Norsk
artikler
Bloodstained: Curse of the Moon

Glemte perler: Bloodstained: Curse of the Moon

Artikkelserien om glemte spillperler er tilbake. Denne gangen tar Ingar for seg et lite spill lansert i mai som alle med Castlevania-kløe bør få med seg.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

I artikkelserien Glemte perler tar Gamereactor for seg spill som er bra, men som av en eller annen grunn ikke har blitt anmeldt av Gamereactor da det kom ut. Forrige gang leste vi om Ingars presentasjon av det Japan-eksklusive PSP-spillet Valkyria Chronicles 3. Denne gangen har Ingar tatt for seg det retroinspirerte Bloodstained: Curse of the Moon, lansert tidligere i år og som tjener som en prolog til neste års Bloodstained: Ritual of the Night.

Bloodstained: Curse of the Moon

Noen ganger lanseres det spill vi gjerne skulle grepet fatt i ved lansering, men som vi ganske enkelt ikke rekker å anmelde i tide. Bloodstained: Curse of the Moon, lansert i mai i år, er et godt eksempel på dette. Heldigvis har vi i Gamereactor en artikkelserie hvor vi kan se på slike titler og gi dem en real vurdering selv noen måneder senere. Men først, litt bakgrunnshistorie.

Hvem var hjernen og stjernen bak det første Castlevania-spillet som kom ut i 1986? Vi vet faktisk ikke. På 80-tallet hadde spillselskapet Konami en policy på at alle utviklerne som var med på spillutvikling måtte oppgi et pseudonym i rulleteksten. Dermed er det et sant mareritt å finne ut hvem som egentlig sto bak spillene.

De fleste som har jobbet med problemstillingen ser ut til å være enige om at Hitoshi Akamatsu ledet utviklingen av de tre første Castlevania-spillene, men siden tidlig 90-tallet har han trukket seg tilbake fra spillbransjen og er som sunket i jorden. Dermed er det som regel et annet navn man forbinder med Castlevania-serien, nemlig Koji Igarashi. Igarashis første Castlevania-spill var Rondo of Blood, men det var hans rolle i det neste spillet i serien, Symphony of the Night, som skulle bringe navnet hans opp til legendestatus blant fansen.

Bloodstained: Curse of the Moon

Det siste Castlevania-spillet fra Igarashis team var Castlevania: Harmony of Despair i 2010. Siden den gang har Konami vist stadig mindre interesse for faktisk å lage spill, og selv om vi fikk spin off-serien Lords of Shadow er det tydelig at Konami ikke er særlig interesserte i å lage nye Castlevania-spill av den gamle sorten. Heldigvis lever vi i en tid hvor folkefinansiering er en greie, og etter å ha sett hvor mye penger spill som Shovel Knight og Mighty No. 9 samlet gjennom Kickstarter tok Igarashi til motet. I mai 2015 presenterte han Bloodstained: Ritual of the Night, et klassisk Castlevania-spill i alt bortsett fra navnet. Igarashi ba om 500 000 dollar til prosjektet sitt, et mål han passerte bare noen få timer senere, og totalt samlet prosjektet inn en rekordsum på 5,5 millioner dollar. I to måneder holdt spillet rekorden som det mest innbringende Kickstarter-prosjektet, men Shenmue III knuste denne rekorden ikke lenge etter.

Utviklingen av Bloodstained: Ritual of the Night har tatt lengre tid enn forventet, og foreløpig lansering er satt til en gang i 2019. Men Igarashi har gitt oss noe å kose oss med mens vi venter. Ett av Kickstarter-målene lovet oss en prolog til spillet ved navn Bloodstained: Curse of the Moon. Mens Ritual of the Night ser ut til å bli et metroidvania-spill slik man forbinder med senere Castlevania-spill, er prologen utviklet i samme ånd som de første Castlevania-spillene til NES, og da særlig Castlevania III: Dracula's Curse (som Netflix-serien er basert på).

Du inntar rollen som Zangetsu, en mutt og tverr sverdsvingende eksorsist på tokt en månelys natt for å gjøre ende på demoner og mørkets krefter. Zangetsu møter heldigvis noen allierte på veien, og enkelte uenigheter til tross forener han etter hvert sine krefter med tre andre helter: Alkymisten Alfred, den vampyrlignende Gebel og Miriam, en ung heltinne som foretrekker pisk som sitt våpen. Sistnevnte er et navn verd å merke seg, da hun er hovedpersonen i det kommende Ritual of the Night.

Bloodstained: Curse of the Moon

I dag forbinder man Castlevania-spillene med formelen kalt metroidvania (satt sammen av titlene Metroid og Castlevania). Et metroidvania-spill introduserer deg for en åpen verden, som regel todimensjonal, der man til å begynne med blir forhindret fra å gå en del steder fordi man mangler et våpen, et redskap eller en evne som trengs for å passere akkurat dette området. Etter hvert som man spiller vil man få et større arsenal og flere evner, som gjør det mulig å nå steder man tidligere måtte passere. Nyere eksempler på dette er spill som Ori and the Blind Forest, Hollow Knight og Dead Cells, et spill som kombinerer metroidvania med roguelike-formelen.

De første Castlevania-spillene var på sin side langt mer tradisjonelle todimensjonale plattformspill, men med Castlevania III fikk man muligheten til å gå flere veier til samme mål og velge mellom fire rollefigurer. Det er den samme modellen vi ser i Bloodstained: Curse of the Moon, en formel som viser seg å fungere svært godt.

Spillet skjuler på ingen måte hvor den henter inspirasjonen fra, men deri ligger også styrken, for stemningen i Curse of the Moon er akkurat det man håper på. Enten man er nostalgisk etter retro-Castlevania eller bare nysgjerrig på serien, er dette en svært så verdig arvtaker som gir deg solid action pakket inn i en guffen spøkelsesverden. Kan du ikke fordra gamle NES-spill og retroinspirerte spill bør du nok styre unna, men har du en forkjærlighet for gamle spill er denne ferskingen noe i din bane. Den gamle NES-følelsen er spikret fra første stund, enten vi snakker om visuell stil, spillmekanikk eller den eminente musikken.

Bloodstained: Curse of the Moon

I spillet må du kjempe mot mørke skapninger og finne den beste veien frem. Etter hvert som du får flere allierte på laget åpner det seg også flere mulige veier å gå frem til bossen som lurer mot slutten av banen. Gebel kan for eksempel forvandle seg til en flaggermus og fly, mens Miriam kan skli gjennom trange hull i veggene. Nye evner kan plukkes opp underveis, men de fleste av disse evnene krever magipoeng som man må samle ved å bekjempe fiender eller ødelegge gjenstander i bakgrunnen.

En fin funksjon spillet tilbyr er muligheten for å spille det etter mer moderne standard, hvor man for eksempel ikke blir slått tilbake hver gang en fiende treffer deg. Den beste utfordringen får man likevel om man spiller en mer «klassisk» modus. Utfordringene står i kø, og passer man ikke på går rollefiguren din tom for liv. I så fall vil ikke den ene rollefiguren bli tilgjengelig igjen før du enten er ferdig med banen eller alle rollefigurene har lidd samme skjebne. Med krevende utfordringen på hver bane og en enda mer utfordrende boss på slutten av banen er dette et spill som krever presisjon og årvåkenhet for ikke å bukke under altfor ofte.

Utfordrende todimensjonale plattformspill finnes det mange av, både av eldre og nyere art, så det som gjør at Curse of the Moon likevel skiller seg ut fra mengden er den visuelle stilen og den herlige musikken, som begge deler sørger for å skape en guffen og samtidig forlokkende stemning. Begge deler er utviklet med en klassisk NES-look for øye, noe de lykkes så godt med at man av og til skulle tro man satt med Nintendos gamle grå foran TV-en. Bittune-musikken fra Michiru Yamane er variert og innholdsrikt, og viser på utsøkt vis hvor mye fantastisk lyd det kan komme ut av gamle lydchiper. Her er det disharmonier og eksperimentelle retrobeats som sørger for noen helt fantastiske timer for ørene dine. Dette er ikke et spill man spiller uten lyd, for å si det enkelt og greit.

Bloodstained: Curse of the Moon

Spillets største svakhet, foruten at det vil jage bort alle som hater retro og spillstilen fra 80-tallet, er at det er for kort. En normal gjennomgang på vanlig vanskelighetsgrad er unnagjort på rundt to timer, selv med klassisk spillestil. Heldigvis stopper det ikke der. Spillet kan skilte med flere vanskelighetsgrader, og flere alternative avslutninger sørger for at dette er et spill man lett kan spille flere ganger, et prosjekt som blir desto lettere å ta fatt på nettopp når spillet er kort.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Folkefinansierte spill har de siste årene vist seg å kunne gå begge veier. Man kan få nye klassikere som Shovel Knight, men man kan også få spill som Yooka-Laylee og Mighty No. 9 som ikke akkurat var det man håpet på. Igarashis prosjekt virker ambisiøst, men dersom prologen vi er vitne til i Bloodstained: Curse of the Moon skal være en pekepinn er Ritual of the Night et spill vi virkelig kan glede oss til. Har du Castlevania-kløe etter Netflix-serien burde dette spillet være en selvfølge, særlig nå i mørke og tunge høstkvelder.

Relaterte tekster



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.