enkelte spill: Du kjøper det ikke som et realistisk premiss for den virkelige verden, men det fungerer veldig godt som et rammeverk for universet skaperne ønsker å formidle. Regissør Chad Stahelski har tydeligvis gode manusforfattere ved sin side, og sluttresultatet er to timer med spennende verdensbygging.

Likevel er det ikke historieformidlingen John Wick 3 vil bli husket for, og det er heller ikke det man først og fremst går for å se. Man ser John Wick-filmer for å få action, og det kan man saktens understreke at man får. Det tar ikke mange minuttene før vi får første kampscene i filmen som følger malen fra forgjengerne noenlunde slavisk, men allerede fra andre kampscene skjønner man at her snakker vi om en grensesprengende film. Haken må med jevne mellomrom løftes opp igjen fra gulvet, og det hele er så intenst at det sitter i hele kroppen. Både koreografi og cinematografi er vanvittig imponerende, og det er uten tvil med på å løfte den tredje filmen opp til å bli den beste i serien. Det er ingen overdrivelse å si at actionfilmer aldri blir det samme igjen, og John Wick 3 setter en ny standard for hva man kan forlange av actionfilmer som ønsker å være best i klassen. 80-tallet ga oss Die Hard, Predator, Dødelig våpen og Aliens. 90-tallet ga oss Terminator 2, The Rock og The Matrix, og for 2000-tallet satte Jason Bourne-filmene actionfilmstandarden. For dette tiåret er jeg fullstendig overbevist om at John Wick-filmene vil bli stående sammen med The Raid-filmene som de mest grensesprengende, standardiserende og ikoniske actionfilmene.

Noe av årsaken til dette, utover regi og cinematografi, er det dyktige skuespillerarbeidet. Keanu Reeves har gått all-in i disse filmene med egne stunts og det hele, og mannens dedikasjon oser gjennom hele filmen. Han får imidlertid godt selskap av Halle Berry, Ian McShane, Jerome Flynn og Lance Reddick, som alle kaster seg inn i filmens absurde setting og spiller ut sine roller med glans. Helt perfekt er det imidlertid ikke, og særlig rollefiguren Zero (spilt av Mark Dacascos) føles som et uromoment i filmen som aldri passer helt inn. At rollefiguren er ment å være japansk og snakker språket dårlig vil nok gå de fleste hus forbi, men det er likevel med på å understreke at rollefiguren ikke er filmens høydepunkt.

Intens som filmen er tar den seg også tid til litt historiefortelling og litt roligere parti innimellom, og stort sett finner filmen en fin balanse. Selv om det hele er solid, kan man også argumentere for at filmen er en anelse for lang. Med litt mer effektiv klipping enkelte scener, hvor et par sekunder sløyfes her og der, tror jeg filmen hadde blitt enda mer presis.

Noen svakheter til tross er du likevel garantert en bunnsolid kinoopplevelse med John Wick 3 dersom du er glad i intens action med en spandabel dose gladvold attåt. John Wick-filmene har alltid levert på dette området, og med den tredje filmen i serien overgår skaperne ikke bare seg selv, men også det meste annet man finner innenfor sjangeren i dag. Å kalle John Wick 3 for grensesprengende blir å understreke det åpenbare, men det bør likevel nevnes igjen i oppsummeringen av filmen. Dette er en film som vil bli husket lenge, og det vil trolig gå lang tid før vi finner en like standardiserende actionfilm.