Alle grupper med mennesker har en sånn raring som skiller seg litt ut. Du vet, den raringen som ikke er som alle de andre. Jeg er veldig ofte den raringen. Evig retroentusiast, og foretrekker i stor grad å spille gamle klassikere heller enn å sløse bort livet mitt på såkalte trippel-A-titler og denslags cinematiske opplevelser.
Synes at spillmediet var på topp den gangen Super Nintendo herjet, men må innrømme at det fremdeles blir laget ålreite spill i disse dager. Spesielt på indie-fronten er det mye gromt å få.
Litt over middels interessert i spillmusikk og progressiv rock.
Blir ofte oppfattet som smart og oppegående, men er egentlig ikke det.
