#Gamestruck4: Kristian

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Sist gang fortalte Ingar om sine fire spill, og nå er Kristian klar for å dele fire spill som har formet ham gjennom årenes løp.

The Legend of Zelda: Majora's Mask.

Jeg er ikke særlig glad i serier. Det er ikke til å unngå at kreativiteten før eller siden stagnerer eller at det kommer et toppunkt som siden ikke overgås. Slik føler jeg også om Zelda-serien. Riktignok følger hver nye tittel med en forandring av setting og figurer, men velg én ut av de nå nitten Zelda-spillene og oddsene er store for at du er den samme guttungen som redder den samme prinsessa med det samme pokkers sverdet.

Det er derfor jeg liker Majora's Mask, fordi det har ingenting med dette å gjøre. Der han før var hovedrolleinnehaveren i kampen mot skjebnebestemt ondskap, er han denne gangen et spøkelse i sin egen fortelling. Æren for å redde de omkringliggende byene gis til de han utgir seg for å være - avdøde helter fra Goron- og Zora-samfunnene. Tyngden ligger i sideoppdragene, som gjør spillet til en fortelling om folket. Handlingen nøler heller ikke med å utforske livet på knivseggen, og mennesker i tilstander av både dødsangst og dyp fornektelse.

Ved å ikke være et Zelda-spill skiller Majora's Mask seg ut som en neonfarget polkadott-dildo i en klovneorgie. Dette er poenget og lærepengen jeg sitter igjen med, fordi det stiller et spørsmål jeg tror ofte går ubesvart hen. "Vil jeg spille en ny utgave av den samme greia med andre skuespillere år etter år?" Nei, det vil jeg ikke. Utvikling og variasjon er livets krydder, for hvem vet, kanskje ender du opp med å overgå deg selv flere tiår fremover. Ikke sant, Assassins Creed?

That Dragon, Cancer.

Hvis spillmediet har som ambisjon å bli tatt alvorlig må det samtidig våge seg inn på noen følsomme temaer. Dette er selvsagt ikke et fremmed fenomen, men som oftest utforskes dette på metaforiske måter, som i Final Fantasy VII. Når jeg tenker etter har jeg kanskje aldri sett noe ømt utforskes direkte og kompromissløst, men også for å gi følelser et utløp. That Dragon, Cancer står som et bokmerke i min spillkatalog av denne grunn.

For første gang fikk jeg oppleve at mediet ble brukt på en rent terapeutisk måte. Øynene mine åpnet seg et par hakk for alle mulighetene som sto for døren da jeg opplevde at de til en grad fikk det til å funke. Jeg kunne ikke annet enn å beundre motet bak det hele. Det krever en ryggrad av granitt å slippe et spill med hvor man deler så uhemmet av seg selv, og ikke minst på en konsoll ingen vil ha.

Bioshock/Far Cry 5

Bioshock er et spill jeg brukte lang tid på å plukke opp. Et typisk «jeg tar det neste uke»-prosjekt. Jeg var ganske fremmed for denne typen historiefokuserte spill, som kommenterte min rolle som spiller og fremdriver av fortellingen. Samtidig er jeg glad for at jeg brukte så lang tid på å faktisk spille det. Jeg tror jeg setter mer pris på denne typen fortellinger i voksen alder. Jeg lærer enda, men føler meg mer skjerpet etter opplevelsen.

Bioshock deler denne plassen sammen med Far Cry 5. De har lært meg hvor viktig det er å legge merke til hva som foregår i en fortelling - å distansere seg litt fra handlingen, se på gjentakende mønstre og spørre; «Hvorfor viser du meg dette? Hva vil du si til meg?» De er den typen spill som sniker innpå deg, og gir den snikende mistanken om at noe ikke stemmer. Hvis man vil ha de beste utsiktene for en lykkelig slutt burde man bare skru av, fordi hvert eneste steg man tar mot slutten gjør bare vondt verre.

Spec Ops: The Line.

Mens vi likevel er inne på ting som ikke stemmer. Det å få en fortelling til å være to ting samtidig, en kritisk pekefinger og dyptgående narrativ, er noe jeg beundrer. De tekniske ferdighetene som skal til for å praktisk talt avsløre seg selv uten at mottakeren aner hva som skjer, er noe jeg enda har til gode å forstå fullstendig, men også noe jeg vil kunne. Slike spill er sunt for oss fra tid til annen, og i hvert fall når trender som militærspill grenser mer mot det perverse enn det patriotiske.

Etter en helg med vår favorittkrigsforbrytelsessimulator, hvor vi blir fortalt hvor kule og fantastiske vi er som følger ordre overalt, føles det oppklarende å komme til hektene med spill som Spec Ops: The Line. Om ikke annet fordi det jekker krigsspillsjangeren ned et par hakk, og for meg markerer dette et skift. Det er et spill som fikk meg til å spørre om dette er et medium hvor det er lov å være kjedelig hvis man skal få frem et poeng. Vi spiller tross alt fordi vi vil ha det gøy, men Spec Ops: The Line er ikke gøy. Det er mekanisk datert fordi det skal være grusomt. Kanskje jeg overanalyserer, men det er uansett en rar ting å bruke ordet "kjedelig" for å beskrive noe man liker.