Conan

Ahhh... Conan... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Det er som en dårlig film med 18-årsgrense som du sneik deg til å se en gang du sov over hos en kompis når du var 13. Noe med Dolph Lundgren, eller kanskje Jean-Claude Van Damme. Mye blod og vold, litt pupper og elendig skuespill. Men du syns likevel det var dødstøft. Du husker det, ikke sant? Akkurat sånn er Conan.

Dette er en skamløs kopi av God of War. Det er nesten frekt. Og det er en dårlig kopi også. Ikke i nærheten av Kratos' voldsomme ferd gjennom antikkens Hellas. Der hvor God of War var balansert, polert, og utrolig veldesignet og velfortalt, er dette nærmest den rake motsetningen. Conan er irriterende, fremstår delvis uferdig, har et helt hårreisende karakterdesign og historien er så ubegripelig at selv David Lynch ville blitt sittende å klø seg i hodet. Dette lover ikke bra, hva? Nei, og i starten er ikke Conan særlig mye å skryte av heller. Det er rett og slett kjedelig. Men etter et par timer, så begynner det å skje noe. Det grunne kampsystemet er i ferd med å utvikle seg, og med litt godvilje kan man ane konturene av noe gøy. Hoho!

Etter hvert som du får erfaringspoeng kan du lukke opp nye komboer, og smått om senn får du rimelig spektakulære og hissige moves. Trives du best med sverd og skjold, kan du utvikle denne kampstilen. Eller hva med et enormt tohåndssverd? Men er du kar, hopper du inn med hodet først, og en kald ståløks i hver hånd. De ulike banene og fiendene tvinger deg til å veksle mellom de forskjellige kampstilene, men jeg har spissutvikla min Conan til en jævel med et våpen i hver labb. Det er da lemmene virkelig begynner å fly.

Det er jo helt klart gøy å hugge begge armene av en angripende Stygianer, kappe hodet av nestemann, før du drikker blod (eller rødvin, men det er gøyest å late som det er blod) av en støvete krukke i hjørnet for å få litt helse. Deretter følger du opp med å dele en fiende på midten, knuse et par kranier i gulvet, og avslutte balletten med å frigjøre en ekstremt barmfager og minimalt påkledd jomfru i nød som reiser seg opp med rumpa først og sier "Oh, I didn't know my saviour would be sooo... strong". Præhæhæhæ!

Den kunstige intelligensen er det ingenting å si noe på. Den er jo ikke her. Jeg nekter å tro at det er kodet så mye som ett eneste tegn inn i hodene på disse fiendene. De er ensformige, utfører samme angrep om og om igjen, og om det skulle bli mange fiender på en gang, kan de gjerne begynne å angripe hverandre i alt kaoset. Flott. Til tross for fraværende intelligens, er de likevel forholdsvis utfordrende. De vet å blokkere, så du må på ett eller annet vis klare å lure dem for å få inn skikkelige angrep. Bosskampene, på sin side, prøver å være store og episke, men faller bare sammen som uinspirerende og repetitive. Det er uendelig lett å gjennomskue mønsteret til de alle fleste, så det er ikke særlig utfordrende heller.

Men selv om det er så mye som taler mot Conan, så er det likevel tildels appellerende. Kanskje fordi det er så harry og cheesy at det blir festlig. Jeg sitter nemlig med en stort glis rundt munnen når den brutale barbaren lirer av seg den ene latterlige onelineren etter den andre, selvsagt lest av en stemmeskuespiller som minner mest om Vidar Theisen. Damene har enormt overproporsonerte fordeler og forsvinnende lite klær, og fiendene nærmest kaster sine egne lemmer rundt mens blodet spruter langt og lenge. Om du kjøper deg Conan, må du altså være forberedt på at din bedre halvdel vil bruke det mot deg i lang tid fremover. Det er bare å venne seg til rullende øyne.

Conan er et helt standard hack'n'slash. Det begynner dårlig, men tar seg opp utover i spillet. Det blir aldri bra, men det går fra dårlig til litt mindre dårlig, og ender opp på helt middelmådig. Men vær forberedt på mye X X Y, Y Y X, X Y og X X Y Y. Med andre ord, god gammeldags knappemosing. Som du skjønner er det veldig mye dårlig her, og har du spilt God of War til Playstation 2, så blir det enda tydeligere hvor dårlig det faktisk er. Hadde utvikleren fått noen måneder ekstra til å finpusse og polere, så kunne dette kanskje vært litt bra, men slik det fremstår nå er det bare helt middels. Men det er ikke mange spill av denne typen til Xbox 360, jeg kan ikke komme på noen, så det burde jo være et visst market for det.

Conan er 40% harry, 40% dårlig og 20% morsomt. Omtrent. Jeg vet ikke helt om det er ufrivillig morsomt, eller om det har litt glimt i øyet, men morsomt er det i alle fall. Jeg har bestemt meg. Nå vet jeg om jeg skal le eller gråte. Jeg skal le. Høyt. Og lenge.