Glemte perler: Oxenfree

I artikkelserien «Glemte perler» tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Først ut var Ingar, som ville formidle noen tanker rundt det japanske visual novel-spillet Steins;Gate. Nestemann ut er Suzanne, som har snublet over det skummelt herlige Oxenfree.

Oxenfree er et visuelt eventyrspill i 2.5D, hvor man styrer tenåringsjenta Alex som er på vei til en årlig strandfest på en litt avsidesliggende øy. Med seg har hun den nye stebroren som hun møter for første gang og stonerkompisen Ren. På øya møter de Clarissa, eksen til Alex' avdøde bror, og Clarissas bestevenninne Nona, som Ren har et godt øye til. Det er duket for tenårinsgdrama a la Life is Strange, som også forrige Glemte Perler-spill ble sammenlignet med, og i likhet med Life is Strange og Steins; Gate sveiper også Oxenfree innom temaet tidsreiser. Men Oxenfree har langt mer overnaturlige overtoner enn de to andre spillene. For den festglade gjengen greier ved et uhell å åpne en rift til en annen dimensjon, og de som befinner seg på den andre siden av den riften er ikke spesielt hyggelige. Det er opp til Alex og vennene hennes å finne ut hva i all verden det er som skjer, og finne en måte å fikse det på.

Dette er et spill som kom ut i begynnelsen av 2016, og som jeg snublet over ved en tilfeldighet her inne på GR. Brukeren JoelsPeanuts har nemlig skrevet en egen anmeldelse av spillet som jeg leste, og da jeg så at spillet var gratis via Xbox Live Gold tenkte jeg: Hvorfor ikke? Og jeg er så enormt glad for det nå! Oxenfree er et herlig, skummelt og intenst spennende spill - og det er altfor synd at det ikke har fått mer oppmerksomhet.

Utviklerne bak spillet, Night School Studios, beskrever spillet som "Freaks and Geeks meets Poltergeist", og det er skremmende nøyaktig. Alex og resten av gjengen er en perfekt blanding av utskudd, særinger og populære tenåringer, og det skaper mange interessante konflikter. Og ikke minst, mye interessant dialog!

For det er dialogen som gjør dette spillet til en perle. Den føles naturlig og troverdig, og hver figur har sin egen stemme og særegne måte å snakke på. Her snakker vi stemmeskuespill på høyt nivå! Oxenfree er et såkalt walk and talk-spill, altså all dialog foregår i sanntid mens man går rundt og utforsker den forlatte øya. Så istedenfor filmsekvenser dukker det heller opp snakkebobler over hodet til Alex mens man spiller. Hver snakkeboble korresponderer til en knapp på kontrolleren så man lett kan velge hva man vil si, eller ikke si. Systemet er veldig godt implementert og gir spillet, og historien, en fin flyt. Jeg liker spesielt godt at man kan la vær å svare på noe og avbryte de andre figurene når de snakker. Det bygger opp under troverdigheten til figurene. Jeg tror på dem som ordentlig mennesker. Det føles ut som jeg kjenner dem. Men det beste er at tingene du sier påvirker de andre figurene på forskjellige måter. Så hvis jeg velger en snakkeboble og den andre figuren får en tankeboble med ansiktet til Alex i, betyr det at forholdet vårt nå har endret seg på en finurlig måte. Det legger en spennende dybde til spillet som jeg setter veldig pris på. Jeg skulle riktignok ønske jeg hadde skjønt systemet bedre mens jeg spilte, og ikke helt på slutten da jeg fikk achievements for å ha fått en figur til å hate meg, og forhindret noen andre figurer fra å bli sammen... oi da! Jaja, bedre lykke neste gang!

Og dette er definitivt et spill man vil spille om igjen, selv om det er relativt kort. For det er nemlig ikke bare dialogvalgene dine som påvirker hva som skjer i spillet. Hvem du velger å gå sammen med når det skjer "overnaturlige ting" har også en innvirkning på hva som skjer, og hvordan spillet slutter. Jeg skal hvert fall spille gjennom et par ganger til, for den slutten var en forbannet emosjonell berg- og dalbane!

Visuelt sett har spillet en drømmende Gaiman/Tim Burton-følelse over seg. Det minnet meg om tegneserien om Hilda, og om Coraline, med litt innslag av estetikken fra Neon Demon og Tron. Det høres kanskje merkelig ut, men tro meg, det kommer til å gi mening når du spiller spillet selv. Atmosfæren og stemningen i spillet er fantastisk, dels feelgood coming-of-age, dels superskummel spøkelseshistorie møter Close Encounter of the Third Kind. Og lydsporet gjør en prima jobb med å bygge opp under atmosfæren, stemningen og den drømmende følelsen man får av å spille det. Jeg ble helt oppslukt fra første scene, og suste gjennom spillet på et par timer fordi jeg ikke kunne legge kontrolleren fra meg.

Oxenfree er nesten en perfekt opplevelse. Jeg sier nesten for det er et par ting som irriterte meg, som at det blir veldig mye trasking frem og tilbake. Og gåhastigheten er litt for treig. Det er et lite irritasjonsmoment til å begynne med, og så blir det bare større og større jo lenger ut man kommer i spillet. legger dette en demper på trangen til å spille spillet en, to, tre ganger til? Overhodet ikke!

Jeg anbefaler alle å sette av noen timer til å oppleve denne glemte perlen. Du kommer ikke til å angre.