#GameStruck4: Ingar

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Sist gang fortalte Ayub om sine fire spill, og nå er Ingar klar for å dele fire spill som har formet ham gjennom årenes løp.

Mega Man 3

Så lenge jeg kan huske har spill vært en del av livet mitt, noe som kanskje ikke er så rart. Jeg vokste opp som misjonærbarn i Japan og er yngst i en søskenflokk på fire, så da jeg var tre år gammel var det allerede en Famicom (NES i vesten) i hus med flere spill i samlingen. Det er mange gode minner knyttet til Nintendos hvite og røde, selv om jeg kunne irritere vettet av mine søsken mens vi spilte Super Mario Bros. 3 ved at jeg trykket på pause-knappen mens det var deres tur og argumenterte med at «jeg må bare klø meg litt» (et bevis på at jeg kan være en skikkelig drittsekk til tider og alltid har vært det).

I barndomsårene var det to helter som skulle forme mine første spillår: Mario og Mega Man (det tok litt tid etter at vi flyttet til Norge før jeg lærte meg at Capcoms blå robot heter noe annet enn Rockman utenfor Japan). Mario-spillene var absolutt underholdende, men Mega Man var hakket kulere som helt. Han er tross alt en robot som kan overta evnene til fiendene sine, noe som var temmelig kult for en gutt som ikke hadde fylt ti år enda, og dessuten er musikken i spillene kjempetøff. Av alle Mega Man-spillene er det Mega Man 3 jeg har spilt mest og knyttet mest minner til, og til tross for tekniske bugs og lignende er dette fortsatt det gamle Mega Man-spillet jeg liker best.

Mega Man-spillene inspirerte meg til og med som liten til å tegne mine egne huler og leveler fylt med dødelige feller, hemmeligheter, fiender og umulige bosser. Verkene har nok gått tapt for lenge siden, så de blir nok ikke stilt ut på Nasjonalgalleriet med det første, men det hadde vært moro å finne igjen en slik tegning og forsøkt å kode dette til en 2D-plattformer i dag hvor Dark Souls-vanskelighetsgrad i spill er noe folk ønsker velkommen.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time

Det ville vært fullstendig umulig for meg å snakke om spillene som har preget meg mest gjennom historien uten å ta opp denne tjue år gamle klassikeren. Dette er kanskje spillet som mer enn noe annet markerer et definitivt «før og etter»-skille i min spillhistorie.

Før Ocarina of Time entret livet mitt var spillerfaringen min stort sett begrenset til spill med relativt simpel historie. Mario og Mega Man var som nevnt barndomsheltene, og selv om dette var kjempeunderholdende spill var det aldri spillene som presenterte de dypeste narrativene. Med Ocarina of Time ble øynene mine åpnet for hva spill faktisk kan tilby som medium. En dypere historie (joda, jeg vet utmerket godt at verken Zelda-serien eller Ocarina of Time tilbyr den dypeste historien på markedet, men sammenlignet med det jeg hadde erfart tidligere som elleveåring var dette på et helt annet plan). En sammensatt verden med ulike landskap og raser. Konseptet med helten som krysser tid og rom på sin heltemodige reise. Maktbalansen som utgjør Hyrules treenige kraft, Triforce. Store, mystiske templer med atmosfære, særpreg og gåteløsing. Eventyrstemningen som sitter som støpt fra første sekund og som aldri avtar, men bare øker og øker jo mer av Hyrule du utforsker. Og sist, men ikke minst: Musikken. Har et enkeltspill presentert mer ikonisk musikk enn det Koji Kondo leverte i Ocarina of Time? Det kan diskuteres, men jeg vil hevde at Ocarina of Time leverer en av de sterkeste kandidatene i kategorien.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time ble et vendepunkt for meg når det gjelder spill, på samme måte som Ringenes Herre gjorde når det gjaldt bøker og Star Wars gjorde når det gjaldt filmmusikk. Etter dette ble standarden endret, og jeg lærte dessuten å se på mediet på en helt annen måte enn tidligere. Jeg fikk en forkjærlighet for spill hvor eventyrlyst, setting, unik estetikk, verdensbygging og ikke minst spillmusikk står i sentrum. Kanskje er det ikke så rart at Ocarina of Time lenge forble tidenes beste spill etter mitt syn, og ikke ble forbigått før et nytt Zelda-spill overtok plassen i fjor.

Golden Sun

Med tanke på hvor glad jeg er i japanske rollespill i dag, er det nesten ufattelig å tro at vi skulle skrive 2002 før jeg oppdaget sjangeren for alvor. Selvsagt hadde jeg spilt Pokémon før den tiden, men den serien er såpass særpreget innenfor JRPG-spekteret at den nesten havner utenfor. Som ung hadde jeg altfor begrensede økonomiske ressurser til å kjøpe ukjente spill i hytt og pine, og i omgangskretsen hvor Halo, Grand Theft Auto og diverse PC-spill rådet var det lite JRPG å se (noe særlig til spill-PC hadde vi ikke på den tiden, så PC-markedet var ganske utelukket for min del). Vendepunktet kom dermed på en konsoll jeg faktisk hadde tatt meg råd til å investere i på den tiden, nemlig Game Boy Advance.

Golden Sun fra Camelot Software Planning (samme studio som står bak Mario Tennis-spillene) ble min inngangsport til japanske rollespill, og står fortsatt som et av mine favorittspill innenfor sjangeren. Her får man alt det man forbinder med gode spill i sjangeren. Historien, rollefigurene og settingen er gode og minneverdige. Kampsystemet er ikke bare spennende og intenst, men også ganske dypt og kreativt takket være djinn-systemet (i Golden Sun kan du alliere det med elementærvesener kalt djinn som du kan bruke i kamp på forskjellige måter). Musikken passer hele tiden perfekt til omgivelsene og situasjonene du befinner deg i. Dessuten byr spillet på mye utforsking og gåteløsning underveis. Golden Sun tar det beste fra JRPG-spillenes gullalder på tidlig 90-tallet og videreutvikler det til noe eget. En bedre introduksjon til en sjanger skal man lete lenge etter, og Golden Suns betydning for min JRPG-interesse er nok derfor ikke vanskelig å forstå.

Final Fantasy X

En fellesnevner for alle spillene jeg har nevnt så langt er musikken, noe som kanskje understreker at jeg er over gjennomsnittet interessert i spillmusikk. Det er nok ikke så rart. Jeg er vokst opp i en musikalsk familie og har spilt piano i så å si alle år. Jeg elsker ikke bare å lytte til musikk, men også å analysere, studere og gjerne også fremføre musikken så sant jeg klarer det. Musikk er et kraftfullt internasjonalt språk som krysser barrierer og som kan formidle både følelser, stemninger og budskap uten ord. Film- og spillmusikk er etter mitt syn særlig godt egnet til dette, og jeg har med årenes løp derfor utviklet en særlig interesse for disse sjangrene. Bare for å illustrere poenget mitt: Av de 426 timene med kjøpt musikk jeg har tilgjengelig på jobbmaskinen, består 210 timer av kategorien spillmusikk (og da regner vi ikke engang med all musikken jeg lytter til på Spotify og YouTube).

Snakker man om spillmusikk kommer man nesten ikke utenom Nobuo Uematsu, mesterhjernen bak musikken til Final Fantasy-seriens ni første spill, for å nevne noe. Uematsu er et selvlært musikalsk geni som gjennom årenes løp har vist en vanvittig bredde når det kommer til sjangerforståelse, kreativitet og instrumentvalg. På 2000-tallet ledet dessuten Uematsu an bandet The Black Mages, som over tre album spilte progrock-coverlåter av musikken fra Final Fantasy-serien.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi det var gjennom Uematsus musikk jeg først stiftet bekjentskap med Final Fantasy-serien, blant annet takket være en kompis som introduserte meg for The Black Mages. Dette ledet meg senere til å faktisk spille spillene, men det er musikken i spillene som alltid har fengslet meg mest og som jeg alltid kommer tilbake til. Gjennom musikken fremkalles de gode minnene fra de forskjellige spillene, men den har også en egenverdi og kraft i seg selv.

Det er vanskelig å si hvilket Final Fantasy-spill som har grepet meg mest på dette området, men Final Fantasy X var i hvert fall det første hvor jeg fikk knyttet kontekst til tonene. Det var ikke det første spillet i serien jeg spilte, og det er heller ikke favoritten i serien, men det var det første spillet i serien som gjorde et varig og dyptpløyende inntrykk på meg, ikke minst på det musikalske området. Final Fantasy X er sammen med Final Fantasy VII det spillet i serien jeg har lært flest pianostykker fra, og å øve inn stykker som Zanarkand, Via Purifico og Ending Theme var noe jeg brukte mye tid på i studietiden. Men selvsagt er det mer enn bare musikken i spillet som sitter igjen i ettertid. Historien, rollefigurene, kampsystemet og ikke minst det til tider hysterisk dårlige stemmeskuespillet til Tidus er ting jeg alltid vil forbinde med nostalgi og glede. Den helhetlige stemningen i spillet er også prisverdig og gripende. Dessuten har jeg aldri sluttet å bli fascinert av sporten blitzball. En totalt urealistisk og upraktisk idrettsgren, men som et minispill i et JRPG er det ganske festlig.