Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler
The Legend of Zelda: A Link to the Past

Gode Gamlereactor: The Legend of Zelda: A Link to the Past

Rett før jul hadde Ingar et gjensyn med klassikeren The Legend of Zelda: A Link to the Past. Hvordan ble gjensynet med det 30 år gamle spilleventyret?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Gode Gamlereactor er en artikkelserie hvor vi tar opp igjen spill vi ikke har spilt på mange år, spiller dem på nytt, og ser på dem med et mer voksent og moderne blikk. Hvordan har de holdt seg? Hvordan har opplevelsen av dem forandret seg?

Forrige gang fortalte Ingar om sitt gjensyn med Donkey Kong Country-spillene. Denne gangen forteller han om en annen SNES-klassiker: The Legend of Zelda: A Link to the Past.

Da retrospillgjengen min bestemte seg for at The Legend of Zelda: A Link to the Past skulle være neste spill ut, ante vi ikke at dette ville sammenfalle med spillets 30-årsdag 21. november. Da A Link to the Past først ble lansert i 1991 var Super Nintendo fortsatt en ung og fersk konsoll. Faktisk ble konsollen lansert på dagen ett år før A Link to the Past, og i løpet av dette første året hadde konsollen blitt en kjempesuksess i Japan. Konsollen ble revet bort ved lansering, og faktisk var konsollen så populær at den måtte fraktes til butikkene om natten i det skjulte for å unngå at yakuzaen skulle overfalle og stjele forsendelsene.

Suksessen skyldtes imidlertid ikke det store utvalget av lanseringsspill, for ved den japanske lanseringen kunne konsollen bare by på to spill: Plattformklassikeren Super Mario World og det futuristiske bilspillet F-Zero. Begge spillene er fortsatt som klassikere å regne, og sammen med A Link to the Past kan man se at Nintendo allerede fra starten av visste å utnytte mulighetene til Super Nintendo på best mulig måte. Normalt kommer gjerne de beste spillene til en konsoll nokså sent i konsollens livsløp, men med Super Nintendo er det motsatte tilfelle, i hvert fall hvis vi tenker på spill fra Nintendo selv.

Dette er en annonse:

At et spill var bra for 30 år siden gir derimot ingen garanti for at det fortsatt er bra og underholdende å spille i dag, men etter mitt nylige gjensyn med A Link to the Past er det godt å se at alder heller ikke trenger å være noen hindring. Tvert imot er det nesten overraskende hvor ekstremt godt dette spillet har holdt seg.

The Legend of Zelda: A Link to the Past

Zelda-serien trenger forhåpentligvis ingen introduksjon, og for de uinnvidde holder det å nevne at A Link to the Past forteller historien om Link som må stoppe den slemme trollmannen Agahnim fra å åpne døren til den mørke verden og slippe demonkongen Ganon løs over Hyrule. Allerede fra første øyeblikk kastes du som spiller rett inn i handlingen med en åpningstekst som gir deg konteksten du trenger å vite, før spillet går rett over til en ung Link som våkner en mørk og stormfull natt etter å ha hørt et telepatisk nødrop fra prinsesse Zelda. Gjennom mørket og regnet sniker du deg inn i slottet, hvor du finner din døende onkel (en av Hyrules riddere) som gir deg sverdet sitt - og med det er eventyret i gang.

Måten spillet kaster deg rett ut i handlingen er høyst effektivt, ikke minst takket være den gufne stemningen, det fyldige lydbildet og ikke minst musikken. Nintendo-veteran Koji Kondo har komponert mange mesterverk opp gjennom årene, men få spill har et like helhetlig gjennomført og velskrevet lydspor som A Link to the Past. Her får man pompøs, majestetisk og dramatisk musikk når man entrer slottet i Hyrule Castle Theme, melankolsk og beroligende musikk i Kakariko Village og episk eventyrstemning i Dark World Theme. Flere tema som har blitt uløselig knyttet til Zelda-serien senere gjør sitt inntog her, som det dystre Ganon's Theme og Great Fairy Fountain.

Dette er en annonse:

Det musikalske grunnlaget som legges for serien i A Link to the Past er ganske representativt for spillet i sin helhet og hvordan det har vært med på å prege Zelda-serien. Før A Link to the Past hadde vi fått to Zelda-spill som er ganske vesensforskjellige i spillestil og struktur, og det var derfor ikke mulig å snakke om en bestemt Zelda-formel på det tidspunktet. Går man tilbake til A Link to the Past er det ekstremt tydelig å se hvor mye av seriens struktur i etterkant som ble etablert med dette spillet. Her har du et langt større fokus på narrativ enn tidligere, et velfungerende kart som hjelper deg på eventyret, et vell av kreative våpen (Hookshot er ett av mange våpen som introduseres her), sideaktiviteter, minispill og et ovenfra-og-ned-perspektiv som har blitt benyttet av samtlige 2D-Zeldaspill i ettertid. Sistnevnte virker kanskje som en selvfølge, men med tanke på at Zelda II: The Adventure of Link var det forrige spillet i serien var dette slettes ikke opplagt.

Selv det legendariske Master Sword gjør sin første opptreden her og bidrar til en av de viktigste arvene etter A Link to the Past, nemlig progresjonen. Her må Link først gjennom tre templer og samle gjenstander knyttet til styrke, mot og visdom, de tre Triforce-kvalitetene, som gir ham muligheten til å løfte Master Sword fra sitt hvilested og gå løs på de resterende templene spillet har å by på. Denne formelen har for mange blitt så uløselig knyttet til Zelda-opplevelsen at det ikke gikk helt upåaktet hen at The Legend of Zelda: Breath of the Wild brøt med denne formelen i 2017 (Breath of the Wild hentet først og fremst inspirasjonen sin fra det aller første Zelda-spillet, som hadde en mer åpen struktur enn A Link to the Past).

Alt dette er vel og bra, men det hadde ikke hjulpet noe dersom spillet ikke var moro å spille. Heldigvis innfrir A Link to the Past på dette området, selv ut ifra dagens perspektiv. Nå er jeg en gammel Zelda-fan med høy toleranse for eldre spill, men jeg mener at selv nye spillere kan plukke opp A Link to the Past og spille det for første gang i dag med stor glede. Den faste strukturen gjør at spillet er lett å sette seg inn i, og eventyrfølelsen sitter allerede fra første stund uten at spillet verken blir for stort, omfattende eller komplekst. Dessuten er det lett å styre og ganske greit å skjønne så lenge man har en grunnleggende engelskkunnskap. Der Donkey Kong Country-spillene byr på en vanskelighetsgrad som kan føles brutal for dagens spillere, er A Link to the Past bare kos, eventyr og moro tvers gjennom.

The Legend of Zelda: A Link to the PastThe Legend of Zelda: A Link to the Past

En annen grunn som gjør spillet enkelt og greit å sette seg inn i er grafikken. Hvis man har absolutt nulltoleranse for pikselgrafikk fra tidlig 90-tallet er det ikke så mye spillet kan stille opp med, men gir man spillet en sjanse ser man raskt hvor ekstremt velpolert og vakkert spillets grafiske stil er den dag i dag. Jeg har alltid hatt sansen for SNES-grafikk generelt, men da jeg fyrte opp spillet ble jeg nesten lamslått over den krystallklare grafiske kvaliteten. Mens de fleste retrospill ofte ser penere ut i minnene våre enn i realiteten, opplevde jeg denne gangen det motsatte. Det hjelper nok at jeg spilte på en god kasse-TV og via en skarp retrokabel, men selv ved hjelp av emuleringen på Switch Online-tjenesten vil dette spillet fortsatt vise frem noe av det vakreste Super Nintendo har å by på.

Dette bringer oss over til et spørsmål jeg måtte bruke litt tid på før jeg skulle begynne på høstens gjennomgang av A Link to the Past: Hvilken versjon skal man velge? Switch Online-versjonen er uten tvil den som er lettest tilgjengelig for de fleste, men man finner også spillet emulert på SNES Mini, Wii, Wii U og 3DS, mens det å spille på original maskinvare gir den mest autentiske opplevelsen. Ved hjelp av en artikkel i Retro Gamer fant jeg ut at Game Boy Advance-versjonen fra 2002 er den som får de varmeste skussmålene, ettersom denne fikser på et par bugs fra den originale Super Nintendo-utgaven. Game Boy Advance-versjonen var faktisk mitt første møte med spillet i ungdommen, men valget falt til slutt på den originale japanske utgaven til Super Nintendo. Noe av årsaken var naturligvis den enkle og greie tilgangen på original maskinvare, men også fordi jeg ville utfordre japanskkunnskapene mine.

Gjennomgangen av den japanske utgaven gikk stort sett greit språklig sett, men det som ble tydelig for meg denne gangen er alle endringene som ble gjort i spillet fra den japanske til den engelske utgaven. Nintendo of America hadde på den tiden en streng policy om hva spillene deres ikke kunne inneholde, noe som innebar at alle referanser til blant annet religion, rusmidler og nakenhet ble sensurert ut av de amerikanske utgavene av spillene. Nå er det lite nakenhet og rusmidler å spore i A Link to the Past, men det fantes et par religiøse referanser som ble luket ut. Steder der Link og Zelda søker tilflukt etter å ha rømt fra Hyrule Castle kalles for ei kirke (kyoukai), men dette ble endret til Sanctuary i den engelske utgaven, og mannen som hjelper dere der fikk tittelen sin endret fra prest (shinpuu) til Loyal Sage. En prestetittel (shisai) brukes egentlig også om den onde Agahnim, men i den vestlige utgaven omtales han enkelt og greit som trollmann. Hieroglyfene som Link klarer å tyde ved hjelp av Mudora-boken ble også endret for å fjerne referanser til det egyptiske ankh-tegnet, og animasjonen hvor Link korser seg før han ber om at ørkentempelet skal bli åpnet ble naturligvis redigert bort. Det var med andre ord andre tider den gang (ikke hadde de lest Eiriks kommentar om saken heller).

Andre endringer handler mer om språk- og kulturforskjeller. Den store feen man møter i zigguraten/pyramiden i Dark World sier i den engelske utgaven at hun ikke akkurat har den smale kroppsfasongen til en fe lenger fordi Ganon forbannet henne, mens hun i den japanske utgaven kommenterer at Ganon gjorde henne «bittelitt fet» (et typisk eksempel på en underdrivelse man ofte finner i japansk humor). I den tyske utgaven går hun derimot så langt å si at hun ikke lenger er «gertenschlank», som bokstavelig talt kan oversettes «slank som en ridepisk», fordi Ganon har «skjendet» henne.

Mens vi snakker om feer og kulturelle referanser er det en japansk kulturell referanse i spillet jeg ikke har tenkt på tidligere. En av feene i spillet kan gi deg oppgraderte våpen hvis du kaster et våpen i fontenen hennes og deretter innrømmer at det var du som kastet våpenet oppi. Vestlige spillere tenker kanskje ikke mer over dette, men for japanske spillere gir dette assosiasjoner til et gammelt folkeeventyr. I folkeeventyret mister en gammel mann ei øks i vannet, og straks kommer ei vannymfe opp med ei gulløks og spør om den er hans. Da han svarer at han bare mistet ei gammel og rusten øks, får han gulløksa i gave på grunn av sin ærlighet. Dermed har en hel generasjon av vestlige Zelda-spillere fått indirekte kunnskaper om et japansk folkeeventyr uten å være klar over det.

The Legend of Zelda: A Link to the Past

Takket være valget av en versjon jeg ikke hadde spilt før ble gjensynet med The Legend of Zelda: A Link to the Past nesten som ny, men først og fremst sitter jeg igjen med et utrolig givende og hyggelig gjensyn med en gammel klassiker. Selv etter 30 år byr spillet på en solid følelse av utforsking, eventyr og utfordring, og selv for ferske spillere i dag tror jeg spillet har noe å komme med. Dette er et godt eksempel på det man vil kalle en tidløs klassiker, og dersom du aldri har spilt The Legend of Zelda: A Link to the Past kan det varmt anbefales som en oppvarmingsaktivitet før oppfølgeren til Breath of the Wild kommer ut.

Relaterte tekster



Loading next content