Den høyvelbårne Kristians Tale til Forsamlingen

Det har vært et flott år for gærninger som går fullstendig fra vettet.

Hvis et spill ikke viser tegn til bedring over halvveis inn, pleier jeg som regel å begynne på anmeldelsen. Det er ikke et effektivt system, særlig hvis jeg tar feil, men det er en føre var-metode jeg tror blir praktisert i Guantanamo Bay. Denne teksten fikk sin første setning i august, men jeg sa offisielt takk og farvel til denne dritten i mars - og for et år det har vært! La oss snakke om det.

Universets sentrum, De Fortvilte Stater, sparket det nye tiåret i gang ved å lufte muligheten for tredje verdenskrig, før en pandemi kom og minnet oss på to ting; verdenskrig var de gode nyhetene og at livet heretter vil virke veldig langt. Dette landet er altså en supermakt, men under andre omstendigheter ville Bob Geldoff holdt innsamlingskonserter for dem rundt denne tiden. Jeg ville sørget over verdens tilstand, men naturfaglæreren min gjorde meg i fjor oppmerksom på hvor skakkjørt vi var. Han sa ingenting, men på slutten av semesteret så jeg ham kjøre forbi i en Hummer.

Det er litt gammelhatt å si at 2020 har vært et forferdelig år, men samtidig føler jeg at det er et år som forandret oss - på godt og vondt, frivillig eller ikke. Mitt 2020 startet med et dødsfall. Begravelsen måtte gjøres i en fei, i tilfelle kvartalet måtte steriliseres av Helsedepartementets brannkremskvadron fordi noen kremtet. Sorgprosessen måtte også foregå i ensomhet, fordi snørr og tårer plutselig har blitt en ny dimensjon av uhøflig.

Jeg klarte også å si opp jobben min i helsevesenet. Det er ingen hemmelighet at Tromsø Kommune er bankerott, og arbeidsplassen min har vært i media en gang for mye. Dermed blir det en håpløs oppgave å skrubbe dekket på skipet til Bjørgvin når admiralitetet legger seg opp i hvor mye såpe du bruker. Men jeg sa også opp fordi jeg omsider kom inn på universitetet, hvor jeg studerer medievitenskap. En naturlig utvikling fra en sped begynnelse som en «edgy» anmelder i Gamereactors medlemsanmelderseksjon. Ikke at det noensinne opphørte. Jeg liker fremdeles ikke God of War, men av mer etablerte grunner enn de opprinnelig kverulerende.

«Men vent» hører jeg deg protestere fra radiatoren du er lenket til. «Dette er jo en spillside og du sitter jo bare her og depper!» Du har rett. Du er frekk, men du har rett, og spillåret har jo vært severdig, med spennende lanseringer og en ny konsollgenerasjon at på til. Siden jeg er nødt å rettferdiggjøre denne spalteplassen får vi rydde unna formalitetene og glede oss over dette!

Hvis eksistensen er en eneste stor sorgprosess, var Animal Crossing: New Horizons tonesettende i sin fornektelse av virkeligheten når koronatiltakene meldte seg. Her låste man seg altså inn i en fargeglad tegnefilmdimensjon for å gjøre det man ellers ville gjort hadde det ikke vært for obligatorisk permisjon; jobbe. DOOM Eternal ga oss utløp for vårt umyndiggjorte og seksuelt frustrerte raseri, og i Final Fantasy VII: Remake klarte en forsamling nek i forkant av lansering å forhandle seg frem til en korrekt gjengivelse av Tifas pupper (4000DD hvis jeg husker rett), med diplomatiske evner som helst skulle vært forbeholdt FNs klimapanel. Retroaktiv juksing, jeg vet, og det er her analogien faller litt fra hverandre.

Oppfølgere og remastere har preget mye av året, og kanskje er det en trøst å kunne boltre seg i kjente omgivelser når alt går til helvete. Norsklæreren min sa en gang at perioder med forandring eller omveltning er når folk blir som mest konservative, men spillutvikling fungerer ikke nødvendigvis slik. Jeg kan ikke snakke for de andre remasterene i år, men flere burde følge Final Fantasy VII: Remake sitt eksempel. Ved å løsrive seg fra forventningene våre kan vi nok en gang glede oss til et Final Fantasy-spill som bare er førti prosent pølsevev, en nedgradering fra de tidligere tretti prosentene, men så er det jo Tetsuya Nomura som sitter ved roret denne gangen.

Indieverdenen var også severdig, men jeg klarte ikke å gjennomføre Spiritfarer. Det ble rett og slett for mye virkelighet å se kosedyr gå gjennom sorgprosessen fortere enn meg. Ei heller Hades, som ble for metaforisk treffende. Zagreus smeller skallen i veggen uten å komme noen vei, før han omsider kommer ut av helvete. For å gjøre opplevelsen mer autentisk valgte jeg å skru av før den delen. Den moderne Dante velger nemlig å bli der. Sorry, nå depper vi igjen.

Jeg skulle sagt noen ord om den nye konsollgenerasjonen også, men gitt at disse er like lett å oppdrive som elfenben surret inn i Turinduken har jeg ikke mye å legge til. Det er derimot gøy å høre at lastetidene har blitt kortere, for det var en gang i tiden hvor lite til ingen lastetid nettopp var grunnen til å spille på konsoll fremfor PC. Men PC har selvsagt overtaket, og alt konsollene kan, for ikke å nevne har gjort, er å gjøre seg selv til litt mindre brukervennlige multimediastasjoner som også kjører videospill. Det vi i bransjen kaller en PC.

Men det ville ikke vært et år uten litt god gammeldags DISKURS, og beroende på hva slags ekkokammer algoritmen har gitt deg, er den både håpløs og oppmuntrende. Ting har aldri vært verre, men kanskje er det ikke så ille likevel. The Last of Us: Part II ble mottatt med en forutsigbar mengde impotent indignasjon som selvsagt resulterte i drapstrusler mot en av skuespillerne, slik tradisjon tilsier i Den Demokratiske Republikken av Kims. Men skikkelige analyser av karakterene ble også gjort; én ildsjel bestemte seg for å ta i bruk tenårenes sesonger med Poirot for å avgjøre hvorvidt et kvinnfolk med muskler var noe som, rent teoretisk, kunne eksistere. Hvem sier at spill ikke gjør deg smartere?

Det er godt å se at noen tar problemet ved roten. Selv stiller jeg meg på kne hver gang jeg ser et kvinnfolk på gata og ber til Gud om at han skal slutte å være så politisk korrekt. Jeg syns representasjon er på riktig vei, selv om den må gjennom noen voksesmerter for å innse sin egen stereotypi. Tross tjuetre år med utvikling høres Barrett fra FFVII: Remake fremdeles ut som om manusforfatteren bare har hørt om afroamerikanere fra fortellingene til omreisende sjømenn, og i Cyberpunk 2077 utsettes vi selvsagt for en og annen asiat som snakker i poetiske vers om rev, traner og tigre, med litt rakrygget og prinsippfast oppofrelse for godt mål. For er det ett sted hvor plikt og ære er særlig gjeldende så er det i en by hvor man dreper folk for politiet og penis kan fungere som ostekniv.

I år har temaet omstendighetene rundt spillutvikling nådd sitt kokepunkt. Reportasjer fra blant annet Bloombergs Jason Schreier skildrer en verden bak gardinene som virkelig bør få oss til å tenke over hva som inngår i spillene våre; trakassering og overarbeid. CD Projekt Red er den seneste i rekken av hva man gjerne kan kalle dobbeltmoralsk uttrykk, for enten det er snakk om Ubisoft, Rockstar eller CD Projekt Red, så er det rart at fortellinger om opprør, revolusjon, samhold eller frihet fra tyranni og undertrykkelse er lagd av mennesker som oftere enn ikke nyter samme luksus.

Jeg har begynt å leke med tanken om hvorvidt omstendighetene rundt utviklingen, i den grad den er synlig, burde være et kriterium i hvordan vi vurderer spillene våre, men dette er en linje som er lettere å trekke i teori enn praksis. Dette er tross alt en svært hemmelighetsfull bransje. Av den grunn er det ofte slik at når vi spør hvordan "noe slikt" kunne skje, så er det i en slags etterpåklokskap. Obduksjon, ikke diagnostisering.

Det er likevel en sammenheng som ikke kan ignoreres, mellom føringer ledelsen setter for enten produksjon eller innhold, og spillet man til syvende og sist får. Følgelig er det i noen tilfeller også snakk om hvem som får være med og hvem som ikke får være med. Der trenger vi ikke se lenger enn Assassin's Creed-seriens Unity, Origins og Odyssey, hvor det å enten ha kvinner med, eller det å ha en kvinne i hovedrollen, ikke var for lønnsomt eller treffende å regne.

De siste par årene har vi sett fruktene av produksjonssykluser på seks år eller lengre, og lanseringen av Cyberpunk 2077 viser at dette umulig kan være verdt det i lengden. For hvordan minnes vi egentlig «de tre store»? Rockstars Red Dead Redemption 2 ble skutt ut i verden sammen med nyheter om en intern ukultur som ironisk nok bare er normalt i Grand Theft Auto, og i seg selv er det et spill som i volum virkelig representerer sin årelange produksjon - i all slitsom og tålmodighetstestende detalj. Som Ben «Yahtzee» Croshaw sier i sin anmeldelse:

«(...) hestebæsjen er ikke bare én linje med kode (...) noen var nødt til å ta bilder av hestebæsjen, lage teksturer og animasjoner til hestebæsjen, og det er tid som noen kunne brukt på å gjøre spillet artig eller å holde rundt familien sin.»

The Last of Us: Part II var en oppfølger like etterlengtet som Kristi tilbakekomst, men selv dette ble tynget ned av nyheter om overarbeid utenfor rimelige grenser, i tillegg til å lide av samme sykdom som RDR2; Blinåferdigose. For du kunne skjært en tredjedel av begge disse spillene bort og ikke mistet noe som helst. Men dette blekner i forhold til årets avsluttende nummer, Cyberpunk 2077, som på grunn av, og ikke til tross for, en produksjonstid på syv år (eller ni, beroende på hvem du spør) lanserte et spill så proppfullt av feil at førsteinntrykket allerede kan være ødelagt hinsides godvilje.

For godvilje er det operative ordet her. Det er derfor vi lar dette skje. Vi får jo så mye igjen for det, eller? Dette er virkelig ikke bærekraftig i lengden. Det er en verden av forskjell mellom RDR2 og Duke Nukem Forever, men selv et kvalitetsprodukt som er godt lagd har en ekkel luft over seg. Red Dead Redemption 2, The Last of Us: Part II og Cyberpunk 2077 - disse har en plass i tiden, ikke nødvendigvis for deres kvalitative egenskaper, men for omstendighetene omkring, og hva utviklerne gikk gjennom. Ja, det gjør vondt å uttrykke seg, og ja, det krever noe av deg å vise det til folk, men dette er ikke engang det.

Dette er mennesker som er høyst utskiftbare, som ikke alltid får organisere seg og mottar ubegripelige mengder dritt (selv fra meg.) Kunstige føringer legges for hva som kan være og hva som kan ikke, så jeg må spørre, eier disse folka kunsten sin? Er det naivt å tro at de noensinne kan det? Det er duket for forandring i Spillindustrien™. Jeg tror vi burde spørre oss selv om måten spill lages på, hvem som får være med, er for demokratisk, representativt og rettferdig å regne. Dersom vi skal ta etiske og informerte valg må en praktisk og språklig mur ned. Det kan ikke hete "lekkasjer" når det som tar inn vann er Titanic.

Jeg vet dette kan høres litt håpløst ut, men det at mange reagerte så fort nyhetene om overarbeid hos CD Projekt Red meldte seg, vitner om at noe er i emning. For noen var dette til og med en grunn til å kansellere forhåndsbestillingen sin. Om dette er av rent medmenneskelige grunner tør jeg ikke si, ei heller om det hjalp når antallet forhåndsbestillinger likevel gikk forbi åtte millioner, men det var likevel veldig fint og oppmuntrende å se.

Jeg tenkte å avslutte på like apokalyptisk vis som i fjor, men avsnittet over har etterlatt meg i et godt humør. Dessuten har 2020 demonstrert at virkeligheten er så absurd at satire er overflødig. Gud vet hva slags helvete som venter oss i det kommende året, men hvis det blir verre får vi håpe at det går fort. For å parafrasere Frankie Boyle; når Norge til neste år deles inn i smittekvadranter, og soner tar plassen til gatenavn, med portforbud og Helsedepartementets døgnpatruljerende androider, så skal jeg dø på egne premisser. Ved å bruke ræva mi som renseklut for androidenes støtbatonger.

Godt nyttår til dere alle.