Norsk
Nyeste
Atrás

Blogger

Her kan du kommentere alle brukernes blogger

25. juli 2008 ble en film satt opp på norske kinoer som skulle sette sitt særpreg på filmbransjen i årene som fulgte. Da kunne vi nordmenn endelig gå på kino og se The Dark Knight (jeg tror ikke jeg så den på premieredagen, men jeg mener bestemt å huske jeg så den i løpet av sommeren 2008).

I dagens superheltlandskap er det nesten vanskelig å huske en tid før store, sammenvevde filmserier hvor den ene superhelten etter den andre boltrer seg i sin film før han eller hun slår seg sammen med en rekke andre superhelter i en samlefilm. Etter Iron Mans debut (også i 2008) har Marvel og DC begge forsøkt seg på sine store superheltepos. Marvel har lykkes særdeles godt med sitt prosjekt. DC? Not so much.

Man kan fort spørre seg om dette er fordi DC har dårligere kildemateriale enn Marvel, men The Dark Knight fjerner all tvil om den slags. DC har aldri vært så bra som den gangen Christopher Nolan sto bak kamera, Hans Zimmer dirigerte orkesteret og Christian Bale banket opp Heath Ledger i et avhørsrom i Gothampolitiets avhørslokale.

Iron Man og The Dark Knight fungerer på mange måter som motpoler til hverandre, som nesten perfekt illustrerer noen av forskjellene mellom Marvel og DC sine serier. Marvel og Iron Man på den ene siden har en lettere tone med mer humor og lekenhet, men med et noe svakere skurkegalleri. DC og The Dark Knight på den andre siden er mørk, dyster, seriøst og alvorlig, og skimter dessuten med et ekstremt godt skurkegalleri. Her vil enkelte også si at Marvel sine helter er bedre enn DC sine, og ofte har de rett, men med Batman finner vi DCs sterkeste unntak (Batman-fan? Jeg? Jeg aner ikke hvor du tar det fra...).

DC har aldri levert en bedre superheltfilm enn The Dark Knight, noe vi DC-fans dessverre blir minnet på hver gang Warner Bros. gir ut nok en film i sitt nye DC Expanded Universe som klusser det til i kampen mot Marvel Cinematic Universe. Hvorfor skjer dette? Jeg tror ikke det bare handler om en manglende helhetlig plan, selv om dette selvsagt er den viktigste grunnen. Jeg tror noe av grunnen er at man må gå tilbake til det som gjorde The Dark Knight til en udødelig klassiker og lære av dem. Ikke kopiere dem, men lære av dem og videreutvikle dem. Her er noen av punktene hvor The Dark Knight utmerket seg:

1. Kutt CGI, gjør det på ekte (hvis du kan)
Christopher Nolan er en mester bak kamera, ikke minst fordi han har en visjon: Kan det filmes "på ordnt'lig", så gjør han det. Dermed går han og teamet langt for å sørge for at effektene i filmene er så ekte som mulig. Den roterende hotellkorridoren i Inception er et prakteksempel på dette. Traileren som velter i Gothams gater i The Dark Knight og sykehuset som sprenges av Joker er to andre gode eksempler på dette.

Vi lever i en tid hvor vi er blitt bortskjemte på god CGI, ikke minst takket være Marvel. DC-filmer som Batman v. Superman: Dawn of Justice og Justice League er derimot eksempler på dårlig, unødvendig eller innholdsløs CGI som kludrer det til snarere enn å forsterke filmene. God eller dårlig CGI til side, så er det likevel lite som fortsatt slår ekte gjennomførte stunts og filmeffekter. Det er en grunn til at Tom Cruises stunts gjør de nye Mission: Impossible-filmene populære, eller at Mad Max: Fury Road er en av de beste filmene de siste fem årene. DC og Warner Bros. må derfor se til

Og mens vi snakker om sykehuset som eksploderer i The Dark Knight: Visste dere at sekvensen hvor Joker står og fikler med detonatoren som ikke virker er improvisert? Det vil si, det var planlagt at detonatoren ikke skulle fungere umiddelbart, men Jokers reaksjon der han står og fikler med detonatoren var på sin side ikke planlagt på forhånd.

2. Tapp av DC mørke, dystre og "realistiske" potensiale
En karakteristikk ved The Dark Knight er at filmen langt på vei tar superheltsjangeren seriøst. Marvel er på sin side ganske lekent og tar aldri seg selv særlig høytidelig. Det er forfriskende noen ganger, men av og til savner jeg den nerven av realisme The Dark Knight har over seg. The Dark Knight forsøker ikke å bygge en alternativ virkelighet hvor superhelter er ekte, men forsøker snarere å portrettere vår egen verden med en superhelt og en kaosskurk i seg. Dette føler jeg ofte mangler i dagens sjangerfilmer, men det er kanskje bare meg.

Siden vi er inne på det seriøse, er det mørke og det dystre en annen karakteristikk jeg ofte forbinder med DC-serier over Marvel. Her tenker jeg det ligger et stort potensiale som de par siste DC-filmene dessverre har gått bort fra. Mange kritiserte Batman v. Superman for å være for mørk og dyster. For meg blir det å kritisere filmen for det som faktisk var bra med den. BvS tappet en mørk materie fra dystre Batman-serier i beste Frank Miller-ånd og kanaliserte dette inn i filmen i form av en mørkere, alvorligere og dystrere Batman. BvS hadde sine problemer, men den mørke tonen i filmen var ikke ett av dem. Tvert imot er det nettopp der DC-filmene kan finne sitt publikum i kampen mot Marvel.

3. Et lydspor som setter spor
Lydsporet i The Dark Knight av Hans Zimmer og James Newton Howard er fylt til randen av detaljer. Bare ta åpningssporet, "Why So Serious". Hele stykket på over ni minutter består nesten utelukkende av variasjoner over to toner, D og C (du vet, "DC, the house Batman built" som Lego Batman sier det). Så enkelt, så genialt. Zimmer har riktignok vendt tilbake til både Man of Steel og Batman v. Superman, hvor han gjorde det helt greit, uten å oppnå samme effekt med musikken der som med komposisjonene til The Dark Knight.

Musikk med karakteristikk, særpreg og karakter er utrolig viktig for filmer i denne sjangeren. Tenk bare på hvordan musikk fra 60,- 70- og 80-tallet preger Guardians of the Galaxy-filmene, eller hvordan musikken i Black Panther satte stemningen umiddelbart. Musikken i Justice League og Suicide Squad var derimot like forglemmelige som filmene (vel, ikke helt - jeg har glemt mye av musikken fra filmene, men jeg sliter dessverre med å glemme filmene). DC og Warner Bros. må derfor tørre å ta noen sjanger og få inn komponister med visjoner som tør å prøve noe nytt. Zimmer gjorde det han kan best: Han tok en enkel idé, lekte seg med denne og kjørte på med tunge basstoner (Zimmer uten bass blir en ganske stille affære). Sammen med James Newton Howard skapte han et mesterverk. DCEU trenger flere komponister som tør å leke seg med superheltene fremfor å levere det trygge og vante.

4. Heath Ledger og vennene hans
Hva hadde The Dark Knight vært uten rollebesetningen? Christian Bale er i mine øyne fortsatt den beste Batman, mest fordi han lett omfavner både Bruce Wayne- og Batman-personaen som utgjør rollefigurens helhet. Gary Oldman var perfekt i rollen som Jim Gordon, Michael Caine var et trygt valg for Alfred siden Caine alltid er elegant i rollene han spiller, og Aaron Eckhart ga oss et nytt perspektiv på Two-Face. Likevel bleknet de alle i skyggen av legenden selv, Heath Ledger.

Ledgers dedikasjon til rollen som Joker har det blitt skrevet og sagt mye om, med rette. Man har spekulert mye i om rollen tok livet av ham, men det skal i hvert fall sies at Ledger leverte sitt livs beste rolle i The Dark Knight. Med et mulig unntak av Mark Hamills tolkning av rollen i The Animated Series og Arkham-trilogien har Joker aldri blitt bedre fremstilt i aksjon enn i The Dark Knight. Her er det den anarkistiske klovnen som får tre frem i lyset, og det er alle de små detaljene som gjør rollen så nervepirrende god. Faktene. Stemmen. Blikket. Humørsvingningene. Det fortelles at Ledger isolerte seg på et motellrom i seks uker før filmen for å lese seg opp på psykologi og annet materiale for å forberede seg på rollen, hvor han hentet inspirasjon fra filmer som A Clockwork Orange snarere enn tidligere tolkninger av Joker som f.eks. Jack Nicholsons i Batman-filmen fra 1989.

Vi vil etter alt å dømme aldri få en ny Heath Ledger. Mannen viste derimot hvor skapet skulle stå, og det samme gjorde filmen. Rollebesetningen i The Dark Knight er meget god, det er bare at én mann overskygger alle andre. DC-filmer av nyere dato har fikset noen rollefigurer, som Gal Gadot i rollen som Wonder Woman, men det er fortsatt mye å hente her.

5. Unstoppable Force v. Immovable Object
En av kjernene i Batman-mythosen er dualismen mellom Batman og fiendene hans. Gjør Batmans nærvær Gotham tryggere eller farligere? Er Batman den eneste som kan stoppe skurkene han møter, eller fungerer han mer som en katalysator og magnet for dem? Kan Joker eksistere uten Batman, og kan Batman eksistere uten Joker?

I tegneseriene er dette et tema som har blitt diskutert og analysert fra flere vinkler. I filmsammenheng er det sjelden vi ser denne typen analyse av superheltenes eksistensgrunnlag, men i The Dark Knight får vi noe av dette. Nerven mellom Batman og Joker er den røde tråden som går gjennom hele filmen, og publikum må ta stilling til om Batman egentlig gjør Gotham til et bedre eller verre sted. Problemstillinger av denne typen er noe DCEU kan fremme i større grad, og også her kan de nå ut til et publikum som føler at Marvel-filmene blir for lettsindige.


The Dark Knight var en film som satte sine spor og fortsetter å gjøre det ti år senere. Skal man introdusere noen for superheltfilmer, er dette fortsatt et av de beste stedene å begynne, selv om jeg fortsatt foretrekker Burtons 1989-tolkning av Batmobile fremfor Nolans. Jeg vet i hvert fall hvilken film jeg skal se i kveld.
Ash nazg durbatulûk, ash nazg gimbatul, ash nazg thrakatulûk agh burzumishi krimpatul
  • 0
Så The Dark Knight på kino uten videre erfaring med Batman konseptet, klarte ikke verdsette den på daværende tidspunkt og jeg trodde et lite øyeblikk at Harvey Dent var Batman...
Sett fra moderne tider har jeg ingen problemer med å forstå hvorfor filmen har klassiker status, Heath Ledger gjorde sitt livs beste rolle og det rett før han døde. Filmen ville ikke blitt det samme uten og oscarprisen var velfortjent.
Hvis Gud eksisterte ville han ikke skapt meg, dårlig trekk å skape en overmann!
You're so dark, you sure you're not from the DC Universe?

Selv om DC har hatt en noe laber suksess med filmene sine, har jeg stor tro på Aquaman som kommer i desember. James Wan er en av favorittregissørene mine og heller ikke en type jeg forbinder med skuffelse, i motsetning til Zack Snyder.

Fin mimreblogg, hyllest til Ledger og et skråblikk på superheltfilmer generelt, Ingar!
Er kanskje ikke den som ser mest superhelt filmer, dog denne er og forblir en av mine absolutt favoritt filmer , artig å lese dette. Fikk meg til å få lyst til å se den enda en gang

For å diskutere må du være innlogget. Om du ikke er medlem ennå - bli medlem nå!