Far Cry 5

Personlig mener jeg at Far Cry-serien har stått litt for mye på stedet hvil de siste årene. Serien har rett og slett slitt med de klassiske Ubisoft-problemene ved at de ulike spillene sjelden har bydd på nevneverdige endringer når det kommer til gameplay. Derfor var ikke forventningene mine enormt store da det franske selskapet avduket Far Cry 5. Jeg hadde uansett et lite håp om at seriens inntog på amerikansk jord ville tilføre et lite friskt pust til den velkjente formelen. Ballongen får helt klart litt ekstra luft i seg, men langt fra nok til å kunne sprenge den, for å si det slik.

La oss starte med noe jeg mener alltid har vært en svakhet i serien, nemlig historien. Det har vært diskusjoner rundt Far Cry 5 sitt fokus på den kristne kulten Eden's Gate helt siden spillet ble avduket. Mange fryktet at studioet hadde begitt seg ut på veldig tynn is med det religiøse temaet, men disse bekymringene mener jeg er ubegrunnet. Ubisoft har nemlig vært ekstremt forsiktige med hvordan de fremstiller de religiøse temaene, og har i stedet valgt å tydeliggjøre akkurat hvor radikal Steed-familien er, og hvordan de mener at det moderne samfunnet er i ferd med ødelegge verden. Akkurat her fortjener studioet mye skryt.

Joseph Steed, hovedantagonisten i spillet, er uten tvil skapt med Vaas fra Far Cry 3 i tankene. Fra første stund er det klart at det skjuler seg en ganske smart, og faktisk litt rasjonell mann bak den sinnsyke fasaden. Utover i spillet begynte jeg å forstå hvordan en slik kar hadde klart å overtale andre til å følge ham uten å nødvendigvis bruke vold. Argumentene hans ga jo mening til tider, men samtidig får du flere sekvenser hvor det også blir tydelig hvorfor han og følgerne hans må stoppes. Da er det bare så synd at de andre figurene og hendelsene føles litt for kunstige og overdrevne. For all del, jeg liker virkelig at Hurk og et par andre personer tilfører en god dose humor med sine helsprø påfunn og personligheter, men når resten av dem går rett i glemmeboka og historien aldri lever opp til potensialet sitt er det i hovedsak Joseph og gameplayet som stadig drar meg tilbake foran TV-skjermen.

En av grunnene til at Ubisoft nekter å endre noe særlig på oppskriften sin er jo at gameplaysyklusen fungerer og underholder millioner av mennesker. Etter det som nok tar deg maks en time settes du ut i det fri i en fiktiv utgave av Montana. Oppdragsstrukturen som dukker opp på skjermen vil være kjent for alle som har prøvd Ghost Recon: Wildlands. Du står nemlig fritt til å irritere hvilket kult-medlem i hvilken rekkefølge du vil ved å gjøre ulike ting som minsker innflytelsen de har i området sitt. Tingene som må gjøres har du nok også sett før. Sprenge konvoier, overta baser, ødelegge eiendommer eller propaganda, redde fanger, og kapre lastebiler er noe av det du må forberede deg på å gjøre gang på gang for å til slutt kunne ta deg av selve lederen. Mesteparten av dette handler om å reise fra A til B, drepe horder med fiender, for deretter å ofte måtte dra tilbake til A. Da er det enda godt at skytingen føles bedre denne gangen. Nå snakker jeg ikke om enorme endringer som tar det hele opp til Doom-nivå, men personlig mener jeg helt klart at dette ikke føles like mekanisk og stivt som før. Uheldigvis fremhever dette også hvor dumme fiendene er.

Har du spilt et Far Cry-spill de siste årene vet du hva jeg snakker om. Jeg føler meg nesten som The Flash der jeg løper rundt fiender for å skyte dem i ryggen eller bruke de nye nærkampvåpnene på noen ganske brutale måter. Fiendenes animasjoner og reaksjoner er bare altfor lett å forutse og utnytte til at hver kamp blir underholdende og utfordrende. Slik ødelegges mye av troen på at dette kunne vært virkeligheten, så jeg er glad for at flere av hoved- og sideoppdragene pynter på opplevelsen med noen minneverdige øyeblikk.

I løpet av min tid med spillet har jeg fått kutte testiklene av okser rett etter at de har kost seg, fløyet rundt omkring på kartet for å bombe kultmedlemmer, opplevd flere hallusinasjons-aktige sekvenser ulikt alt annet i spillet, lokket en relativt tam tiger tilbake til eieren, hjulpet en som filmet Far Cry: Blood Dragon ved å eliminere forstyrrende lydkilder i nærheten på noen ganske voldelige måter, og mye mer jeg ikke skal røpe her. Hovedpoenget er bare at Far Cry 5 ofte viker langt fra den ellers seriøse historien med de sprø gjøremålene vi får, noe jeg helt klart liker. Far Cry har i hovedsak handlet om å gjøre spinnville ting vi sjelden ser i andre spill for min del, og Far Cry 5 omfavner dette til fulle. Spillet er ikke redd for å gjøre narr av hvordan mange tenker på amerikanske bønder og hillbillies. Jeg har kommet meg gjennom en hinderløype med en amerikanske muskelbil mens klassiske rockesanger og fyrverkeri dundrer i bakgrunnen, hjulpet den ultrapatriotiske faren til Hurk med å vinne borgermestervalget ved å drepe motstanderne, funnet en klar parodi på Trumps "pee tape", og hørt en haug med konspirasjonsteorier. De treffer ikke alle humorspikeren rett på hodet, men nok av dem til å gjøre meg nysgerrig hver gang et nytt oppdrag er i nærheten.

Om du har lyst på avveksling er det også nok å gjøre utenom oppdragene. Du kan fiske etter noen legendariske beist, gå på jakt, kjøre billøp, finne et bombefly for å skape noen vakre eksplosjoner, lete etter noen av de utallige hemmelighetene i spillet, prøve deg på noen av de utallige arkade-spillene som Ubisoft og andre brukere har laget (deriblant flerspillerkamper), finne en haug med penger og Perks-poeng ved å løse puzzle-lignende sekvenser for å åpne bunkere, eller bare slå deg sammen med en venn for å utforske hver minste lille krok av de vakre skogene i Montana. Vi vet jo alle at nesten alt blir bedre med venner, og Far Cry 5 er for det meste ikke et unntak.

Å spille med en venn gir det hele et ekstra taktisk element, samtidig som det gjør alt mer moro. For selv om det nye "Guns for Hire"-systemet gjør en relativt god jobb med å gi deg datakontrollerte figurer som har ulike styrker og svakheter, måler det seg ikke med en virkelig person. Den eneste svakheten en ekte person har i forhold til "Guns for Hire"-figurene er at man ikke kan være for langt fra hverandre og at den ene spilleren av og til ikke får noe å gjøre. For eksempel feilet jeg og Terje et oppdrag vi spilte sammen siden han havnet for langt bak meg i lederbilen. Det er ikke særlig moro når jeg som er først ligger milevis foran tidsbegrensningen. Samtidig er ikke alle oppdragene like givende når man er to sammen. Terje hadde det ikke like gøy som meg da vi skulle bombe ulike steder på kartet med et fly hvor bare jeg kunne fly og skyte mens han bare stirret ut av vinduet. Slike ting burde utviklerne virkelig ha gjort noe med når de skryter av at "hele" spillet kan nytes med en venn.

Denne personen kan du også ta med deg inn i Arcade Mode, som enkelt og greit slår sammen spillets flerspillerdel med "map editor"-en. Spillet har ikke engang blitt lansert, men tjenesten er allerede fylt med spill og kart som viser akkurat hvor mye rart man kan lage i modusen. Blir du lei av å gjøre de samme tingene om og om igjen i Hope County er dette helt klart noe du må prøve. Du kan tro jeg ble overrasket da jeg fikk spille en slags puzzle-aktig plattformer-sekvens i noe som nærmest minnet om en Alice in Wonderland-verden, eller bare koste meg med å eliminere et bestemt antall fiender på noen spesiallagde kart med modifikasjoner som lav tyngdekraft, uendelig med ammuniasjon og lignende. Med verktøy og elementer fra mange andre Ubisoft-spill er jeg ikke i tvil om at denne modusen vil by på mye moro de kommende månedene.

Det eneste du må være obs på der og i spillet forøvrig er at Dunia II-motoren fortsatt sliter med de samme problemene som før. Ting og tang som dukker opp ut av intet med et brak som får vann til å sprute og trær til å fly, personer som ikke ønsker å snakke siden det er noe skyting flere hundre meter unna, noen betraktelige lastesekvenser, og lignende er noe jeg nå betrakter som en del av serien uheldigvis.

Til syvende og sist er altså Far Cry 5 det fans av serien vil ha: en interessant antagonist og helsprø gameplaysekvenser i vakre omgivelser fylt med ting å gjøre. Er du ute etter den samme omveltningen som Assassin's Creed: Origins gjorde for Assassin's Creed-serien bør du dempe forventningene. Ubisoft har ikke gjort de store endringene i oppskriften sin, og har heller ikke fått luket vekket problemområdene vi kjenner så altfor godt. Her får du akkurat det Ubisoft har lovet i markedsføringen. De nye omgivelsene og det nye Arcade Mode-konseptet gjør helt klart sitt for at spillet fortjener femtallet sitt, for begge to gir Far Cry 5 det lille ekstra som trengs å overbevise fansen til å dykke inn i Far Cry-universet igjen.