Iron Man VR

Det er ikke akkurat mangel på skytespill på PlayStation VR, men de aller fleste av disse setter ganske klare begrensninger til hvor man kan bevege seg. Hva skjer så når man får lov til å fly hvor som helst og velge blant et fryktet våpenarsenal? Camouflaj håper at Iron Man VR gir et gledelig svar, og lykkes til en viss grad.

Interessant nok lykkes utviklerne med det jeg vil tro er det vanskeligste, nemlig kontrollene. En av grunnene til at mange holder seg langt unna full mobilitet og flyakrobatikk i virtual reality er tross alt at sjansen for å gjøre noen svimle og kvalme øker betraktelig. Nå viser det seg at undertegnede er av de mest hardføre hva slikt angår, men jeg tror faktisk at de færreste vil oppleve noe særlig ubehag her til tross for at fartsfølelsen er ganske god. En av hovedgrunnene til dette tror jeg er at alt du gjør føles naturlig i forhold til hvordan du har hendene dine. Ønsker du å fly høyere retter du håndflatene dine mot bakken, må du rygge pekes de forover og selvsagt flyr du fremover ved å rette de bakover. Da sier det seg jo selv hva som må til for å svinge også. Med fare for å høres ut som en klisjé føles det rett og slett som om du er Iron Man.

Han er ikke kjent for å bare fly rundt heller, så de aller fleste oppdrag krever åpenbart bruk av våpen i tillegg, og for de som har sett filmene eller lest tegneseriene vil disse bevegelsene bli ren refleks. Ved å rette håndflaten mot noe vil du kunne bruke repulsorene, mens de varmesøkende rakettene er parate om du sikter med knokene. Etter hvert blir det også mulig å skaffe seg lasere, bedre raketter og andre ikoniske draktdeler, og hver av disse er lette å bruke og veksle mellom.

For noen av de beste og mest minnerike øyeblikkene jeg har opplevd her skjedde da jeg kombinerte draktens ulike våpen og egenskaper. Å rette høyre arm ut til siden for å vike unna en fiendes skudd samtidig som venstre arm sprenger avsenderen i fillebiter, og deretter lynraskt styrtlande rett inn i en antiluftkanon med knyttet neve før den bulker den kule drakten min for så å sømløst sette fart i luften igjen gjør virkelig superhelt-drømmen til virkelighet. Alt dette tas til nye høyder i de spesielle utfordringene som blir tilgjengelige etter hvert siden de presser meg til det ytterste i håp om å oppnå kortest mulig tid eller en bedre poengsum.

Etter noe slikt er det greit å slappe av litt uten drakten i Malibu, hvor Starks flotte hus kan utforskes. Her er det mulig å finne bøker, aviser, blader og podcaster som går litt nærmere inn på denne tolkningen av universet, men som selve historien blir det litt tynt og kjedelig selv med noen småartige kommentarer og situasjoner spredd imellom. Heldigvis er det et par andre gjøremål der også. For eksempel kan du ta både pull-ups og spille arkadebasketball for å sette rekorder og få noen lette Trophies. Sistnevnte er ekstra fascinerende siden pokalene du får faktisk vil dukke opp på premieveggen i huset. En artig implementering jeg håper enda flere spill begynner å bruke.

Dessverre gjør disse hjemturene flere av spillets største svakheter spesielt tydelige også. Når det tar omtrent sju timer å fullføre et spill for en som ønsker å få bestetid i alle utfordringer og fem stjerner i alle oppdrag ved å gjøre dem raskt og treffsikkert blir det ganske tydelig at variasjonen ikke er spesielt stor når det eneste nevneverdige som kan gjøres i huset tar ti minutter. For all del, det er artig å modifisere drakten med nye fargekombinasjoner, våpen og egenskaper, men når du kan kjøpe de tingene du vil veldig tidlig om du gjør det bra på de første oppdragene blir de resterende timene ganske ensformige.

Oppdragsvariasjonen er nemlig ganske liten. Turen går gang på gang tilbake til de samme områdene for å gjøre mange av de samme tingene. Stopp de seks ulike dronetypene fra å ødelegge noe mens du uskadeliggjøre en bombe, beskytter noen eller lignende som krever at du er i et bestemt område. Å bruke ulike våpen og egenskaper for å gjøre de mer spesielle dronene til spiker er artig første, og kanskje andre, gang, men blir ensformig og uengasjerende etter det. Når du i tillegg må stå der i en svart skjerm eller en simpel lasteanimasjon i skuffende lang tid mellom hver sekvens ødelegges mye av flyten.

Så hva er det egentlig som stadig trekker meg tilbake til Move-kontrollerne og headsetet? Det er rett og slett de knallgode kontrollene og de grunnleggende delene av kampene. Jeg tenker ikke engang over det når jeg lener meg fremover for å sette fart, bråbremser ved å rette armene fremover, ser de fire jagende dronene fly rett forbi og ikke rekke å si 1000110001010 engang før en heftig blanding av raketter og repulsorer gjør dem til en skraphandlers drøm. Her er det jeg som er sjefen og har en slags kattens lek med musen mens jeg suser over, under og mellom bygninger, huler og lignende med en letthet som ville fått Robert Downey Jr til å måpe av begeistring. Da er lite variasjon og lange lastetider lettere å svelge. Kort sagt er Iron Man VR ypperlig underholdning i VR, men glemmer samtidig å pusse på noen grunnleggende ting. Jeg vil uansett si at det er verdt et kjøp om demoen faller i smak eller du bare ønsker å herje som den ikoniske Marvel-helten med jevne mellomrom, for her kan du si "I am Iron Man" med god samvittighet.