Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler
Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars

Gode Gamlereactor: Super Mario RPG

Ingar pleier å ha høyt toleransenivå i møte med gamle spill, men Super Mario RPG viste seg likevel å bli en tålmodighetsprøve.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Gode Gamlereactor er artikkelserien vår om retrospill. Noen ganger går vi tilbake til gamle klassikere fra barndommen, mens andre ganger skriver vi om gamle spill vi tester for første gang.

Forrige gang kunne du lese om Metroid: Zero Mission. Denne gangen har Ingar prøvd seg på Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars, en opplevelse som ikke ble like god som han hadde forventet.

Nintendo kan skimte med noen av de største og viktigste spillseriene opp gjennom historien, og noe av grunnen til dette er den strenge kvalitetskontrollen de opererer med. Det er langt ifra alle som får lov å bryne seg på å lage et Mario-spill, og skal man først lage noe bør det oppfylle visse kvalitetskrav. Nå har det selvfølgelig vært tilfeller av både dårlige og merkelige spillprosjekt opp gjennom årene der Nintendos figurer har vært involvert, men i det store og det hele er det både et privilegium og et stort ansvar å bryne seg på en Nintendo-lisens.

Nettopp denne tilliten var det Square (som i dag heter Square Enix) fikk på midten av 90-tallet. Med tanke på alle de solide rollespillene selskapet hadde laget til Super Nintendo og drevet salget av konsollen oppover var det kanskje ikke så rart at de fikk lov av Nintendo til å lage et rollespill med selveste Mario i hovedrollen. Resultatet ble Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars, som kom ut i Japan i mars 1996 og i USA to måneder senere (i Europa ble spillet aldri lansert på Super Nintendo, men er blant annet inkludert i SNES Mini).

Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars
Dette er en annonse:

Super Mario RPG er et spesielt spill på mange måter. Det er det første spillet der Mario er hovedpersonen i et rollespill. Spillet har aldri fått en oppfølger, men det har dannet grunnlaget for to andre rollespillserier med Mario i hovedrollen: Paper Mario-serien av Intelligent Systems og Mario & Luigi-spillene av AlphaDream. Det var det siste spillet Square ga ut til Super Nintendo utenfor det japanske markedet, skjønt de ga ut to spill til i Japan: Treasure Hunter G og Treasure of the Rudras. Kort tid etter skulle forholdet mellom Square og Nintendo kjølne såpass mye at det skulle gå helt frem til 2003 før Square ga ut et nytt spill på en Nintendo-plattform (Final Fantasy: Crystal Chronicles). Det er også det første Mario-spillet som benyttet seg av et isometrisk 3D-perspektiv, men det kommer vi tilbake til.

I starten av spillet kan man fort få inntrykk av at dette er et nokså vanlig Mario-spill, men det tar ikke lang tid før du skjønner at dette er et eventyr litt utenom det vanlige. Mario ankommer Bowsers slott for å redde Peach, og det hele eskalerer raskt til en kamp mellom Mario og Bowser på toppen av to lysekroner. Det hele tar derimot brått slutt da et gigantisk sverd kommer fallende ned fra himmelen og ramler ned i slottet. Mario, Peach og Bowser spres for alle vinder, og Mushroom Kingdom blir brått invadert av en merkelig bande av Shy Guys og diverse andre skapninger som tilhører den såkalte Smithy-gjengen.

For å redde Peach og Mushroom Kingdom må Mario alliere seg med en rekke merkelige skapninger. Den første som slår følge med Mario er en marshmallow-lignende skapning kalt Mallow, som helt og holdent tror han er en frosk selv om det er helt åpenbart at han ikke er det. Senere får du med deg en levende Pinocchio-lignende dukke kalt Geno på laget. Gruppen av uvanlige følgesvenner blir komplett når du til slutt får følge av både Peach og Bowser, skjønt Bowser må vri litt på det og si at det er du som blir en del av hans Koopa Troop (han kan tross alt ikke få rykte på seg at Mario har blitt sjefen hans, må vite).

Som du kanskje har merket i de to foregående avsnittene er dette et Mario-spill med humor og glimt i øyet, og det er først og fremst her man finner hovedargumentet for å plukke opp Super Mario RPG i dag. Her finner man mye velskrevet dialog som også er godt oversatt, noe som topper seg da Bowser leverer et haiku-dikt etter en tøff bosskamp. Mario blir konstant omtalt som «han som er flink til å hoppe» (en referanse til hans originale navn, Jumpman), og når du spør en Toad om hvorfor han ikke stoppet skurken Croco utbryter han oppgitt «Fordi jeg ikke hadde med meg bazookaen min, dummen!» Skurkene i spillet har en variert grad av intelligens, noe som gir komiske utslag. Bossen Belome kommenterer hvordan de ulike heltene smaker når han spiser dem (Peach er søt, mens Bowser er bitter), den eksentriske Booster the 7th insisterer på å gifte seg med Peach fordi han har lyst på kake, og den Power Rangers-aktige gruppen Axem Rangers rakker ned på hverandres inkompetanse når du kjemper mot dem. Super Mario RPG har en humoristisk tone man ikke forventer fra Mario-spill fra denne perioden, og det er ikke rent sjeldent man må le av alle de komiske figurene og situasjonene.

Dette er en annonse:
Super Mario RPG: Legend of the Seven StarsSuper Mario RPG: Legend of the Seven Stars

En annen festlig faktor med spillet er dets blikk for detaljer og referanser til andre spillserier. Både Link og Samus dukker opp på ulike vertshus i spillet, og i en av spillets butikker finner du også modeller av skip fra F-Zero og Star Fox. Flere ganger må du kjempe mot en Donkey Kong-lignende fiende med lenker på beina. En spesiell referanse er bossen Culex, som stammer fra en annen dimensjon og som hadde passet langt bedre som en boss i et Final Fantasy-spill enn et Mario-spill. Dette understrekes ytterligere av bossmusikken mot ham, som er hentet direkte fra Final Fantasy IV (når man slår ham får man passende nok seiersfanfaren fra Final Fantasy også).

Super Mario RPG stiller med mye sjarm og humor. Det kommer godt med, for spillet har ekstremt mange frustrerende faktorer for en moderne spiller. Da spillet ble laget i 1996 var det åpenbart ment som en måte å introdusere den typiske Mario-spiller for rollespill. Dette klarer spillet greit nok, men det har en formel som føles både seig og treig i det lange løp i dag. Kampene har lange animasjoner og fiendene byr på for liten utfordring, noe som gjør at man gjerne unngår dem så sant man kan - noe som straffer seg når man møter bossene, som gjerne byr på høyere nivå og vanskelighetsgrad. I kampene kan du både gjøre mer skade og beskytte deg mot angrep ved å trykke rett før et angrep lander, men siden disse animasjonene varierer både ut ifra hvilket våpen du bruker og hva slags fiende du møter er det ikke alltid like lett å knekke koden her. Denne aktive deltakelsen i kampens hete gjør at du hele tiden må engasjere deg, noe som gjør det vanskelig å slappe av i møte med de små fiendene på vei mot de store bossene.

Det verste i møte med Super Mario RPG er imidlertid ikke rollespillelementene, men plattformelementene. Square hadde en solid kompetanse på rollespill på den tiden, men plattformspill var en nokså ukjent sjanger for dem. Det merkes, for nesten samtlige plattformelementer i spillet er så frustrerende at spillet nærmest er håpløst å spille i dag uten spolefunksjon eller muligheten for å lagre og laste opp filer umiddelbart (heldigvis kan man gjøre begge deler på en SNES Mini). Det isometriske perspektivet gjør hopping mellom plattformer ekstremt vanskelig, og det hele topper seg når man skal forsøke å hoppe fra bønnestengel til bønnestengel oppi skyene. Square har tydeligvis også latt seg inspirere av Donkey Kong Country og inkludert en sekvens der man kjører i gruvevogner, men dette er så kjedelig at det er en gåte hvordan sekvensen slapp gjennom kvalitetskontrollen. Andre små minispill som et Yoshi-kappløp er tilsvarende dårlig forklart eller lite optimalisert og skaper dermed frustrasjon fremfor glede.

Super Mario RPG: Legend of the Seven StarsSuper Mario RPG: Legend of the Seven Stars

Som spillanmelder har jeg troen på å gå tilbake til gamle spill for å bygge kompetanse og lære mer spillhistorie. Siden jeg aldri har spilt Paper Mario-spillene og bare tre fjerdedeler av et Mario & Luigi-spill var det morsomt å gå tilbake til spillet som danner utgangspunkt for begge deler, og det er imponerende å se hvor mange av røttene til de to seriene som man finner allerede her. Den morsomme skrivingen og de bisarre rollefigurene har dessuten gitt meg mersmak, og jeg har skjønt at Paper Mario-spillene er stedet å gå videre for å få mer av dette (dermed passer det godt at Paper Mario nå er tilgjengelig på Switch Online). Spillet har en dedikert fanskare som har gjort meg nysgjerrig på spillet, ikke minst fordi Geno har vært en populær figur som folk har ropt etter hver gang en ny figur skal inkluderes i Super Smash Bros.-serien. Likevel må jeg si jeg ikke har blitt helt solgt på spillet etter den nylige gjennomgangen av Super Mario RPG. Til det er rollespillmekanikkene for simple og plattformingen for frustrerende, og jeg har ennå til gode å forstå helt hvorfor Geno er så populær (jeg har derimot ledd godt av Mallow, frosken som slettes ikke er en frosk). Selv ikke musikken klarer helt å berge opplevelsen denne gangen, for til tross for at Street Fighter- og Kingdom Hearts-dronningen Yoko Shimomura leverer tonene til spillet er det langt ifra hennes beste verk. Vi har aldri fått et Super Mario RPG 2, og etter min gjennomgang av Legend of the Seven Stars tenker jeg det kanskje er like greit.

Relaterte tekster



Loading next content