Driver: San Francisco

Hvis du eide en Playstation-konsoll på slutten av 90-tallet er sjansen stor for at du kjenner til det første Driver-spillet. I 1998 stiftet vi for første gang bekjentskap med New York-politimannen Tanner som takket være sine beryktede kjøreferdigheter var i gang med å infiltrer et enormt forbryternettverk under dekket som "The Driver".

Driver var rett og slett et fantastisk spill. Eventyret slapp oss ned i midten av en åpen verden mer levende og ekte enn noe vi hadde sett tidligere i et bilspill. Spillet levde i aller høyeste grad opp til navnet sitt. Det var bilkjøringen som stod i sentrum, det var følelsen av svidd gummi som dominerte, det var lyden av brummende amerikanske muskelbiler med forvokste V8-motorer som regjerte.

Assosiasjonene til klassiske biljaktfilmer som Bullitt og The Italian Job vokste seg sterkere for hver eneste skrens og nestenkollisjon, mens du raste gjennom travle gatekryss og trange bakgater i Miami, New York, San Franscisco og Los Angeles.

Utvikler Reflections Interactive (nå Ubisoft Reflections) gjentok bragden med Driver 2 to år etter, men siden den gang har serien dessverre mistet særpreget og den gode kjørefølelsen. Driv3r endte som en enorm skuffelse, mens det fjerde spillet Driver: Parallel Lines aldri klarte å skape en egen identitet. Med Driver: San Francisco er Ubisoft Reflections tilbake i en av de originale byene fra det første spillet, men klarer de å leve opp til tidligere høyder?

Jeg skal ikke gå rundt grøten. Driver: San Francisco er ikke like bra som det første spillet. Likevel er dette en underholdende pakke som har en og annen nyvinning å by på. Der forgjengeren satset på realisme og rå kjørefølelse, satser Driver: San Francisco på en mer arcadefokusert kjørefysikk der bilen har langt lettere for å skrense og legge seg sideveis i svingene.

Etter min mening har Ubisoft Reflections dratt denne arcadefølelsen litt for langt. Mestringsfølelsen kommer i andre rekke, og kontakten med underlaget når aldri opp til samme høye nivået som i Dirt 3, Need for Speed: Hot Pursuit og de andre storspillene i racingsjangeren. Særlig på løst underlag som jord og grus blir kjørefysikken rett og slett for slapp, og utfordringen glir mer over i en kamp mot urealistiske naturkrefter enn mot kurvene som ligger foran deg.

Likevel er det stort sett morsomt å rase gjennom gatene i San Francisco. Bilutvalget er bra, og de fleste kjerrene sparker godt fra seg. Kuperte gater og flust med sidegater legger samtidig forholdene til rette for heftige hopp og andre halsbrekkende stunts.

Historien i Driver: San Francisco er grei å følge. Vi hopper igjen inn i rollen som Tanner idet Jericho, skurken fra Driv3r, fraktes i en pansret politibil på vei mot sin henrettelse. Takket være ressurssterke kompanjonger på utsiden klarer Jericho på dramatisk vis å flyte fra fangenskap. Tanner og hans partner Jones tar opp jakten, men etter en kraftig trafikkulykke havner vår helt angivelig i koma på sykehus. Resten av spillet utspiller seg i en slags alternativ drømmeverden der Tanner raser rundt i San Francisco for å nøste opp de løse trådene og stoppe Jerichos ondskapsfulle plan.

Denne drømmeverdenen skaper grunnlaget for det som gjør Driver: San Francisco unikt. Etter kort tid oppdager nemlig Tanner at han ikke lenger bare er en dyktig sjåfør, men også har fått overnaturlige evner. Av egen fri vilje kan han flykte opp i luften og skotte ned mot San Franciscos bratte gater. Derfra kan han stupe ned og overta kroppen, og dermed bilen, til en hvilken som helst intetanende sjåfør som er på søndagstur.

Denne mekanikken fungerer overraskende bra, og åpner opp en rekke muligheter man aldri før har sett i et bilspill. Under heftige biljakter kan man for eksempel hoppe over i en annen bil, brutalt frontkollidere med bilen du har på nakken, før du elegant hopper tilbake i din egen bil. Under bilrace kan du hoppe frem og tilbake mellom to ulike biler for å sikre deg både første- og andreplassen i oppgjøret.

Oppdragsstrukturen tar også i bruk dette fugleperspektivet, da du må smette inn i merkede biler spredt rundt i byen for å aktivere de forskjellige oppdragene. Ved siden av historieoppdragene, finnes det sideoppdrag, billøp, stunts og andre utfordringer man kan bryne seg på. Innsamlingsobjekter og eksklusive bonusbiler har det også blitt plass til. Samtidig gir spillet deg også muligheten til å kjøpe garasjer og bilsentre, som du kan fylle opp med spesialtilpassede doninger. Dette tilfører imidlertid spillet svært lite ettersom du når som helst kan flyte opp og stjele en forbipasserende sportsbil. Det er rett og slett ikke nødvendig å kjøpe sine egne superbiler.

I tillegg til de nye mulighetene som bilhoppingen medfører, har Ubisoft forsynt seg rikelig av velbrukte spillelementer fra de moderne bilspillene. Du samler inn erfaringspoeng, for anledningen kalt viljestyrkepoeng, ved å kjøre på feil side av veien, unngå kollisjoner, og ved å kaste deg ut i luftige svev. Når du kolliderer med biler sakkes tiden ned og du får servert spektakulære kræsjbilder i ekte Burnout-stil. Etterhvert som du kommer videre i spillet får du også tilgang på en boost-effekt og muligheten å brake inn i rivaliserende biler ved hjelp av kraftige støt.

Når vi kommer til det visuelle holder Driver: San Francisco en grei standard. San Francisco har et svakt gulskjær som det tar litt tid å venne seg til, men utover dette flyter spillet riktig så godt. Byen er autentisk gjengitt med Golden Gate-broen og andre landemerker på plass. Selv om fotgjengerne kunne trenge et par ekstra strøk med maling, er bilene detaljerte og fine.

Samtidig gjør Driver: San Francisco noe jeg ikke har sett tidligere med det visuelle. Mens dialogene blir vist i detaljert, forhåndslaget CGI-grafikk, vises scenene utenfor bilen i den vanlige grafikken resten av spillet kjører på. Mens sekvensene utfolder seg byttes det hyppig mellom disse grafikktypene, og dette skaper en litt uheldig effekt. Spillgrafikken er slett ikke elendig, men når den til stadighet settes opp mot den forseggjorte CGI-grafikken skaper det et inntrykk av spillet er styggere enn det faktisk er.

Videre er byen imponerende stor, men det er lite liv å spore blant befolkningen. Man får ganske enkelt ikke følelsen av at fotgjengerne har noe mål eller mening med det de gjør. Din egen motivasjon til å utforske byen settes også på prøve, ettersom det er langt enklere å transportere seg fra oppdrag til oppdrag gjennom fugleperspektivet, enn å kjøre på tvers av den langstrakte storbyen.

Området som imponerte meg minst i Driver: San Francisco, var utvilsomt lydbildet. Ikke fordi lydene er noe dårligere enn det gjennomsnittlige spill, men fordi folk rett og slett aldri holder kjeft i Driver: San Francisco. Uansett hvilket oppdrag du velger, eller hvilken bil du tilfeldigvis hopper inn i, sitter det en hjernedød tulling i passasjersetet klar for å fylle hvert bidige minutt av turen med slitsomt kattejammer og følelsesløse replikker. Det er rett og slett til å bli gal av.

Jeg vil gi honnør til Ubisoft Reflections fordi de våger å tenke utenfor boksen og satser på nye måter å spille på. Muligheten til å hoppe mellom biler skaper en rekke morsomme situasjoner, og oppfordrer spillerne til å teste ut alternative måter å komme seg fram i trafikken på. Samtidig lever ikke selve bilkjøringen opp til det beste i sjangeren. Det er ingen som forventet at i Driver: San Francisco skulle være et beintøft simulatorspill, men samtidig savner jeg den rå biljaktfølelsen og lyden av dekkene som skrenser øredøvende over asfalten. Det var selve bilkjøringen som gjorde det første Driver så bra, og det er ingenting i veien for at de i Driver: San Francisco kunne blandet nyskapende spillelementer med bunnsolid kjørefysikk.