Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Devil May Cry 5

Devil May Cry 5

Er det femte, eller sjette om du regner med DMC, kapittelet i Devil May Cry Smokin' Sexy Style eller bare Dismal? Odd Karsten prøver å gi svar uten å spoile like mye som en viss trailer.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

NB! Denne anmeldelsen inneholder spoilere fra de første par timene av spillet. Jeg prøver å ikke avsløre for mye, men det er så mye kult som skjer at det er vanskelig å legge lokk på alt.

Devil May Cry 5

Om du er fan av spectacle fighters har du nok sikkert hørt om Devil May Cry. Spillserien begynte som det første utkastet til Resident Evil 4, og ble etter hvert omarbeidet til en egen tittel da kameravinklene fra Resident Evil føltes for begrensende. Den har nå utviklet seg til å bli en pentalogi (sexta, om man inkluderer spinoffen DmC) - og det ser ikke ut til at djevelen kommer til å gråte riktig enda om det fortsetter slik.

Ordene "spectacle fighter" er valgt med omhu, for her snakker vi sverdkamper med intensitet på 11, kropper som flyr veggimellom, og rett og slett spektakulære øyeblikk. Man må som spiller ha tunga rett i munnen og kombinasjonene parat i fingrene om en ønsker å briljere i denne sjangeren. En utfordring, absolutt, men en som gjengjelder anstrengelsene med uforglemmelige og kule øyeblikk.

Dette er en annonse:

Som det gjerne er med en lang serie. så er det en del historie å sette seg inn i, og den fantastiske mytologien til Devil May Cry gjør ikke akkurat ting enklere. Heldigvis har utviklerne hos Capcom inkludert en kjapp recap-funksjon som tar for seg hendelsene kronologisk (3->1->The Animated Series->2->4->5). Selv om jeg er en DMC-veteran hadde jeg godt av denne, for det er en del "hvorhen" og "nårda" det er greit å ha på plass. Det er også med glimt i øyet at jeg la merke til at animé-serien fikk mer tid i oppsummeringen enn det minst populære kapittelet - Devil May Cry 2.

Devil May Cry 5

Etter en kort filmsekvens åpner spillet med at vi plukker opp kappen til Nero (protagonisten fra 4) og jager etter Dante som slåss med en demon-konge av noe slag, med den hensikt å komme Dante til unnsetning. Noe føles likevel feil, for Nero har mistet den karakteristiske armen sin som inneholdt sverdet Yamato (lang historie, se ovenfor). Han har imidlertid tatt et par nivåer i både badass og overmot siden DMC4, så han hiver seg inn døren akkurat idet kongen kverker Dante. Så istedenfor å gi en håndsrekning til vår rødkledde venn flyr Nero rett opp i ansiktet til demonen fullstendig innstilt på å hevne sin gamle demonpartner. Det går akkurat som forventet. American History X kommer til minnet mens vår hvithårede venn får et gratis introduksjonskurs i "hvordan spise fortauskant".

Vanligvis er jeg en motstander av kamper du overhodet ikke kan vinne, ofte fordi det kan ta lang tid før en innser at det er meningen at en skal tape for å kunne fortsette på historien. Denne er derimot over såpass fort at det ikke er noe tvil om hva utfallet skulle være, så la gå.

Dette er en annonse:

Skjermen blir sort og demonkongen Urizen iverksetter sin plan om å gi demontreet Qliphoth næring. Det er ikke så ille? Er dette egentlig en historie om en forsmådd gartner som kun vil tilbringe mer tid med plantene sin?

Ah. Nei.

Treet trenger menneskeblod for å vokse, og han likviderer (bokstavelig talt) omtrent alle innbyggerne i byen Redgrave for å oppnå dette. Så flott da. Én måned går, og Redgrave er et utdødd skall av en by, fylt kun med demoner og en håndfull soldater som forgjeves slåss mot disse. Og en kassebil som raser rundt omkring i gatene med et blått neonskilt på siden?

Det som følger er en såpass kul og overdrevet introduksjonssekvens at det ikke finnes fnugg av tvil om at dette er et fullverdig Devil May Cry-spill. Introduksjonen har også et par paralleller til det fjerde spillet i serien, og det virker som at regissør Hideaki Itsuno har funnet en nisje han klarer å utnytte til det fulleste.

Under masseslakten av demoner med tidligere nevnte kassebil blir vi introdusert for Nico Goldstein. Datterdatter til Nell Goldstein, den berømte våpensmeden som lagde de ikoniske pistolene til Dante: Ebony & Ivory. Hun er ansvarlig for den rullende våpenfabirikken/kassebilen som fungerer som base, og har utstyrt Nero med en ny mekanisk hånd. Denne erstatter Devil Busteren fra DMC4, og har fordelen med at den kan byttes ut og utvides med forskjellige modeller etter hvert som man kommer over eksklusive materialer underveis i historien.

Men pass på - blir du slått mens du bruker den nye Busteren går den i stykker. Heldigvis kan du finne erstatninger, men det er en fiffig måte å balansere det at du nå plutselig har et arsenal for hånden (høhøhø). I tillegg kan vi finne noe gøyalt ekstrautstyr til Nero. Blant disse har vi "Mega Buster", et nikk til Mega Man (og fungerer akkurat som i Mega Man-spillene). På toppen av det hele har vi min personlige favoritt, "Pasta Buster", som ikke er like ubrukelig som den ser ut som.

Devil May Cry 5
Devil May Cry 5

For å begrense praten om hva som skjer og hvem som er med vil jeg oppsummere det neste kjapt for å kunne si mer om hva som er nytt og bra i spillet. En ny spiller er med: V - som bruker demoner til å kjempe for seg grunnet sin skrøpelige fysikk. Men ikke undervurder han, Devil Triggeren hans er effektiv for å si det mildt. Dante er selvfølgelig spillbar, og like kul som alltid. Jeg er også enormt begeistret for at demonstrasjonssekvensene etter at man får et nytt våpen er like teite og fantastisk kule som alltid. Resten må du spille selv for å finne ut av, for det er mer enn nok å ta tak i her selv for en dreven DMC-fan, og jeg gleder meg til å plages med de hemmelige oppdragene for å utvide helsemeteret til maks.

Musikken sitter også som spikret. Riktignok er den til tider kaotisk, men det reflekterer egentlig bare stemningen i spillet og hvor hektisk kampene kan bli. Jeg har forøvrig også hørt på sangen "Devil Trigger" litt for ofte via min egen spilleliste så noe har de gjort riktig!

Designmessig er dette spillet en fryd å se på, rett og slett. Demonene er ekle og detaljerte såklart, mens bakgrunnene på en rar måte er både frodige og vissne. Det som uansett slår meg mest er hvor bra de har modellert menneskene i dette spillet. Capcom har brukt samme motor som i Resident Evil 7 (RE Engine), og i tillegg har de håndlaget alle klærne til figurene i 1:1 skala slik at de skal bli så realistisk som mulig når de blir scannet inn sammen med modellene figurene er basert på. Det gikk forsåvidt an å kjøpe utgaver av disse klærne (dog til en latterlig pris) sammen med spillet i dets ultra limited edition.

Devil May Cry 5Devil May Cry 5
Photo: Capcom

Resultatet er noen av de beste menneskelige figurene jeg har sett i et spill, og gjør at det går gys nedover ryggen på meg når de blir brutalt introdusert for vegger, tak, og diverse skarpe våpen gjennom kampene - rett og slett fordi de registreres som menneskelige baki hjernen et sted.

Devil May Cry 5

Så har vi selvsagt selve slåssingen. Det er kanskje noe av det du er mest nysgjerrig på.
Devil May Cry 5 kommer ikke til å skuffe deg her i alle fall. Det kan by på det som nok er seriens friskeste og mest responsive kampsystem, og med hvert nye våpen jeg anskaffer og hver ekstra kombinasjon jeg kjøper blir det bare mer og mer gøy å slåss mot demonhordene. Og som i DMC4 finnes det en arena du kan trene deg opp i om det blir for ille å gå rett på historien.Det er også mulig å prøve ferdigheter og kombinasjoner i et slags "prøverom" før du bestemmer deg, noe som er greit å ha om man må veie forskjellige oppgraderinger opp mot hverandre.

Et par abere finnes likevel. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har spilt såpass mye DMC4 på høyere vanskelighetsgrader, men bossene føles litt lette. Dette er da snakk om Devil Hunter-vanskelighetsgraden, men jeg skal gå tilbake og runde det på de høyere gradene når jeg får tid, så det er forhåpentligvis ikke like lett der.

Det er også til tider vanskelig å skille fiender fra bakgrunn på noen av banene, siden demonene bruker mye av de samme temaene som underverdenen. Heldigvis har vi en fin "lock-on" mekanisme, så det er ikke til stor bry.

Ellers føles Devil May Cry 5 litt likt Devil May Cry 4, men ikke såpass mye at det plager meg nevneverdig. Vi slipper for eksempel å gå tilbake i fotsporene våre, slik vi måtte i andre halvdel av firern, så det er hjertelig velkomment. Det er en verdig oppfølger med andre ord, selv om jeg kanskje synes at antagonistene kunne dratt nytte av mer oppbygging, for det føles ofte som at bossen ved banens slutt bare blir kastet etter oss for å sette et punktum. Men all den tid som ikke brukes på fiendene brukes på vennene, og med et fullspekket galleri så er det kanskje liksågreit.

Devil May Cry 5

For å oppsummere, så er Devil May Cry 5 et herlig dustete og kult spill som med en god dose selvironi presenterer noe av den mest spektakulære slåssingen hittils i serien. Det kommer nok til å sitte på spectacle fighter-tronen en god stund, og i alle fall frem til Bayonetta 3 kommer ut.

Addendum: Jeg spilte på Xbox One (standardutgaven) og hadde kun et par problemer med bildeoppdateringsfrekvensen så ytelsen er på plass, men jeg har veldig lyst til å se hvordan dette spillet ser ut i 2160p, så det er mulig jeg må kjøpe det til PC i tillegg!

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
Fantastisk action, bra musikk, grøsselig bra modellering.
-
Litt lett til å begynne med, mye å sette seg inn i for nybegynnere, enkle bosser.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

3
Devil May Cry 5Score

Devil May Cry 5

ANMELDELSE. Skrevet av Odd Karsten Svartaas

Er det femte, eller sjette om du regner med DMC, kapittelet i Devil May Cry Smokin' Sexy Style eller bare Dismal? Odd Karsten prøver å gi svar uten å spoile like mye som en viss trailer.



Loading next content