Hvorfor er vi gamere så sinte?

Jeg husker da gamer-livet mitt begynte. Som ungt barn fikk jeg prøve meg på Crash Bandicoot-spillene, Disney-spill og annet til familiens PlayStation 1, og jeg elsket det. Lille John-Edvard var i lykkerus av å få leke i disse fargerike og gøyale verdenene, og etter hvert som mer dramatiske spill dukket opp, ble disse også tatt imot med åpne armer. Lykken fortsatte når man kom inn i en butikk som solgte spill! Her var det ofte både kjente og ukjente spill, og alle så like innbydende ut. Ekstra stas var det hvis en annen gamer gikk for å beundre spillhyllen. Kanskje snakket vi om et spill vi hadde til felles, eller kanskje bare stod vi der og så på spill hver for oss, men det var alltid kjekt å vite at det var flere i verden som likte det jeg likte. Mange gikk nok forbi uten å helt skjønne hvorfor spill var så kult, og kanskje mente de til og med at slike hobbyer var en uting, men vi brydde oss ikke om slikt!

Slik var gamer-verdenen min før, en verden hvor vi gamere sto samlet rundt hobbyen vår, på tross av at vi likte vidt forskjellige spill, mens resten av verden så på, litt forvirret, og kanskje litt dømmende. Men etter hvert som jeg har blitt eldre har det glansbildet dessverre blitt byttet ut med et bilde som kanskje ser hyggeligere ut fra utsiden, men som jeg ikke alltid er så sikker på om jeg foretrekker.

Her på Gamereactor, og i resten av spillmedie-verden, dreier mye seg om spillnyheter. Nye anmeldelser av spill, nyheter om de nyeste spillene og andre biter med informasjon som kan knyttes opp mot spillverdenen. Dette stemmer, i hvert fall for meg, også om gamerene jeg snakker med selv. Diskusjonene starter ofte med en relevant nyhet fra spillverdenen, og utarter seg derfra. Det jeg synes er så trist, er hvor ofte vi gamere blir sinte, irriterte, og noen ganger nærmest "plaget" av nyhetene som kommer ut.

Hvis et mobilspill basert på en spillserie vi liker blir annonsert, er vi ofte ute med å fortelle om hvordan denne annonseringen "ødelegger seriens gode navn og rykte", og vi hyler ofte om hvorfor i all verden vi ikke får et "ordentlig spill" fra serien istedenfor, selv om mobilspillets eksistens sjeldent betyr at andre spill i serien "ikke får lov" å komme ut. Denne kritikken kommer så og si alltid før noen i det hele tatt har spilt, eller kanskje til og med sett spillet. Hvis en film, tegneserie eller annet basert på et spill blir annonsert, trer vi ofte frem med ropertene for å fortelle spillutviklerne at de må slutte med slikt tull, og heller fokusere på å lage flere spill. Og hvis et nytt spill blir annonsert, er vi gamere veldig flink til å finne elementer vi har problemer med, om det er designet på hovedkarakteren, feil font-valg i logoen, eller musikken som nesten garantert ikke ender opp i spillet uansett.

Dessverre er det ikke bare nyheter som plager oss. Hvis en gamer mener Spill A er verdens beste spill, og møter en annen gamer som synes Spill B er verdens beste spill, hva blir som oftest utfallet? I en ideell verden snakker man om hvorfor man tenker det man tenker, og blir enten enige, eller anerkjenner at den andre personen har gode poeng, og at dette handler mest om smak. Disse samtalene eksisterer det mange av, men igjen må jeg bruke ordet "dessverre". For det er dessverre sånn at mange samtaler, både på nett og i den virkelige verden, ender opp med at man kritiserer hverandres meninger, og ikke klarer å forstå hvordan den andre personen kan ta så feil. Vi har blitt veldig flinke på å se etter objektive sannheter i noe som egentlig handler om preferanser og følelser, og det er rett og slett trist.

Har vi gamere lov til å påpeke ting vi ikke er fornøyd med, og skulle ønske var bedre? Og har vi lov å ha egne meninger, som ikke nødvendigvis henger sammen med resten av verden? Selvfølgelig. Men hvorfor må vi alltid være så sinte, spesielt når vi ofte ikke en gang har spilt spillet vi klager på? Vi er veldig glade i å kritisere trailere til spill vi aldri kommer til å spille, selv om spillene ikke er lagd for den typen gamer vi nødvendigvis er. Vi er raske på å slenge ut en halv-morsom, sarkastisk sutre-tweet om en utgiver vi egentlig ikke har så mye spillerfaring med, men som ser grådig teit ut. Er det nødvendig å prøve å rakke ned på ting hele tiden? Og er vi i nærheten av like flinke til å si det positive vi tenker om hobbyen vår?

Det jeg synes er mest trist, er at vi nå har kommet så langt at verden for det meste faktisk aksepterer spill! Min mor elsker å spille spill på Facebook, jeg og min far har kost oss mye med konkurranser i diverse bilspill, og min svigerfar og svoger har lagt mange timer inn i Pokémon Go! "Ikke-gamerene" skjønner kanskje fortsatt ikke hva vi driver på med, men det virker som at folk flest har skjønt at gaming har en positiv verdi, ikke bare som underholdning, men også som brobygging. Da er det utrolig trist at vi gamere selv ofte blir mer opphengt i å enten rive ned spillutviklerne for å ikke ta de valgene vi skulle ønske, eller våre med-gamere for å ha en annen mening enn vi har.

Hvis du leste denne artikkelen for å finne ut hvorfor gamere er så sinte, så har jeg dessverre ikke svaret. Men jeg håper du som leser kanskje stiller deg spørsmålet selv. Om vi finner svaret eller ei er kanskje ikke så viktig, men jeg tror vi alle, inkludert meg, kunne hatt godt av å passe på at vi viser hvor begeistret vi er over hobbyen vår, og ikke bare når vi mener frisyren på favorittkarakteren vår har feil fargenyanse! Men hva tenker du? Er du fly forbanna for at jeg våger å uttrykke slike tanker, eller er du enig? Midt imellom? Uansett, kom gjerne med dine tanker i kommentarene under.