Headlander

Synes du det finnes for få Metroidvania-spill satt til verdenrommet? Er du fan av sci-fi fra 70-tallet? Digger du både voksen og ikke fullt så voksen (for tro meg, her finnes begge deler) humor av typen Double Fine har levert gang på gang gjennom årene? Da passer Headlander trolig svært godt for deg.

Jeg sitter i samme bås. Jeg hadde sett alle trailere, og var giret hele uken før helgens gjennomspilling av Headlander fant sted. Jeg ble møtt av en startskjerm formet etter hva man anså som futuristisk på 70-tallet, mens tilhørende drømmeaktig musikk ble spilt i bakgrunnen. Jeg fikk umiddelbart inntrykket at dette kom til å bli kanonbra, og jeg tok definitivt ikke feil. Jeg har vært fan av Tim Schafer og Double Fine-humoren så lenge jeg kan huske, og det er spill som dette som minner meg på hvorfor. Humoren er på plass i Headlander som i de gamle klassikerne, og den frisker opp en ellers mørk historie om mennesker som holdes fanget i sine egne kropper uten noen vei ut.

Det første du gjør er imidlertid å velge ett av de tre hodene du kan spille som. Deretter får du tid til å lære kontrollene å kjenne i ditt eget tempo, og for de aller fleste vil dette være fort gjort. Kontrollene er selvforklarende, og du er begrenset til å bevege deg rundt i todimensjonal (eller 2,5D for være nøyaktig) verden. Allerede på første brett kommer imidlertid spillets hovedmekanikk til syne. Som jeg var inne på velger man et hode innledningsvis, og dette hodet kan du faktisk separere fra resten av kroppen uten å dø av det. I prologen kan du fly rundt med dette hodet, takket være den spesielle, rakettlignende hjelmen hodet er plassert i. Dermed kan jobbe deg gjennom såkalte "tube ways", som er smale sjakter resten av kroppen din er for stor for. Disse tunnelene finnes overalt gjennom spillets gang, og senere på ferden åpner det seg også muligheter for å skalle ned fiender i "flyvende hode"-form, mens kroppen står et annet sted å venter. Skal du gjennom en dør må du imidlertid finne tilbake til bena og armene dine, men det trenger ikke være den opprinnelige kroppen din. Neida, du kan også feste deg til andre, hodeløse kropper, eller ta livet av sivile og overta deres ekstremiteter.

Det spiller imidlertid en rolle hvilken kropp du har når du skal gjennom mange av dørene. En god del av dem er nemlig smarte AI-dører, som ikke slipper gjennom de som mangler sikkerhetsklarering. Å komme gjennom en stengt dør er imidlertid ikke vanskeligere enn å finne en kropp av matchende farge, og overtar du en fiolett kropp har du nådd toppen av pyramiden. Da får du tilgang overalt. Samtidig illustrerer også fargen på draktene vanskelighetsgraden til fiendene, og de med høy sikkerhetsklarering er naturlig nok tøffere å hamle opp med. De tåler mer juling, og deler også ut mer juling selv. Heldigvis blir også du mektigere etterhvert som du jobber deg fremover i spillet, så utfordringen tar aldri helt overhånd.

For det hadde jo ikke vært et Metroidvania-spill hvis man ikke hadde hatt en masse oppgraderinger, ikke sant? Selvsagt finnes det en masse nye evner å låse opp og forbedre, som ofte er nødvendige for å nå skjulte hemmelig eller veien videre. Spillet kan fullføres uten å låse opp samtlige oppgraderinger, men dette var aldri noen reell mulighet for meg. I stedet fløy jeg rundt som en galning for å lete meg frem til hver eneste lille hemmelighet, om jeg så måtte helt tilbake til der jeg startet reisen. Dette tok tid, men jeg koste meg, og dessuten ble jeg veldig sterk og rikt på oppgraderinger på denne måten. Hvis du ikke har lyst til å holde på slik kan man imidlertid også gå opp i nivå ved å samle inne energi, klare hovedoppdrag eller ved å hjelpe sivile gjennom sideoppdragene.

Men nå må vi snakke litt om historien her. Hva går egentlig Headlander ut på? Hva er målet? Hvem er du? Vel, du blir i løpet av det første minuttet kjent med en stemme som skal bli din eneste kompanjong et godt stykke ut i spillet. Navnet bak stemmen er Earl, og han leder deg ditt du skal. Han forklarer hvordan spillet fungerer og redder livet ditt. Han snakker til deg som om dere har vært venner alltid, men du har ingen anelse om hvem han er eller hvor han kommer fra. Faktisk vet du ikke helt hvem du selv er engang. Nokså fort kommer det imidlertid frem at du er blant de få menneskene som fortsatt er i live, ja kanskje det aller siste. Dette er dessuten en sannhet med modifikasjoner, ettersom det kun er bevisstheten din, personligheten og minnet, som fortsatt er menneskelig. Selve kroppen din er høyteknologisk, noe du sikker skjønte utfra muligheten til å adskille hodet fra resten.

Men det er jo masse mennesker på disse skjermbildene, protesterer du kanskje? Nei, det er egentlig ikke det. Det bare ser sånn ut.

På ett eller annet tidspunkt, i håp om å oppnå evig liv, bestemte nemlig menneskeheten seg for å flytte over personlighetene og tankene deres til udødelige kunstige kropper, som de kalte "impostor bodies". De ser ut som ordentlige kropper, men er ikke laget av kjøtt og blod. Dette gikk dessverre ikke helt feilfritt, og nå går alle "menneskene" rundt som lobotomerte robotsivilister. Hvis de dør dukker de opp i en annen kropp et annet sted, men med liten eller ingen hukommelse fra tiden i forrige kropp. Alt sammen er på grunn av implantater kalt "Omega Gems", som egentlig skulle sikre at de mekaniske hjernene fortsatt kunne registrere menneskelige følelser. Dette ble misbrukt av en ond kunstig intelligens ved navn Methusela, og nå er det opp til deg å befri det som er igjen av menneskeheten.

For å få til dette må du naturligvis opp i nivå, og du må finne deg i å takle massevis av fiender. Du blir også kastet ut i intense bosskamper underveis, men ikke alle du møter er fiendtlige. For ikke å spolere historien skal jeg imidlertid ikke si noe mer om vennene du møter på ferden.

Som du skjønner falt jeg veldig for Headlanders, og jeg sliter faktisk med å finne noe som er utpreget negativt her. Spillet har god lengde, særlig hvis du skal finne alle oppgraderinger, lydsporet er strøkent, grafikken er herlig retro og alt flyter godt. Dessuten er historien interessant og settingen spennende. Samtidig er ikke Headlanders fullstendig banebrytende, og mangler den lille x-faktoren som må være der før et spill kan få den aller høyeste karakteren. På toppen av dette krasjet spillet et par ganger da det ble veldig mye action på skjermen på én gang.

Likefullt er Headlanders et briljant spill, som du definitivt bør se nærmere på, spesielt hvis du har sansen for Metroidvania-oppsettet. Det er morsomt, sjarmerende og unikt, og jeg koste meg hele veien gjennom. Jeg mener, du har en egen knapp på kontrolleren for å vise din Headlanders frekke disco-dansing. Det blir jo nesten ikke bedre!