Norsk
Gamereactor
forspill
Wolfenstein II: The New Colossus

En siste titt på Wolfenstein II: The New Colossus

Vi tok turen til London for å fylle nazister og slemme hunder med bly og flammer.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Jeg trenger vel knapt å fortelle hvor viktig og trendsettende Wolfenstein-serien har vært for førstepersonskytere. For tyve år siden dominerte Wolfenstein 3D, Doom og Duke Nukem sjangeren, og førstnevntes alternative naziunivers ble mektig populært. Livet har vært tøft for serien siden den gang, og ikke helt funnet sin plass. Svenske Machine Games tok tak i nettopp dette med utgivelsen av Wolfenstein: The New Order. Spillet ble en knallsuksess, og da betyr det naturlig nok en obligatorisk oppfølger. Snart er Wolfenstein II: The New Colossus på plass.

Wolfenstein II: The New Colossus

A New Colossus fortsetter hvor The New Order slapp. Nazistene har ikke bare vunnet krigen i Europa, men de har også tatt over USA. Dette er selvsagt ikke kaptein William J. Blazkowich videre fornøyd med, og fortsetter derfor kampen mot Hitler med sin forferdelige bart og kompanjongene hans. Denne gangen har han hele motstandsbevegelsen i ryggen slik at han slipper å reise i krigen alene. Jeg har fått se hvordan naziregimet har jobbet med å hjernevaske Amerika på 1950-tallet. Her skulle alle helst snakke tysk, og amerikanere som gikk rundt i gatene i hvitkledde laken med matchende spisse hatter var perfekte allierte for nazistene. Dette møtet mellom "The land of the free" og den undertrykkende nazismen skaper en svært spesiell stemning som ubestridelig føles frisk.

Det hele minner om en høybudsjetts Exploitation-film. På tross av nazismens gjennomsyrede ondskap kan jeg ikke la være å bli fascinert over visjonen og samholdet de prøver å skape. Jeg får virkelig ta del i jerngrepet som dette militærindustrielle komplekset prøver å forme verden til. Den tunge stemningen dette gir lyses heldigvis opp av litt sort humor nå og da. Karakterene er fargerike og har sine egne personligheter. Jeg møter på frihetskjempere som har sansen for hjemmebrent, konspirasjonsteoretikere, og andre minneverdige personligheter langs veien.

Dette er en annonse:
Wolfenstein II: The New ColossusWolfenstein II: The New ColossusWolfenstein II: The New Colossus

Det var hos Bethesda i London jeg fikk muligheten til å snakke med utviklerne og spille Wolfenstein II : The New Colossus. Et av oppdragene mine setter meg til å kontakte en mann som gjemmer seg i New Orleans. En mann som er meget viktig for motstandsbevegelsen. Problemet mitt er bare det at New Orleans er omringet av en kraftig mur som holder uønskede gjester ute. Byen er ikke lenger den vakre og halvkriminelle jazzbula som vi kjenner fra "The Big Easy", men snarere et helvete med vold, skyting og brennende biler. Oppdraget finner sted et stykke ut i historien, og derfor fikk jeg med meg litt mer våpen enn man har i starten av spillet. Alle våpnene er hentet fra andre verdenskrig, men med et lite steampunk-preg over seg. Jeg rekker også å få et glimt av oppgraderingssystemet som er lekende enkelt å forstå. Hver gang jeg finner et "upgrade kit" velger jeg bare hvilket våpen som skal oppgraderes. Enkelt og greit.

Ikke direkte avansert med andre ord, men det er heller ikke det utviklerne sikter mot. Fokuset har vært å kaste meg som spiller ut i herlige kamper med episke scener, ikke å tilbringe masse tid i menyene. Det gjelder allikevel ikke å ruse på i full fart, men heller opptre litt varsomt. Dersom jeg blir helt Rambo, og skal skyte alt som rører seg, holder jeg meg ikke i live lenge. Jeg må ha en viss strategi, og sørge for at våpnene er tilstrekkelig oppgraderte. Spillet må ikke misforstås som et realistisk actionspill, men snarere en karikatur av krig, og Machine Games har funnet sin helt egen nisje med overdrevet action, noe som fungerer meget bra.

Wolfenstein II: The New ColossusWolfenstein II: The New ColossusWolfenstein II: The New Colossus
Dette er en annonse:

For å forbedre sjansene for overlevelse har jeg alltid med meg to våpen. Dette krever selvsagt en kropp som ligner på The Rock for å kunne gjøre i virkeligheten, men det er et old school-preg som passer spillet perfekt med ekstremt adrenalinfylt action. Med det sagt så savner jeg noe som får spillet til å skille seg ut fra andre spill i sjangeren. Hva man kan en liten twist. Det får meg til å tenke på Bioshock: Infinte, hvor jeg hadde det mye mer morsomt med å utforske verdenen enn å skyte alt i den. Bioshock viser meg at en god historie og et smart univers kan gjøre underverker med middelmådig spillmekanikk, og jeg håper og tror at Wolfenstein II: The New Colossus vil leve opp til potensialet sitt.

Utviklerne lover meg at det finnes variasjon i spillbarhet som for eksempel stealth, men dette gjelder i hovedsak på baner som er designet med dette i tankene. Å snike seg rundt i spillet er nemlig nesten umulig ettersom det er action som gjelder. Med det sagt, så fikk jeg muligheten til å styre en ildsprutende robothund, og selv om det ikke er direkte nytenkende gir det oss en grei pause fra resten av spillet.

HQ

Wolfenstein II: The New Colossus virker lovende i skrivende stund. Selv om det ikke er direkte nytenkende er det et solid skytespill, og det alternative USA er et fantastisk spillunivers. Med morsomme karakterer, og en forhåpentligvis velskrevet historie kommer dette til å bli riktig så underholdende. La oss krysse fingrene for at de leverer til sitt fulle potensiale.

HQ
Wolfenstein II: The New Colossus

Relaterte tekster



Loading next content