Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

Jeg ble sendt inn på sykehus Fredag morgen etter et besøk på det lokale legekontor. Jeg fikk den goden at min bedre halvdel kunne kjøre meg inn. Etter to timer på akuttmotaket kunne de fastslå at de ikke ante hva som forårsaket mine plager, men at noe alvorlig høyst sannsynelig ikke ville finne sted. Jeg ble lettet, og var sjeleglad for at jeg slapp å være på sykehuset til observasjon over natten.

Deretter dro vi hjemover. En biltur som innebærer snaue to timer pluss en fergetur. Bilen begynte å lage ulyder. Dette var første tur etter en salig overhaling hos et verksted som tok seg fett betalt. Jeg fryktet det værste da det bare ble mere og mere kritisk.
Til slutt gikk det slik det noen ganger gjør; rett til helvete. Vi ble stående i en avkjørsel i en snøkledd dal med tett skog og høye fjell hvor telefondekkningen var så som så. Dessuten var det nesten 10 kuldegrader samt sterk og iskald vind. Vi kunne heller ikke starte bilen i tilfelle den skulle gå i luften. Når det lukter brent og oljetopplokket ryker, samt at oljen har blitt til svart gele, er det ikke lurt å starte bilen. Dermed ble vi stående der i mørket uten noe lys, samt at vi manglet telefonladere. Jeg hadde 8% igjen og dama hadde 15%. Vi fikk ringt etter bergingsbil. Den kom, men lot oss vente der inne i den kalde og ensomme dalen i nærmere to og en halv time. Sånn er det å bo i huttiheita og på den videste landsbygd.

Jeg fikk trøstet min gråtende madamme som var oppgitt da dette var jomfruturen etter at bilen hadde vært på verksted da vi for to uker siden også måtte ringe etter hjelp. Den bilen har med andre ord vært et stort pengesluk, ikke bare nå, men i noen år. Vi hadde jo trodd vi var problemfrie nå som den hadde vært overhalt til den store gullmedalje. Jeg måtte tenke meg om for å prøve å huske datoen, men neida; det var ikke Fredag den trettende en gang. Typisk!
Vi pakket oss inn i klær og tullet en jakke rundt hunden mens vinduene ble dekket av is. Ja, på innsiden. En form av klaustrofobisk angst kom snikende på meg og jeg måtte få tankene på noe annet.

Da kom jeg på det! Jeg hadde jo pakket en bag i tilfelle jeg måtte overnatte på sykehuset, og i den hadde jeg pakket ned min Nintendo 3DS XL. Det ble reddningen som fikk timene til å suse av sted. Spillet "Professor Layton - And The Curious Village" som vi hadde spillt på i det siste kom til god nytte. Gåter og nøtter måtte løses og knekkes. Hvem kunne huske at vi var fanget i en bortgjemt dal hvor det til og med hadde værsjert rykter om at en dames gjenferd vandrer hvileløst etter veien? Ja, for det var faktisk tilfellet uten at jeg kan si å ha sett henne på de årene jeg har lagt bak meg det strekket.
Heldigvis var det ikke henne vi fikk se nå heller, men derimot en skytsengel i form av en stor og rød bergingsbil.
Fy søren hvor deilig det var å komme hjem etter nærmere en liten evighet. Vi sovnet raskt etter å ha sett en film. Ikke en gang CoD Blackout fristet.

Jeg vil med dette hedre Professor Layton og 3DS-en som ble en slags reddning da ting bare var helt mørkt, bokstavelig talt. Uten dette ville de to-tre timene ha vært så mye lengre. Det er alltid lurt å ha med seg et tidsfordriv, og ikke nødvendigvis bare ett. Slik som telefonene som batterimessig sang på siste verset.
Det er sjelden jeg har med 3DS på langturer, men etter dette må jeg prøve å huske på å ta den med. Man vet jo aldri når helvete bryter løs.

Nå er det blitt lørdag og jeg tror jeg heller vil bruke denne dagen hjemme enn å dra ut på veien igjen. Den tolv timer lange turen i går ble mer enn nok he, he.

Ha en fin lørdag alle sammen!
  • 0

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!