Ja takk, begge deler!

Glem generiske skytespill med digre våpen og muskelbunter med militærsveis. Gi meg et godt rollespill, og jeg er som en unge på julaften med en diger eske med Lego. Og for et rollespillår det har vært! Med japanske RPG-titler som Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, Persona 4: Golden, Final Fantasy XIV: A Realm Reborn, Tales of Xillia, Fire Emblem: Awakening, Pokémon X/Y og Dragon's Crown, har det vært mer enn nok å henge fingrene i for oss som elsker nivåklatring, episke historier og japansk visuelt design. Med titler som Bravely Default, Tales of Xillia 2 og Lightning Returns: Final Fantasy XIII i vente, ser jeg dessuten ingen grunn til å klage på fremtiden heller.

Men hvor mange vestlige rollespill har satt sitt preg på 2013? Selv sliter jeg med å komme på et eneste eksempel. Det nærmeste vi kommer er South Park: The Stick of Truth, et spill som ikke skal lanseres før til neste år, og som angivelig minner mer om et JRPG enn et WRPG.

Dette er overraskende, for går vi to-tre år tilbake var tendensen den stikk motsatte. I 2011 var glitrende gode WRPG-spill som The Elder Scrolls V: Skyrim og The Witcher 2: Assassins of Kings det store, mens JRPG-titlene slet med omdømmet. WRPG-spill satset på nyvinninger, åpne verdener og inspirerende idéer. JRPG sakket akterut i gamle vaner og fastlåste strukturer. WRPG var hot, JRPG var not.

I 2013 har WRPG-titlene derimot uteblitt, mens JRPG-titlene ikke bare har dominert markedet, men også jevnt over høstet gode kritikker. Comebacket er slående, og til glede for JRPG-entusiaster som meg. Hva har skjedd? Hva skyldes JRPG-spillenes solide comeback? Selv ser jeg fire årsaker:

For det første er mange av årets JRPG-titler egentlig ett til to år gamle. Dette har flere grunner. At man vil teste ett marked før man går videre til neste er en av dem. Krevende oversettelsesarbeid er en annen. Ta for eksempel Animal Crossing: New Leaf. Spillet har 2,4 millioner japanske tegn, noe som tilsvarer over én million engelske ord. I ett enkelt spill. Det er mye arbeid, arbeid som tar lang tid.

For det andre har amerikanske og europeiske spillere aktivt etterlyst lanseringer av JRPG-spill i Vesten. De har derfor minnet utgiverne på at markedet i Vesten ikke er så dødt som de kanskje fryktet for bare noen år siden.

For det tredje er det naturlig at trendene svinger. Hvis én trend får råde alene for lenge, er det lett for nye aktører å komme inn med friske og nye ideer. Når de vestlige aktørene nå har stoppet opp sin satsning, har det gitt japanerne ny vind i seilene og rom for comebacket vi nå ser. At de vestlige aktørene har stoppet opp, er nok fordi de konsentrerer seg om nestegenerasjonstitler som Dragon Age: Inquisition og The Witcher 3: Wild Hunt. Her er vi inne på den siste årsaken.

Mens japanerne foretrekker de trygge plattformene de har lært å kjenne etter flere års arbeid, er de vestlige utviklerne og utgiverne villige til å se fremover og leke seg med nye verktøy. Her har forretningsmodeller og kultur mye å si. Japanere er tradisjonelt mer forsiktige og konservative, og de konsentrerer seg om sikker profitt. Den vestlige businessmodellen er deimor mer vågal og utprøvende, men samtidig utsetter modellen de involverte for større risiko.

Det blir derfor spennende å se hvordan RPG-landskapet vil forme seg nå som den neste konsollgenerasjonen kommer buldrende. Vil de japanske spillene havne bakpå igjen, eller vil de klare å leve i skjønn harmoni med de vestlige titlene? Selv vil jeg i likhet med Ole Brumm ha jevn servering av begge deler også de kommende årene. En god RPG-tittel er tross alt god uavhengig av opphavsland.