Norsk
Gamereactor
artikler
Ghost of Tsushima

Er Ghost of Tsushima den 31. Kurosawa-filmen?

Det er ikke bare Kurosawa Mode som gjør at Ghost of Tsushima føles som en gammel samuraifilm. Ingar har samlet noen av sine tanker rundt sommerens storspill.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Årets sommerferie ble kort for min del, men timingen var det ingenting å si på. Samme dag som ferien trådte i gang kom sommerens storspill, Ghost of Tsushima, i posten. Jeg har lenge gledet meg til å kaste meg ut i dette samuraieventyret basert på en faktisk historisk kontekst, ikke minst fordi jeg har en forkjærlighet for jidai geki, japanske filmer satt til en førmoderne tid.

Ghost of Tsushima

Ikke overraskende er Ghost of Tsushima tross enkelte skavanker et underholdende spill med overraskende mange gode kvaliteter. Det ser lekkert ut, musikken er stemningsfull, kampsystemet flyter som rennende vann, og den historiske konteksten er gjenskapt med så omhyggelig detaljnivå og respekt at Yakuza-seriens leder i Sega, Toshihiro Nagoshi, kommenterte at «det er vi i Japan som egentlig burde ha laget dette spillet» (en kommentar som er utelukkende ment som et kompliment).

Det beste med spillet er imidlertid ikke det åpne landskapet, kampsystemet, grafikken eller de varme kildene Jin kan bade i mens han tenker på maten han skal spise seg feit på når det blir fred. Det beste med spillet er ikke engang muligheten til å klappe revene som fører deg til skjulte altre, en mulighet bare hver fjerde spiller benytter. Ghost of Tsushimas soleklare beste kvalitet er derimot at spillet føles som en tapt film av Akira Kurosawa.

Dette er en annonse:

At Ghost of Tsushima har noe med ordet «Kurosawa» å gjøre har flere fått med seg siden spillet tross alt skimter med en egen Kurosawa Mode som sørger for at spillet presenteres i svart-hvitt. Hvem Akira Kurosawa faktisk var er det derimot flere som ikke har visst når jeg har diskutert spillet, så en kort introduksjon er nok på sin plass:

Ghost of Tsushima
Fra 1943 og frem til sin død i 1998 regisserte Akira Kurosawa 30 filmer, hvor kun fire av dem var i farger.

Akira Kurosawa ble født i 1910, og opplevde som følger av dette et Japan i enorm industriell og imperialistisk vekst. På 1930-tallet utviklet Japan seg til et militært imperium som spredte seg i Asia med en tidvis brutal fremferd som fortsatt er et betent tema i Øst-Asia. I dette tidsrommet begynte Kurosawa å arbeide som manusforfatter og assisterende regissør for studioet som i dag er kjent under navnet Toho. Da 1940-tallet kom var det derimot trange tider for all kunst og kultur i Japan. Militærstyret slo ned på all ikke-patriotisk kultur, og det var bare så vidt Kurosawa fikk tommel opp fra sensurorganet for sin debutfilm om judo-utøveren Sugata Sanshiro (Sega-fans kjenner kanskje igjen dette navnet fra Sega Saturns store ikon, Segata Sanshiro). Filmen måtte klippes mye før den ble godkjent, men Kurosawas karriere som regissør var i gang fra og med 1943. Totalt regisserte Kurosawa 30 filmer frem til sin død i 1998, hvor hele 16 av dem var sammen med den legendariske skuespilleren Toshiro Mifune, en mann som er minst like sentral for japansk filmhistorie som Kurosawa.

Det er ikke vanskelig å si at Kurosawa er stor, men det er lett å undervurdere hvor betydningsfull han faktisk har vært for filmmediet i det 20. århundre. Mange av de store amerikanske filmskaperne er direkte eller indirekte inspirerte av Kurosawas filmer. Jeg sier indirekte, for flere av Kurosawas originaler fikk amerikanske westernutgaver som man mente var mer tilpasset det amerikanske filmpublikum. Japanske produkter hadde ikke det samme kvalitetsstempelet rett etter krigen som i dag, og amerikanere hatet da som nå å lese undertekster på filmene de så. Dermot var westernfilmer 50-tallets svar på superheltfilmer og en garanti for gode kinoinntekter.

Dette er en annonse:

Uansett form ble Kurosawas filmer en sterk inspirasjonskilde for kommende filmskapere. George Lucas har avslørt at The Hidden Fortress (1958) var en av hans sterkeste inspirasjonskilder da han skapte Star Wars. Den legendariske samuraifilmen Yojimbo (1961) ble utgangspunktet for en nokså kjent westernfilm ved navnet A Fistful of Dollars, med en ung og lovende Clint Eastwood i hovedrollen (filmen er som kjent den første i den såkalte Navnløs-trilogien, som kulminerte med The Good, the Bad and the Ugly i 1966). Den litt mer komiske samuraifilmen Sanjuro (1962) har knapt en eneste kamp i seg, men avsluttes med en duell der blodet spruter i beste Quentin Tarantino-stil. Denne effekten er også uhyre godt gjenskapt i Standoff-mekanikken i Ghost of Tsushima. Rashomon (1950) er skoleeksemplet på hvordan man kan ta én grunnhistorie og fortelle den fra mange forskjellige vinkler, slik at seeren sakte men sikkert kommer nærmere sannheten - ikke ulikt filmer som Pulp Fiction eller den kinesiske filmen Hero (Ying xiong, 2002). Dersu Uzala (1975) er ett av de få eksemplene på samarbeid mellom japanske og sovjetiske filmskapere vi har, i tillegg til å være den eneste filmen Kurosawa regisserte i 70mm-format og på et annet språk enn japansk. At Kurosawas filmer inspirerte mange store vestlige filmskaperne er passende, da en vestlig historieforteller var en av hans egne inspirasjonskilder - filmer som Throne of Blood (1957) og Ran (1985) er jidai geki-tolkninger av henholdsvis Macbeth og King Lear av Shakespeare.

Kun de fire siste prosjektene til Kurosawa ble filmet i farger, og svart-hvitt er dermed så godt som synonymt for hans filmer. Spesielt for samuraifilmene han er mest kjent for i etterkant. Dette var naturlig først og fremst av tekniske og praktiske årsaker da han begynte sin filmkarriere. Fargefilm i Technicolor var forbeholdt store vestlige produksjoner da dette kom på markedet på 50-tallet, og et sønderknust Japan hadde ikke råd til såpass dyrt og nytt utstyr i etterkrigstiden. I tillegg var Kurosawa svært opptatt av fargeteori, noe som stammet fra hans opprinnelige plan om å bli kunstner. Han ønsket dermed å mestre fargeteori fullt ut før han bega seg ut på fargefilmprosjekter, noe disse filmene også bærer preg av. Bruken av farger for å vekke gitte følelser i for eksempel Ran er imponerende. Det er likevel svart-hvitt-filmer han er mest kjent for, men Kurosawas filmer er mer enn bare mangelen på farger. Hans bruk av subtile gråtonenyanser og sterke kontraster mellom svart og hvitt for å skildre stemning og intensjoner er på et nivå få andre samtidsregissører var i nærheten av å mestre (Hitchcocks Psycho fra 1960 er et redelig unntak, men det hører til historien om en annen mester). Den monokromatiske balansen ble dessuten også brukt til det fulle for å fange blikket til seeren akkurat der Kurosawa ville ha det, for ikke å glemme hvordan forholdet mellom svarte og hvite nyanser brukes for å gi frempek i fortellingen. Det engelske begrepet «foreshadowing» har sjelden hatt en så bokstavelig betydning som i Kurosawas filmer. Kombinert med dynamiske bevegelser i så å si hvert bilde i filmen skaper dette en flyt få andre filmer kan konkurrere med.

Ghost of TsushimaGhost of Tsushima
Kurosawa-filmen Yojimbo til venstre, Ghost of Tsushima i Kurosawa Mode til høyre.

Det er nettopp dette som gjør Kurosawa Mode i Ghost of Tsushima så imponerende, og til noe langt mer enn bare et estetisk svart-hvitt-filter i beste Instagram-stil. Med filteret på får man et kornete bilde med flimring og «skader» på «filmrullen», noe som naturligvis skaper en cinematisk stemning. Når lyden i tillegg går fra full stereo til «innestengt» mono skaper dette definitivt en stilig retrostemning. Kurosawa Mode er uansett mer enn dette. Her snakker vi om et spill hvor et bredt fargespekter spiller en viktig rolle, og å overføre dette til svart-hvitt kan til tider virke som en umulig oppgave. Likevel er man aldri i tvil om hvor blikket ditt er ment å vendes når man spiller i Kurosawa Mode, og den graderte bruker av gråtonenyanser er på et så detaljert nivå at det er tydelig at utviklerne i Sucker Punch har studert dette ned til minst detalj. Selv oppdrag som er avhengig av at du skal følge blåe hortensiablomster for å finne en skjult grav er ikke noe problem med Kurosawa Mode på, og det sier sitt. Det skal riktignok sies at det hjelper å vite hvordan en hortensia ser ut, men litt biologikunnskaper har aldri skadet noen.

Kurosawa Mode er intet mindre enn en gave til filmentusiastiske spillere, og det er en fryd å spille i denne modusen fra start til slutt. Arven fra Kurosawa stopper ikke der heller, for også tematisk og innholdsmessig er det mye i spillet som bærer tungt preg av inspirasjon fra den japanske regissøren.

Kort fortalt kan man oppsummere Kurosawas filmer i noen tilbakevendende tema: Forholdet mellom mester og lærling, den heroiske forkjemperen for folkets liv og rettigheter, vær og natur, samt den sykliske voldens destruktive natur. Noen av disse står i kontrast til hverandre og vitner også om forskjellige epoker i Kurosawas liv og karriere: Mens De syv samuraier er kroneksemplet på en film om heroiske forkjempere som kjemper mot umulige odds for å redde en landsby av fattige bønder, er Ran en tragedie om eskalerende maktkamp, vold og død.

Ghost of Tsushima
Kampscenen på slutten av De syv samuraier oppsummerer Kurosawa i et nøtteskall: Svart-hvitt, dynamiske bevegelser og effektiv bruk av vær for å gjenspeile det emosjonelle aspektet hos både rollefigurene og historien.

Flere av disse temaene er synlige i Ghost of Tsushima allerede fra første scene hvor Tsushimas 80 samuraier rir ned for å møte mongolhæren på utallige tusener. Etter hvert som hovedpersonen Jin Sakais historie utvikler seg må han gjennom mange moralske kamper med både seg selv og sine autoritetsfigurer. Skal mongolene bekjempes i tråd med den klassiske samuraikoden, eller skal de kastes på havet koste hva det koste vil, alle prinsipper lagt til side? Den interne uroen og stridigheten som Jin kjemper med er ikke bare en som utvikler seg gjennom historien, men som også preger omgivelsenes. Sucker Punch avslørte nemlig nylig at jo mer du bruker Ghost-relaterte angrep som sniking, snikmord og lignende i spillestilen din, jo røffere blir været i form av mer vind, regn og torden. Måten været gjenspeiler Jins indre økende uro og kaos, for ikke å glemme vinden som alltid leder deg til neste mål, er så i tråd med Kurosawas ånd at jeg tipper han nikker anerkjennende fra det hinsidige.

Jins kamp mot mongolene er ikke bare en kamp mot en ytre og fremmed autoritet. Det er også en kamp hvor hans nære autoriteters lære blir satt på prøve. I en kultur hvor de gamle vet best, og den gamle måten ofte er den eneste rette måten den dag i dag, er Jins nytente rebelske ild en kraft som fort kan koste ham alt det han kjemper for å bevare. Ikke bare er dette noe man kjenner igjen fra Kurosawas filmer, det er også noe Kurosawa selv kan sies å være en frontfigur for. I boka «Pure Invention: How Japan's Pop Culture Changed the World» skriver Matt Art at Kurosawa var blant noen av de ansatte i Toho som i 1948 gikk til streik og opprør mot studioets ledelse. Opprørerne barrikaderte seg i filmstudioet og lagde provisoriske våpen og malingsbomber av filmstudioets rekvisitter. Regnmaskiner ble til vannkanoner, og industrivifter ble rigget til å blåse cayennepepper på streikebrytere og politi. Det måtte til slutt 2000 politimenn og en gruppe amerikanske soldater til for å bryte opprøret. Det er altså ikke bare Jin eller de syv samuraier som har kjempet mot overveldende odds opp gjennom årene.

Ghost of Tsushima
Det er ingen skam å spille Ghost of Tsushima i farger, for spillet er umåtelig pent å se på uansett.

Akira Kurosawa kan nå ikke bare skryte på seg å ha inspirert store vestlige filmskapere, men også vestlige spillskapere som stiller med en herlig eksklusiv tittel til en annen japansk gigant, Sony. Ghost of Tsushima er et spill som oser av grundig forarbeid, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Sucker Punch trengte fem år på å bli ferdig med herligheten. Resultatet taler imidlertid for seg selv, og jeg for min del kommer ikke til å rynke på nesen om noen vil titulere Ghost of Tsushima som «Kurosawas 31. film».

Relaterte tekster

3
Ghost of TsushimaScore

Ghost of Tsushima

ANMELDELSE. Skrevet av Eirik Hyldbakk Furu

Sucker Punch sitt siste PlayStation 4-spill er et av de peneste denne generasjonen og oppfyller virkelig samurai/ninja-drømmen, men henger litt etter på enkelte områder.



Loading next content