Divinity: Dragon Commander

Divinity: Dragon Commander er et sanntidsstrategispill som jeg vanligvis ikke ville sett på to ganger. Det ser rett og slett middelmådig ut. Spillet er satt til et steampunk og fantasy-inspirert univers med stil og gameplay som låner fra mange kilder. I kampene vil det være Total War, mellom rundene vil det være Starcraft 2 og i historien Game of Thrones. Vurdert for seg selv er ingen av de individuelle delene av Divinity: Dragon Commander bedre enn de vi finner i andre spill. Slagene kunne vært heftigere og mer engasjerende, nivået av taktikk i verdenskartet kunne vært mye dypere og det kunne vært litt flere valgmuligheter. Det Dragon Commander vinner på er at det tilbyr alt i én pakke. Satt sammen blir de middelmådige bitene overraskende underholdende.

Spillet finner sted i riket Rivellon hvor alver, dverger, øgler og udøde bor side om side med mennesker. Drampdrevne luftskip og tanks er en realitet, og gnomer lager mekaniske proteser og luftskip. Spilleren selv er en drageridder, halvt drage, halvt menneske og den uekte sønnen til keiseren av Rivellon. Når de ektefødte barna til keiseren jobber mot hverandre for å stjele tronen, vender hoff-trollmannen Maxos seg til deg. Han erklærer at du er den eneste som er verdig til å arve din fars rike, og setter deg til å lede en hær mot dine halvsøsken.

Steampunk-universet i Divinity: Dragon Commander er en suppe av ulike stereotyper. Til tider virker det bare rart, men noen ganger fungerer det perfekt. Se for deg en øglemann i victoriansk dress og monokkel, en soldat med dampdreven armprotese, eller en drage med jetpack.

Spillopplevelsen er en blanding av strategi på ulike nivå. Verdenskartet utspiller seg som et brettspill hvor man flytter rundt på troppene sine, bygger opp en hær, oppgraderer enheter eller spiller strategikort for å sabotere for motstanderen. Luftskipet Raven fungerer som base og kan utforskes på samme måte som Hyperion i Starcraft 2. Her kan man prate med generaler og rådgivere som skal hjelpe deg med å vinne krigen. Når to hærer møtes i verdenskartet blir man transportert til en avgrenset slagmark. Divinity: Dragon Commander får stort pluss i boken for å la spilleren velge hvem som skal lede hæren sin. Man kan gå inn selv, eller la en av generalene ta seg av slåssingen. Som spiller kan man nemlig kun være til stede i en kamp hver runde.

Kampene består av å kapre faste kontrollpunkt og bygge på dem. Den som knuser alle motstanderens bygninger først vinner. Kampene kan være ganske forutsigbare ettersom den som har de beste kontrollpunktene stort sett dominerer. Den som er raskest ute i begynnelsen av en kamp vil derfor mest sannsynlig være den som vinner. Da jeg skjønte dette oppgraderte jeg alle mine enheter til å bli raskere, og i hver kamp sendte jeg alle min tropper til kontrollpunktet nærmest fienden sin base. Der holdt jeg dem i sjakk til hæren min var stor nok til å knuse dem. De fleste av kampene er såpass enkle, men det virker heller ikke som om Divinity: Dragon Commander prøver på noe mer heller. På mange måter minner det meg om strategispillet Star Wars: Empire at War.

Det mest unike med kampene er at man som drageridder kan personlig delta i kamp. Da setter man en rekke kommandoer i kø hos troppene sine og manifesterer seg som drage. Så flyr man over slagmarken og regner ild og magi over fienden mens egne tropper utfører de ordrer man har gitt. Dragen styres i tredjeperson, og hvis man bruker den rett kan den snu et håpløst slag til seier. Dragen kan selvsagt også oppgraderes med ny magi, og før hver kamp kan man velge hvilke ferdigheter man vil bruke. På denne måten blir et element av RPG også blandet inn i Dragon Commander. Enda en ingrediens i suppa.

Sanntidsstrategi til side, det som fanget meg mest ved Dragon Commander var politikken. Mellom rundene har man møter med rådgivere som presenterer sine agendaer. Valgene man tar får konsekvenser i hvordan de ulike fraksjonene forholder seg til deg, som kan få ringvirkninger helt ned på bakkenivå. Hvis alvene ikke liker deg og du slåss i et alvisk område, får du mindre tropper fordi du har lite oppslutning blant befolkningen. I tillegg spiller din egen moral inn i bildet. De politiske spørsmålene er ganske kompliserte, og selv om valget ditt er begrenset til ja eller nei kan det være vanskelig å vite hva man skal velge. Bør folk få gifte seg med noen av samme kjønn? Bør dverger som skader seg i gruvene få kompensasjon fra staten? Bør kirken betale skatt? Hver rådgiver har sin egen mening om saken, og der er ingen valg som vil gjøre alle til lags. Høydepunktet for meg kom når min hoff-trollmann plutselig erklærte at det var min plikt å gifte meg for å skape nye politiske bånd, og at prosessen allerede var satt i gang. Jeg hadde altså ikke noe valg i saken. Jeg ble bokstavelig talt tatt på senga, og jeg som trodde dette skulle være et uinspirert krigsspill.

Jeg vil også nevne at noe av det kuleste med Divinity: Dragon Commander er hvordan historien blir fortalt i mellomsekvenser mellom kapitlene. Disse tar form av gamle filmruller med sprakende lyd og støv på linsa, som forteller historien om hvordan drageprinsen ledet folket til seier. Det minner om en propagandafilm fra andre verdenskrig, og ser utrolig bra ut samtidig som det passer inn i steampunk-settingen. Stort pluss for kreativ historiefortelling.

Fra et ganske dårlig førsteinntrykk klarte Divinity: Dragon Commander å omvende meg. Det har hverken det beste gameplayet, grafikken, lydsporet, settingen eller historien jeg har sett, men som helhet fungerer det. Kampene hadde vært ensformige og kjedelige, men med muligheten til å fly rundt som drage blir det fantastisk. Verdenskartet hadde vært tamt, men med strategikort og det politiske spillet blir det spennende og variert. Divinity: Dragon Commander låner skamløst fra andre spill men klarer å gjøre det nok til sitt eget at det fungerer. Humoren grenser til tåpelig, men det får gå. Enspillerdelen er gøy nok til å vurdere et kjøp, og med flerspillerdelen på toppen blir Divinity: Dragon Commander ganske fristende. Det er ikke verdens beste spill, men det er veldig gøy, og av og til er det akkurat det jeg har lyst på.