Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler

#GameStruck4: Anders

I denne artikkelserien tar vi for oss de fire spillene som har formet oss som mennesker og spillentusiaster. Anders er klar med Del 8.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

GameStruck4 handler i hovedsak om spill som har formet oss som gamere, eller som ellers har gjort et sterkt inntrykk på oss. Sist gang fortalte Jostein om sine fire spill, og nå er Anders klar for å dele fire spill som har formet ham gjennom årenes løp.

#GameStruck4: Anders

Metal Gear Solid

I håp om ikke å tråkke noen på tærne, ser jeg for meg at den gjennomsnittlige person i stor grad ser på videospill som en kilde til underholdning. De kan derimot være så mye mer. Det er nemlig ikke slik at gode historier forbeholdt bøker og film. Ei er det bare på Stortinget det tas opp dype, politiske temaer. Dette er Metal Gear Solid-serien et kroneksempel på. Med sitt inntog på PlayStation, serverte Hideo Kojima en helt absurd spillopplevelse.

Metal Gear Solid leverte en historie som fremdeles er vanskelig å forstå seg på. Uforglemmelige rollefigurer, stemmeskuespill i verdensklasse og et intenst lydspor som satt en deilig, guffen atmosfære gjorde også sitt for en helt makeløs spillopplevelse. Det var også her Kojima først viste hvor glad han er i å tulle med menneskene bak kontrollspakene. Metal Gear Solid bryter nemlig ikke bare den fjerde veggen, men river den ned helt til det bare er grunnmuren som står igjen. Bosskampen med Psycho Mantis står fortsatt igjen som et av tidenes videospill-øyeblikk.

For en niåring er det klart det var vanskelig å skjønne hva det var man faktisk satt og så på skjermen. Likevel klarte Metal Gear Solid å etterlate seg nok spor til at jeg har spilt det igjen og igjen i senere år. Og ved hver gjennomspilling blir jeg omtrent like fascinert.
Oppfølgerne dukket etter hvert opp i en helt spinnvill rekkefølge som ikke tar mye hensyn til kronologi, men som samlet syr sammen en av de mest komplekse, innviklede og best fortalte historiene som har blitt levert i spillmediet noensinne.

Til dags dato sitter jeg fortsatt og bruker Metal Gear Solid som en standard for hvordan spill skal bruke historieformidling, figurutvikling og bruk av etiske og politiske dilemmaer.

#GameStruck4: Anders

Pokémon Blue

I mine barneår var det uunngåelig å ikke bli sterkt preget av den elleville Pokémon-feberen som herjet rundt årtusenskiftet. Her regelrett svømte vi i samlekort, figurer, animerte TV-serier og selvfølgelig videospill. Knapt et par år etter jeg hadde fått min første konsoll, PlayStation, ble jeg eier av en Game Boy Color med spillet Pokémon Blue. Dette gjorde ikke bare Pokémon Blue til et av mine aller første spill, men også en ny spillopplevelse enn den jeg så vidt hadde rukket å stifte bekjentskap med på konsoll. Muligheten til å dra med seg Game Boy'en hvor som helst, gjør at jeg knytter Pokémon-spillene til lange bilferier, late dager på stranda eller treff i friminuttene på skolen.

Serien begynner å dra på årene, men lever fremdeles i beste velgående. Min interesse for lommemonstrene har dalt vesentlig med årene, selv om jeg fremdeles har spilt minst én utgave per generasjon, og fremdeles finner på å suse rundt i spill som Pokémon Go. Likevel vil jeg nok alltid ha et helt spesielt forhold til Pokémon. Mest som franchise, men også i stor grad som videospill. Og der er Pokémon Blue et av spillene som satte fyr på min spillinteresse og som trekker virkelig hardt i nostalgistrengene.

#GameStruck4: Anders

Xenoblade Chronicles

At min #Gamestruck 4 skulle representeres av flere japanske titler, var jeg allerede inneforstått med før jeg begynte å skrive teksten. At det var rollespill som skulle dominere listen, er heller ingen overraskelse. I denne sjangeren har jeg også flere titler jeg kunne valgt å inkludere. Jeg kunne skrevet om et av mine aller første spill noensinne: Dark Cloud eller et av mine absolutt favorittspill: Final Fantasy IX. Likevel har jeg valgt å gi plassen til et spill som peker seg ut på en litt annen måte.

Skrur vi tiden tilbake noen få år, var det en periode hvor konsollene mine støvet ned og spilletiden omtrent utelukkende ble brukt på flerspillere som World of Warcraft, League of Legends og Diablo III. En dag jeg var på jobb i den lokale Elkjøp-butikken, sto det ett enkelt eksemplar av et japansk rollespill til Nintendo Wii i hyllene. Jeg ble svært fascinert av bildet på coveret. Spillet kalte på meg, røsket tak, for deretter å nekte å gi slipp før rulleteksten vistes på skjermen. I nærmere ett år gikk jeg med en tomhetsfølelse som ingen andre spill var i stand til å matche. Det var et spill hvor alt virkelig klaffet. Historie, rollefigurer, verdensbygging, gameplay, kampsystem, MUSIKK.

Noe av det mest spesielle var likevel verdenen. Spill som Final Fantasy har lenge hatt store og semi-åpne verdener, og flere år i World of Warcraft gjorde at konseptet langt ifra var nytt for meg. Men her var det annerledes. Alt føltes så enormt, så vidstrakt og så forlokkende pent. Noen av omgivelsene tok rett og slett pusten fra meg, og ledsaget av det nesten ubeskrivelige lydsporet, skapte det en atmosfære som er noe av det mest minneverdige jeg har vært borti i spillmediet til dags dato.

Et vanligvis noe gjennomsnittlig stemmeskuespill har også en tendens til å følge denne sjangeren. Til Xenoblade Chronicles brukte Monolith Soft britiske skuespillere som passet perfekt til alle figurene i spillet og gjorde dem realistiske og interessante. Det er ikke alltid jeg klarer å bry meg like mye om alle figurer i alle spill, men så fort jeg kom halvveis i dette spillet klarte jeg ikke å legge det fra meg før rulleteksten dukket opp.

Det er smått utrolig hvordan Monolith Soft klarte å presse inn et så enormt spill i en så begrenset konsoll som Wii. Xenoblade Chronicles har videre fått større oppmerksomhet de siste årene. Det har blitt lansert både i en egen N3DS-utgave og i eShop på Wii U.
Det har fått to oppfølgere og et eget tilskudd til den populære Smash Bros.-serien med hovedfiguren Shulk. Vel og merke en annonseringstrailer som fikk meg til å hyle som en stukken gris.

Det viktigste av alt var likevel måten Xenoblade Chronicles ga meg en solid oppvekker på. Det minnet meg på hvor enorme opplevelser enspillerspill kan gi. Du utelukker all sosial interaksjon, konkurransefølelse og tidvis hjernedødt gameplay. Måten du dykker ned i en fantasiverden og stifter bekjentskap med figurer man kan opparbeide et forhold til. Den følelsen er ganske spesiell.

Å spille med andre er naturligvis veldig gøy. Men de gangene jeg ønsker å oppleve spill som klarer å sette de helt spesielle og unike inntrykkene, da spiller jeg alene. Det kommer Xenoblade Chronicles til å stå igjen som et kroneksempel på.

#GameStruck4: Anders

World of Warcraft

Jeg har full forståelse for at dette kan virke som et kjedelig valg. Likevel er dette et spill jeg ikke under noen omstendighet kunne finne på å droppe fra en slik liste.

Det blir nesten for galt å kalle denne giganten for bare "et spill". WoW er et fenomen, og har vært det i over et tiår. Den påvirkningen det har hatt og fremdeles har på spillmediet er intet annet enn imponerende.

Mitt første møte med World of Warcraft var egentlig helt tilfeldig. Da tre av mine kompiser helt spontant valgte å kjøpe spillet i et friminutt en normal skolehverdag i år 2005, hang undertegnede seg på og gjorde det samme. Jeg hadde null kjennskap til spillet fra før, og hadde derfor ingen anelse om hva jeg hadde i vente. Jeg kan med trygghet si at det ikke var fint lite.

Det er enorme antall referanser fra min spillhistorie jeg kan trekke ut fra WoW. Det mest essensielle var derimot måten det virkelig introduserte meg for onlinespill. Den figuren du så løpende noen hundre meter i fra deg, var nemlig ikke en generert spillfigur. Det var en figur styrt av en annen person. Et annet menneske som satt et helt annet sted i verden samtidig med deg. En nesten absurd tanke i spillsammenheng.

Der tidligere nevnte Xenoblade Chronicles viste hvordan man fint kan spille alene, er World of Warcraft den rake motsetning. Det skal sies at Warcraft-universet har ufattelig mye, interessant lore. Derimot er ikke WoW sin hovedhensikt å legge frem den. Her skreddersyr du mye av historien selv, gjennom din egen figur. Her skapes opplevelsene etter hva du gjør med andre spillere. Om det være seg å "queste" med dine beste venner til langt utpå morgenkvisten, eller nedkjempe en raidboss sammen med helt ukjente mennesker på Ventrilo.

WoW har påvirket mitt forhold til videospill på flere måter. Både innen oppgaveløsning, giv etter å utforske og oppnå nye ting, og gleden av å spille med andre personer. Likevel er stikkordet "minner" hovedårsaken til denne plasseringen på listen. Med godt over 10 år på baken, samt å være spillet jeg definitivt har lagt ned flest timer i løpet av årene, har World of Warcraft en minnebank som ikke ligner grisen. Å høre musikken til f.eks. Eversong Woods eller the Barrens og tenke tilbake på tiden jeg tilbrakte der, maner frem gåsehud og frysninger som en "40 i feber influensa".

Det er få ord som kan beskrive World of Warcraft bedre enn "nostalgi" og "dessverre" er det akkurat det spillet lever på i disse dager. De siste årene har interessen for spillet dalt kraftig. Et spill som WoW krever en del, da særlig i form av tid. Jeg har funnet meg selv i å kjøpe de nyeste utvidelsene, spille de et par uker for så å legge fra meg spillet i lang tid.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Å spille World of Warcraft kommer defor aldri til å bli det samme som det en gang var, men det hindrer meg ikke å se tilbake på spillet med et stort smil om munnen. Jeg kunne nesten revet av meg en arm for å få lov til å gjenoppleve Burning Crusade eller Wrath of the Lich King.
Ok, kanskje gitt bort en nyre...



Loading next content