Deus Ex: Mankind Divided

Dersom du spør meg om de beste spillene i forrige konsollgenerasjon, er det en viss sjanse for at jeg nevner Deus Ex: Human Revolution som en av de sterkeste kandidatene. Ikke bare føltes spillet som en verdig oppfølger til det første Deus Ex fra 2000, som var et banebrytende spill på mange måter. Deus Ex: Human Revolution var et spill som sto sterkt på egne bein, og som ikke var avhengig av tidligere kjennskap til serien. Men først og fremst var det snakk om et spill som føltes som noe mer enn et snike- og skytespill. Dette var et filosofisk orientert cyberpunk-spill som stilte sterke og viktige spørsmål rundt menneskets utvikling, teknologiske fremskritt og hva det vil si å være menneske. Deus Ex: Human Revolution står for meg i samme kategori som Bioshock og Bioshock Infinite som et dypere og mer reflektert actionspill.

Forventningene til noe tilsvarende, eller endatil noe mer, har derfor vært til stede i påvente av oppfølgeren. Og et stykke på vei innfrir Deus Ex: Mankind Divided til forventningene. Samtidig er det også ett og annet å sette fingeren på, ikke minst når man har kommet et stykke ut i spillet og blitt litt bedre kjent med det. Ikke helt ulikt en forelskelse, rett og slett.

Dersom ikke har spilt Deus Ex: Human Revolution eller ikke husker handlingen, er det ingen grunn til å fortvile. Du kan nemlig begynne Deus Ex: Mankind Divided med en tolv minutter lang videooppsummering av begivenhetene fra forrige spill. Kortversjonen er som følger: I år 2027 hvor menneskeheten gjør store fremskritt med biomekaniske kroppsdeler (såkalte augmentations) blir sikkerhetssjefen ved det industri-ledende selskapet Sarif Industries, Adam Jensen, alvorlig såret i et terrorangrep mot selskapet. Jensen overlever ved å få en rekke augmentations installert, som gjør ham mer eller mindre til en supersoldat. Jakten på gjerningsmennene avslører en konspirasjon med Illuminati i spissen, som ønsker å bruke utviklingen til sine egne formål. Slik går det derimot ikke. Et komplott sørger for at augmenterte mennesker verden over går berserk som følger av en chip de har fått installert i seg i all hemmelighet.

Nå, to år senere, har et regelrett apartheidskille oppstått mellom augmenterte mennesker og "gammeldagse" mennesker. Berserk-episoden, som har fått navnet «The Aug Incident», har gjort mennesker verden over mistroiske til dem med biomekaniske kroppsdeler. Terror og segregering preger hverdagen. Som et ledd i kampen mot den nye formen for terrorisme har Interpol etablert Taskforce 29, som raskt og effektiv skal kunne svare på nye trusler. Det er i denne gruppen Adam Jensen, mot alle odds, har fått sitt innpass. En aksjon i Dubai går imidlertid galt, og det blir opp til Jensen å komme til bunns i mysteriet om hvem som står bak. Samtidig forsøker Jensen å leke dobbelagent ved å samarbeide med undergrunnsbevegelsen The Juggernaut Collective, kjempe videre mot Illuminati, og i tillegg til det hele forsøker han å finne ut hvordan han overlevde begivenhetene i slutten av forrige spill. Mange baller i luften, med andre ord.

Spillet begynner godt, og det ligger et godt potensial i historien etter de første timene spillet har å by på. Noen sideoppdrag byr også på interessante oppdrag, slik som ett tilfelle hvor Jensen må leke detektiv i en sak hvor et augmentert offer har blitt partert for sine biomekaniske kroppsdeler. Etter hvert som man legger noen timer bak seg begynner det hele imidlertid å slå sprekker, og særlig når man kommer til spillets tredje akt føler man at det hele føles fremskyndet, forhastet, upolert og rett og slett uferdig. En direkte årsak til dette skyldes nok at spillet i en langt større grad enn forgjengeren legger opp til en oppfølger, men det er dessverre ikke god nok forklaring til å dekke alle plotthull og mangler man sitter igjen med til slutt, uansett hvilken fremgang i historien og avslutning du måtte ende opp med.

Noen vil kanskje finne det befriende at konspirasjonsteorier og komplekse spørsmål er tonet ned sammenlignet med tidligere spill i serien. Selv opplever jeg dette som et tap. Historien og tematikken føles litt for lite utfordrende, for lite vågal og for lite dristig til at dette blir en like minneverdig opplevelse.

Noe nytt som utviklerne har prøvd seg på er et alternativt spill kalt Breach. Her skal man leke hackere i en virtuell virkelighet, ta seg frem til datatårn og tømme dem for data. Denne modusen kunne utviklerne imidlertid ha spart seg for, og kjedelig som den er puster jeg lettet ut over at det hele tross alt er en frivillig, alternativ modus.

Et annet punkt hvor ikke alt er like rosenrødt er grafikken. Joda, mye i Deus Ex: Mankind Divided ser betraktelig bedre ut enn det vi kunne se for fem år siden. Samtidig er det nesten latterlig å se at selv etter fem år er det fortsatt mange bifigurer i Deus Ex-universet som ser ut til å ha ansikt laget av plastikk. Kontrasten til detaljnivået hos hovedpersonene er sørgelig, særlig med tanke på detaljnivået vi har sett den senere tid i spill som Uncharted 4: A Thief's End og The Witcher 3: Wild Hunt Spillet ser også ut til å slite med å holde en stabil bildeoppdatering, i det minste på konsoll.

Apropos The Witcher: Flere spill de siste årene har gjort oss fryktelig bortskjemte med at valgene fra ett spill videreføres til neste spill i serien, og dermed påvirker dine valg og muligheter videre. Dessverre finnes det ingen slik mulighet i Mankind Divided. Til å være en spillserie som setter valgfrihet og konsekvenser så høyt, er det et påfallende fravær.

Det er med andre ord mye som ligger til grunn for at Mankind Divided ikke er en like revolusjonerende opplevelse som Human Revolution. Likevel er det en rekke forbedringer å spore også i spillet, ikke minst når det gjelder det spillmekaniske. Ironisk nok, ettersom det nettopp var her det forrige Deus Ex fikk flest negative tilbakemeldinger.

Det første Deus Ex var banebrytende i forhold til spill som lot spilleren velge sin egen fremgangsmetode for å komme til målet. Enten du velger å leke actionsuperhelt eller ønsker å snike deg usett forbi fiendene dine (eller en mellomting), skal Deus Ex i praksis la deg gjøre dette. Dette gjenspeiles også i utviklingen av rollefiguren din, som du kan tilpasse med forskjellige evner og egenskaper ut ifra hvilken fremgangsmetode du ønsker å vektlegge. Langt på vei kan man kalle dette kjernemekanikken i Deus Ex-spillene.

Problemet med forgjengeren var at sniking og hacking ga deg mer erfaringspoeng enn action, for ikke å snakke om de obligatoriske bosskampene du ikke kunne snike deg unna. Begge deler er kraftig forbedret denne gangen. Erfaringspoeng fordeles mer jevnt, og det er langt lettere for deg å gjennomføre spillet ut ifra den fremgangsmetoden du velger. Å styre Adam Jensen mens du lister deg, tar dekning og går fra skjulested til skjulested har også blitt kraftig forbedret.

Dessuten kan Adam Jensen skimte med en rekke nye egenskaper som er låst opp hos ham. Ønsker du å konfrontere fiendene dine head-on kan det ugjennomtrengelige Titan-skjoldet være en lur oppgradering, mens fjernstyrt hacking og det strømførende Tesla-sjokket er hendig å ha hvis man ønsker en ikke-dødelig og snikende tilnærming.

Så til slutt sitter man altså igjen med en oppfølger som snur det hele opp-ned i forhold til forgjengeren. Der Deus Ex: Human Revolution hadde en glimrende historie men tvilsom spillmekanikk, tilbyr Deus Ex: Mankind Divided en spillmekanisk bedre opplevelse med en skrantende historie. Avslutningen tyder på at et nytt spill i serien forhåpentligvis ikke er langt unna, og det er lov å håpe på at et nytt kapittel i serien kan nøste opp en del tråder, men slik tilstanden er i dag kan det fort være at Dishonored 2 blir et bedre spill av lignende kaliber. Deus Ex: Mankind Divided tilbyr mye moro når det kommer til sniking, men den som vil ha dybde vil stå skuffet igjen.