Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Iconoclasts

Iconoclasts

Etter mer enn syv års arbeid lanseres enmannsprosjektet Iconoclasts endelig i morgen. Tiden er kommet for å redde verden ved hjelp av en skiftenøkkel.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Noen ganger er det veldig forfriskende å gå et spill i møte uten å ha noen som helst forhåpninger eller tanker knyttet til det. Slik har mitt møte med Iconoclasts vært. Når sant skal sies har dette spillet fint passert under radaren min helt til desember i fjor, og det er først den siste måneden jeg har blitt bedre og bedre kjent med spillet.

Arbeidet med Iconoclasts er vel verdt et avsnitt i seg selv. Hele spillet er nemlig utviklet av én enkelt svenske, Joakim "Konjak" Sandberg, en prosess som har tatt ham over syv år å fullføre. Til sammenligning brukte Eric "ConcernedApe" Barone fire år på å utvikle Stardew Valley alene, mens norske D-Pad Studio, som består av litt flere individer, brukte nesten ti år på spillperlen Owlboy. Spillet føyer seg dermed inn i rekken av spill med lang utviklingstid, og spenningen knyttes dermed opp til hvorvidt spillet klarer å holde stø kurs hele veien gjennom eller om noe av retningen har gått tapt underveis.

Sammenligningen av Iconoclasts med Stardew Valley og Owlboy i forrige avsnitt er ikke helt tilfeldig. Ikke bare har spillene blitt utviklet nærmest på egenhånd, men alle tre spillene benytter seg av en retro-inspirert grafisk stilart, såkalt pikselkunst (en stilart man også finner i spill som Shovel Knight, Terraria og Fez, for å nevne noen). Utover det ligger Iconoclasts nærmere Owlboy enn Stardew Valley, ettersom vi også denne gangen snakker om et todimensjonalt plattformspill. Men der Owlboy satser mer på eventyrstemningen, forsøker Iconoclasts å skru opp tempoet slik at du sitter igjen med et actionfylt plattformspill. Visse likhetstrekk med gamle klassikere som Mega Man, Metroid og Castlevania finner man, men det beste er å ikke trekke assosiasjonene for langt. Iconoclasts fremstår langt på vei som en egen greie, noe det skal ha ros for.

Iconoclasts

Spillet tar oss med til en postapokalyptisk verden hvor den religiøst orienterte organisasjonen One Concern holder verden i et jerngrep. Alle jobber blir tildelt den enkelte av organisasjonen, og alle som forsøker seg på noe utenfor sin rolle eller regelverket må regne med å bli rammet av bot (i dette tilfelle en eufemisme for død og fordervelse). Spesielt mekanikere må ikke finne på å jobbe uten konsernets tillatelse, da de er essensielle for å håndtere den livsviktige råvaren ivory. Da er det litt synd at vår heltinne, Robin, nettopp er ei jente med evne for mekanikk, skiftenøkler og en overdrevet trang til å hjelpe dem som trenger det. Dermed begynner en reise hvor Robins skjebne vikles inn i en historie om pirater, agenter, sprø generaler og verdens forestående undergang, for ikke å glemme et saftig oppgjørets time for One Concern og dets lederskap under de guddommelige entitetene Mother og Him.

Utgangspunktet for historien er god, men det tar ikke lang tid før historien havner i andre rekke. Flere av rollefigurene holder seg noenlunde interessante gjennom spillets gang, men spillet sliter med timingen, dialogen og den generelle narrative teknikken. Mange av samtalene fremstår som klønete og unaturlige, og det helhetlige plottet mister etter hvert noe av piffen. Overgangene i fortellingen blir noen ganger forhastede, og mot slutten mister man mesteparten av motivasjonen til å bry seg. Det er synd, for som sagt er utgangspunktet i starten lovende.

Iconoclasts

Om man derimot ikke bryr seg så veldig om historie men heller er på jakt etter et spill som gir deg litt retrofølelse, action og utfordrende landskap hvor man må tenke for å komme seg videre, bør Iconoclasts være et spill du bør følge med på. På sitt aller beste gir spillet deg nemlig solid action og noen saftige utfordringer, og det er ikke rent sjelden du må tenke deg litt om før du knekker koden for hvordan man kommer seg videre.

For å ta seg frem har Robin to hovedverktøy: En lammelsespistol og en skiftenøkkel. Skiftenøkkelen kan selvfølgelig brukes til å kjempe mot fiender, men den viktigste funksjonen for skiftenøkkelen er å skru på bolter for å fikse ødelagte ting, åpne dører og ta seg frem til ellers ufremkommelige steder. Når man i tillegg har en pistol for å håndtere de litt mer dødelige truslene, en pistol man etter hvert også får noen oppgraderinger til, blir det litt som om Shadow Complex møter MacGyver.

Med jevne mellomrom får man et lite avbrekk fra all gåteløsningen og plattformmanøvreringen, men til gjengjeld må du da som regel kjempe mot store bosser. Disse er krevende, men sjelden umulige, og Iconoclasts er et spill man med fordel kan spille på Hard Mode allerede ved første gjennomgang.

Når det er på sitt beste er Iconoclasts både underholdende, krevende og spennende. Dessverre dabber også noe av entusiasmen av etter hvert som man spiller, noe som i hovedsak skyldes mangelen på variasjon. Med få våpen til disposisjon og lagkamerater man så å si aldri får spille som blir det mye av det samme i løpet av de 11-12 timene det tar å spille gjennom spillet. Bedre blir det heller ikke av at deler av spillet krever en hel del backtracking, noe man fort blir lei av. Gjentakelsesfaktoren er også noe som preger musikken. Her støter vi på et av spillets svakeste sider, for musikken mangler dybde og sjel slik at den fort blir både gjentakende og kjedelig.

Iconoclasts

Grafisk og teknisk sett holder spillet stand så å si hele veien, og med unntak av ett tilfelle støtte jeg ikke på noen bugs eller glitcher. Den ene jeg støtte på halvveis uti spillet satte imidlertid en stopper for all videre progresjon, men har blitt fikset etter å ha rapportert inn feilen. Utover dette flyter spillet så å si sømløst hele veien gjennom, noe som igjen er imponerende med tanke på at dette er én manns arbeid.

Det er mye positivt å trekke frem ved Iconoclasts. Det har en grafisk stil og hovedperson det er lett å like, og spillmekanikken kan by på litt sunn hjernetrim og underholdning. Dessverre mangler spillet det lille ekstra for å holde på entusiasmen hele veien gjennom, noe som gjør det vanskelig for spillet å heve seg over mengden av lignende spill. Det er likevel et imponerende stykke arbeid vi er vitne til fra ett enkeltindivid, så jeg synes Konjak skal lene seg godt tilbake i godstolen og se seg fornøyd med arbeidet.

07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Imponerende arbeid fra én utvikler, god flyt, fin pikselkunst, underholdende spillmekanikk når det er på sitt beste og mest utfordrende.
-
Svak historiefortelling, gjentakende og kjedelig musikk, mye backtracking, savner større variasjon i spillmekanikken.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

IconoclastsScore

Iconoclasts

ANMELDELSE. Skrevet av Ingar Takanobu Hauge

Etter mer enn syv års arbeid lanseres enmannsprosjektet Iconoclasts endelig i morgen. Tiden er kommet for å redde verden ved hjelp av en skiftenøkkel.

Iconoclasts avslørt til Xbox One

Iconoclasts avslørt til Xbox One

NYHET. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Joakim Sandberg ble et nytt prakteksempel på at spill kan være utrolig bra selv når de er laget av bare én person da han endelig ble ferdig med Iconoclasts i 2018. Dette...

Iconoclasts kommer til Switch

Iconoclasts kommer til Switch

NYHET. Skrevet av Suzanne Berget

Om en uke kommer spillet til Joakim Sandberg, Iconoclasts, til Switch. Ifølge NintendoEverything har spillets japanske utgiver bekreftet at lanseringsdatoen er 2. august....



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.