Dark Souls II

Det begynner med en enkel trailer. Den er litt over minuttet lang, og er mest en rekke med korte klipp. En mørk korridor, et bål, en rask død. Alt skjer innad i spillet og er drevet av en ny spillmotor, men det er bemerkelsesverdig likt forgjengeren. Den stopper, og vi blir fortalt at det vil bli forklart mer i intervjuer senere samme dag.

Det viser seg å ikke være tilfellet. Presentasjonen vender tilbake til traileren, men denne gangen er det en live demonstrasjon. En From Software-ansatt gjemmer seg bak en bærbar PC (gjengen lover å lage en bedre PC-versjon denne gangen), men den nylig forfremmede spillregissøren Yui Tanimura forklarer om spillet.

Dark Souls II bygger videre på det kjente konseptet. Det er fortsatt følelsen av å overvinne nærmest umulige utfordringer og den løse forbindelsen til andre spillere som er viktigst. Idet vi ser spilleren dø mot en fiende i en mørk korridor, så forstår vi at de ikke har planer om å fire å vanskelighetsgraden selv om serien har fått et bredere publikum.

Det originale Dark Souls, og dets forgjenger Demon's Souls baserte seg begge på halvsannheter. Armerte krigere beveget seg sakte på grunn av de tunge rustningene, og monstrene hadde gode muligheter for å knuse spilleren før man hadde rukket å tenke ut en strategi. Selv om verdenene var overnaturlige i sitt design, så var mekanikkene brutale og realistiske.

Hadde det vært en annen spillserie på et annet tidspunkt, ville det blitt en kultklassiker dømt til lave salgstall og betingelsesløs kjærlighet fra et lite publikum. Dark Souls ankom derimot på i en tid hvor spilleren skulle holdes i hånden gjennom hele opplevelsen, men stadig flere hadde lyst på en skikkelig utfordring. Derfor ble det kritikerroste spillet også en suksess - akkurat slik man håpet.

Kanskje ble det slik siden spillet rørte ved noe essensielt ved å spille som en omvandrende, nemlig utforske nye verdener og glede seg over overraskende opplevelser.

Selv om vi ikke vet hva settingen vil bli, så vet vi at vi spiller som en figur som leter etter en kur mot en forbannelse. Etter gjennomspillingen får vi se en rekke nye små klipp, og den tidligere pessimismen erstattes av entusiasme. Hovedgrunnen er monstrene. Vi ser et glimt av et gigantisk beist som kikker inn gjennom toppen av en døråpning før den braser inn styrter fremover. Deretter ser vi et skilpaddevesen som kan knuse deg med ryggen. Alt er større enn deg, og alt er skapt for å skremme deg før de tar deg av dage.

Utvikleren vil også gå mot strømmen når det kommer til den vanlige eskaleringen av vanskelighetsgraden mot den siste bossen. De planlegger derfor å å introdusere disse viktige kampene tidlig i spillets ulike moduser. Det vil la selv uerfarne spillere få prøve seg i betydningsfulle kamper.

Tanimura har i tillegg gjort sitt for at pulsen holdes oppe selv mellom kampene. Man skal hele tiden være redd for hva som venter rundt neste hjørne eller bak neste dør. Derfor bruker de det gamle trikset med at hovepersonen hever våpenet og er klar til kamp når man går inn i et nytt rom, men det behøver ikke å være noe farlig der.

I demoen går vi gjennom en enorm hall hvor det har blitt eksperimentert på drager. Vi går gjennom et bur som tidligere har holdt et slikt beist fanget, og et dragekadaver ligger strukket utover hele gulvet. Knoklene rister idet vi går forbi kraniet, og de massive kjevene glefser etter spilleren. En unnamanøver senere ligger skjelettet igjen stille.

Spillerne vil dessuten måtte forholde seg til farer i miljøet, og vi antar at han delvis snakker om feller. Det vil kreve like mye forberedelser og tankearbeid som raske reflekser. I det siste klippet får vi se spilleren gå over en hengebro av tre som forbinder et slott med fastlandet. Høyt over svever det store skapninger, og en av dem setter seg ned på broen, river den i stykker og spilleren faller i døden. Vi som tilskuere begynner å gruble over hvordan man skal kunne passere broen uten å miste livet, men det virker nærmest umulig.

Der stopper demonstrasjonen, men grublingen fortsetter. Forhåpentligvis vil det være mulig å dele løsningen med andre når man finner den, men Tanimura vil ikke svare på hva denne «løse forbindelsen» egentlig innebærer. Det samme gjelder mange av våre andre spørsmål om nestegenerasjonskonsoller, og mulighetene de vil bringe med seg. Foreløpig vet vi altså litt for lite til å mene så altfor mye.