Deus Ex: The Fall

Hvis Deus Ex: Human Revolution var spillverdens svar på en god kinofilm, så er Deus Ex: The Fall spillenes svar på en bra TV-serie. Hvordan? Square Enix har holdt kortene tett til brystet når det gjelder The Fall, og de har knapt nok nevnt at spillet er episodebasert. Dette virker litt merkelig ettersom eksempelvis The Walking Dead har bevist at episodebaserte spill absolutt kan være fremragende. Det samme gjelder på mange måter også for Deus Ex: The Fall.

Den forhenværende etterretningsagenten Anna Kelso og hennes partner, og tidligere SAS-offiser, Ben Saxon er midtpunktet i denne fortellingen. Dette bør være kjent for alle som har lest boken Deus Ex: Icarus Effect. De av dere som ikke har lest boken bør følge nøye med, for spillet plukker opp plottet derfra etter veldig kort tid.

Men fortvil ikke, historien i Deus Ex: The Fall handler fortsatt om mektige megaselskaper og brutale forretningsmenn. Og selvfølgelig augmentations - mekaniske forbedringer operert inn i menneskenes kropper. Problemet oppstår når kroppen prøver å kvitte seg med fremmedlegemene, og det blir mangel på medisinene som holder dette i sjakk.

Det som skiller seg ut denne gangen er hvordan historien blir fortalt. For det første er dette et spill som er utviklet til iPad og iPhone, og derfor er det naturlig å kikke ekstra nøye på kontrollene. Denne er virkelig gjennomtenkt. Det er viktig å nevne at selv om den kan virke litt rotete og upresis i starten, så er det bare én du kan skylde på - deg selv. Utvikler N-Fusion har gjort det til sin oppgave å tilfredsstille alle slags iOS-spillere, og dette innebærer at du kan bevege deg med virtuell joypad, tap-to-move og double-tap-to-move. Det har også auto-aim med justerbar følsomhet, styringen kan inverteres, du kan trykke direkte på målet for å låse fast siktet og du kan flytte alle knappene rundt slik du selv ønsker. Ganske eksemplarisk.

Det er viktig å ta seg til å lære om innstillingene før man kaster seg inn i kampen, særlig hvis du har lyst til å treffe fienden. Du kan nemlig ha to skyteknapper, og det kommer godt med når følsomheten står på «høy». Man kan skyte med samme knapp som man bruker til å styre kameraet, men det medfører en del presisjonsproblemer ettersom kameraet har en tendens til å flytte seg litt idet jeg løfter fingeren. Spillet blir altså mye vanskeligere for de som ikke gidder å sette seg inn i alle mulighetene. Noe som forøvrig leder meg til våpenutvalget.

For i tillegg til alle plasmariflene, haglene, pistolene, granatene, rakettkasterne og minene er det også muligheter for å utstyre våpnene med ekstra godbiter. Eksempelvis kan man få kraftigere skudd og et lasersikte, og nettopp det sistnevnte hevet spillet betraktelig for min del. Det kan det være vanskelig å se hvor fiendens hode befinner seg når man sitter med en såpass liten skjerm, og da var lasersiktet en god venn å med seg i krigen.

Dette er selvsagt ikke det eneste man kan leke seg med. I kjent Deus Ex-stil kan også figuren oppgraderes med elektroniske forbedringer. På denne måten kan du få ekstrem styrke, bli usynlig i et kort øyeblikk, løpe raskere eller bli enda bedre til å snike i skyggene.

Det finnes nok av muligheter, og det samme gjelder hvordan du takler kampene. Vil du snike forbi, ta ut fiendene en etter en eller bare plaffe løs, så er valget ditt.

Dessverre føles Deus Ex: The Fall litt tynnere når det gjelder valg. Det finnes sideoppdrag og dialogvalg, men det er bare en håndfull av dem begge og de har ikke den samme kvaliteten som vi kjenner fra de «virkelige» Deus Ex-spillene. På samme måte er det en liten verden vi beveger oss i. Det har likevel minispill - noe som skal hackes, skuffer og søppelkurver som skal sjekkes og det universet bygges opp av e-poster og lydlogger som du kan finne overalt. Dette fører til at Deus Ex: The Fall hovedsaklig er en liten godbit til de som vil pusle litt mer med universet, eller de som opplever det for første gang.

Selv om områdene er varierte, så er det den vanlige, gyllenbrune fargetonene som dominerer det William Gibson-inspirerte universet. Nesten hele det første kapitlet utspiller seg i et bydistrikt i Panama, og det er ikke alltid like imponerende. Det samme kan sies om fiendens intelligens og spillets lengde. Det tok meg knapt fem timer å nå slutten som, til tross for en cliffhanger og et «To be continued», gir en følelse av at det er ferdig. Deretter kan man spille alt på nytt på en høyere vanskelighetsgrad, men med alle oppgraderingene du har skaffet i første runde.

Grafikk og teknikk er dessuten av høy kvalitet, men det krever ofte at du stenger alle andre programmer som kjører på apparatet. Jeg opplevde nemlig fire kræsjer på grunn av nettopp dette. Deus Ex: The Fall krever din fulle oppmerksomhet, og det kan være litt vrient å spille på vanlig iPad ettersom man ofte må slippe grepet for å kunne trykke midt på skjermen. Dette var ikke et problem på iPad Mini.

iPad Mini-utgaven er faktisk forrykende god - gatene bader i lyseffekter, animasjonene er gode og stemmeskuespillet leverer fra start til slutt. For mitt vedkommende var det likevel musikken som ble viktigst. Michael McCann har nok en gang komponert musikk til spillet, og det er som vanlig en storslagen lydopplevelse.

Man kan uansett ikke ignorere at Deus Ex: The Fall er en tynnere opplevelse enn Deus Ex: Human Revolution, men det er fortsatt en lekker smakebit av universet. Det er også et bevis på at man kan lage imponerende, konsollignende underholdning på en touch-skjerm. Nå venter vi bare på neste episode.