Norsk
anmeldelser
Call of Duty: WWII

Call of Duty: WWII

Støvlene er godt planta på bakken i vårt gjensyn med andre verdenskrig. Har Sledgehammer greid å gjennopplive serien?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

For tre år siden opplevde Call of Duty-serien en forandring i tempo og atmosfære. Sledgehammer Games tok oss vekk fra det mer langsomme, taktiske tempoet i Ghosts, til å i stedet gi oss jetpacks og langt mer vertikal slåssing enn noensinne i Advanced Warfare. Sledgehammer er igjen ansvarlig for en drastisk forandring i serien, og tar oss like gjerne helt tilbake til andre verdenskrig.

Det forrige CoD-spillet som fant sted i denne perioden kom ut i 2008: Treyarch skodde seg på suksessen til Infinity Wards Modern Warfare, og tok i bruk det splitter nye "Lag en klasse"-systemet i flerspillerdelen, laget en herlig dyster historie og introduserte oss for zombie-modusen med den berømte Nacht der Untoten, som egenhendig sørget for at spillet solgte i mange år etterpå. Å ta for seg andre verdenskrig er modig gjort av de nye utviklerne, spesielt siden muligheten for at det går dårlig er stor.

Call of Duty: WWII

Så, la oss få det unnagjort. Dette er ikke det beste Call of Duty-spillet som er blitt laget. Det er fortsatt Call of Duty 4: Modern Warfare som sitter på tronen. Men! WWII er definitivt nestemann i arverekka. Nesten alle aspektene ved spillet er en forbedring på det vi har sett de siste fem årene, og dette spillet kan godt være det som gir hele serien et nødvendig løft.

Helt siden spillet ble annonsert har de lovet en personlig og emosjonell historie; man skal virkelig få føle på hvordan det var å være soldat på den tiden. Og dæven døtte, som spillet holder det løftet! I brorparten av enspillerdelen spiller du som Ronald "Red" Daniels, en soldat i US 1st Infantry Division, fra invasjonen av Normandie på den berømte D-Dagen, til frigjøringen av Paris, til fordrivelsen av aksestyrkene i Tyskland.

Sledgehammer har virkelig greid å fange den autentiske og intense følelsen av krig. Allerede fra første oppdrag får du føle på kroppen hvor forferdelig krig er. Du er på vei til Normandie med medsoldatene dine, dere snakker sammen, knytter bånd, blir venner. Så går rampen på landingsfartøyet ned og de nye vennene dine faller blodige om på gulvet. Det er et veldig toneansettende første oppdrag.

Call of Duty: WWII

Spillmessig er det en forandring som skiller seg ut, som bare gjelder i enspillerdelen, og det er at du ikke regenerer helse lenger. I stedet kan sanitetspersonellet i troppen din kaste medkits til deg, litt a la Elizabeth som kaster ammo og penger til Booker iBioshock Infinite. Du kan også finne medkits i bortgjemte hjørner og utenfor allfarveien, men fy fader, det er himla mye kulere å få dem kastet til deg, ta i mot med en hånd mens du peprer løs på nazistene med den andre!

Det er ikke bare sanitetspersonellet som har spesielle ferdigheter. Du kan ta ammo fra en fyr, be en annen om å spotte alle fiendene rundt dere og gi dem en fin, hvit silhuett. Jo flere fiender du knerter jo oftere kan du bruke de forskjellige ferdighetene, og spiller du på Veteran burde du benytte deg av disse så mye som overhodet mulig. World at War var beryktet for å være kjempevrient på høyeste vanskelighetsgrad, og WWII er ikke noe dårligere i så måte.

Call of Duty: WWII

Det er ikke noe enkeltoppdrag på Daniels' reise som skiller seg ut, men forandringen i tempo og stil gjennom hele spillet er feilfri. Fra kaotiske skuddvekslinger i begynnelsen, til å presse fienden i retrett og skyte dem i ryggen i det de flykter, til å sitte bak rattet og navigere gjørmete jorder, til å snike seg gjennom en landsby okkupert av nazister midt på natta; spillet har så enormt mye variasjon å by på, og hvert oppdrag bidrar med noe nytt til helheten.

Ett oppdrag bør uansett særlig nevnes. Du spiller som en fransk kvinne ved navn Rousseau. Du skal infiltrere et nazistkontor i Paris og møte en dobbelagent på innsiden, mens du smugler eksplosiver under dekke som en tysk offiser. Du må memorisere informasjonen til offiseren du later som at du er, og får dilaogmuligheter hvor du må svare riktig og bløffe ovebevisende nok når du snakker med folk på kontoret. Dette er et helt nytt elememt for Call of Duty-serien, og et vi håper de fortsetter med. Det eneste problemet jeg hadde var at bløffingen var like enkel på Veteran som den var på Recruit.

Call of Duty: WWII

La oss gå videre til den delen av spillet som er viktigst for de fleste: flerspillerdelen. Den har en del nye tilskudd, blant annet Headquarters; et sosialt samlingssted i likhet med The Farm i Destiny 2, hvor spillere kan snakke med andre spillere og NPCer, og til og med utfordre spillere til 1v1-kamper. Her kan man også prøve ut våpen på skytebanen, lete etter hemmeligheter og utforske mens man venter på at en kamp skal begynne.

Et annet tilskudd er War, et 6v6-spill med spesifikke mål og et større fokus på historie. Tre kart er tilgjengelig ved lansering, og så skal det komme flere med utvidelsene. Det er likevel litt skuffende at det er så få siden modusen blir repetetiv ganske fort.

Call of Duty: WWII

Operation Breakout er det første kartet, som også var tilgjengelig i betaen, og går ut på at man som alliert skal ødelegge noen kanoner på andre siden av en fransk landsby. Her dukker det opp forskjellige mål, som å ta over et hus og bruke det som base, før man bruker granater til å lage et røykteppe slik at man kan reparere en bro, for eksempel. Spiller man som aksestyrkene skal man så klart forhindre at dette skjer, og det kan man blant annet gjøre ved å sette opp vegger som må sprenges.

Operation Neptune er det andre kartet, og helt klart det mest imponerende av dem. Det er satt til stranda ved Normandy under D-dagen hvor de allierte må kjempe seg opp mot land mens de pepres av kuler, for så overta bunkersene, ødelegge noen AA-kanoner og kommunikasjonsutstyr. Når man stormer opp stranda får man hjelp av en haug med CPU-kontrollerte soldater som løper rett på og distraherer fienden, slik at man kan snike seg rundt og nå målene sine.

Call of Duty: WWII

På det siste kartet er det aksestyrkene som er på offensiven, og dette kartet har lett de mest unike målene av alle kartene. Man skal blant annet eskortere tre panservogner til et gitt sted før de allierte greier å sprenge dem. For å gjøre det ekstra vanskelig setter de allierte opp murer som må sprenges vekk før man kan fortsette. Den ene panservognen går etter hvert tom for drivstoff, og man må derfor løpe frem og tilbake for å fylle på med drivstoff slik at den får nok kraft til å komme seg over "mållinjen".

War har blitt lagt til for å gi spillere en grunn til å samarbeide og kommunisere med hverandre. Man får mer poeng for å nå mål enn man får for antall fiender man knerter. Det er et velkomment tilskudd, men det trenger flere kart hvis det skal være en levedyktig del av Call of Duty-serien.

Call of Duty: WWII

Hovedelementene i flerspillerdelen er som de alltid har vært. Moduser som Team Deathmatch og Search and Destroy er treigere og mer taktiske, mens Hardpoint og Capture the Flag er adrenalinfylte actioneventyr. Sledgehammer har ikke lagt til sin egen modus denne gangen, men har heller tatt Uplink-modusen og gitt den navnet Gridiron. Den er treigere enn Uplink, men målet er det samme: få ballen i mål.

Prestiging og grinding til max level er fortsatt tilstede, men de har fjernet perks-konseptet helt og erstattet det med basic training. Disse modifiserer spillet på mindre gunstige måter, og man kan bare velge en av gangen. Det som har mest innvirkning på spillingen er hvilke divisjon man velger. Det er fem mulige divisjoner å velge mellom, og hver enkelt divisjon spesialiserer seg på en type våpen, og gir bonuser til akkurat det våpenet. Et eksempel er Expeditionary-divisjonen som gir hagler eksplosive skudd, eller Infantry-divisjonen som gir deg muligheten til å feste en bajonett på maskingeværet ditt. Å gå opp i nivå i din divisjon låser opp flere oppgraderinger, men det fjerner hele "mix and match"-aspektet ved persk-systemet.

Call of Duty: WWII

Kritikk må rettes mot flerspillerdelen, det skal sies, for supply-kasser og mikrotransaksjoner er tilbake. Så vidt jeg kunne se var disse begrenset til det kosmetiske, men det har blitt hevdet før når kraftige våpen har blitt introdusert til et spill via mikrotransaksjoner. Forskjellige varianter av eksisterende våpen er tilgjengelige, men de forandrer tilsynelatende ikke på egenskapene til våpenet, bare utseende. Dropp-ratioen for sjeldne våpen virket ganske høy, men om det var kun til ære for arrangementet jeg var på gjenstår å se.

Det Sledgehammer har gjort størst forbedringer på fra tidligere Call of Duty-spill er zombie-modusen. Plottet er enkelt. Du er medlem av en gruppe som skal finne kunst stjålet av fienden under krigen, men alt går så klart ad undas når zombiene dukker opp. David Tennant leder an med sin tradisjonelle skotske aksent, og Kathryn Winnick, Elodie Yung og Udo Kier utgjør resten av gruppa.

Call of Duty: WWII

For første gang i Zombie-historien får man en prolog som fungerer som en opplæringsdel. Man karrer seg gjennom de skogkledde skogene i Bayern og finner en spade man kan bruke til å slå med. Harde slag tar lenger tid, men kapper ofte av hodene på zombiene og belønner en med ammo og poeng. Men det er ikke den lureste taktikken hvis man er omringet av zombier. Resten av prologen introduserer en til forskjellige mekanikker i spillet, som for eksempel Geistschild, som er beskyttelse man kan kjøpe fra diverse maskiner i spillet.

Alle favorittmekanikkene dine er tilbake; perks, mysteriebokser med forskjellige våpen, feller og en hel rekke med forskjellige zombie-fiender. Det finnes også zombie-bosser, men vi støtte bare på en av dem mens vi spilte - en tulling med flammekaster som mister hodet sitt når han dør. Hodet hans kan brukes som et slagvåpen, i tillegg til andre ting...

Call of Duty: WWII

Det beste med zombie-modusen er nok designet på kartet. Det er enormt, og har en masse spennende ruter for å komme seg fra A til B på. Det er mange forskjellige områder som kan utforskes også, alt fra kloakk til slott, og hvert område kommer med sine egne hemmeligheter. Permanent fremgang er nå også en greie i modusen, hvilket betyr at etter hvert som du går opp i nivå kan du lage klasser som lar deg starte med dine favorittvåpen og favorittutstyr. Det minner mer om Killing Floor 2 enn zombiemodusen i tiligere Call of Duty-spill.

Call of Duty: WWII er en perle av et spill, og det finnes overhodet ikke mye å klage på her. Det hadde vært fint å slippe mikrotransaksjoner, og de har ikke akkurat oppfunnet kruttet på nytt i flerspillerkampene, men dette er uten tvil et av de beste Call of Duty-spillene jeg har sett på lenge. Enspillerdelen er fenomenal og zombie-modusen har nok aldri vært bedre. Hvis du ikke likte flerspillerdelen i de tidligere Call of Duty-spillene, kommer nok ikke dette spillet til å forandre meningen din. Men for de av dere som gjorde det, er dette tilskuddet til serien veldig imponerende. Flaggskipet til Activison er tilbake i storform, og dette er helt klart det beste Call of Duty-spillet det siste tiåret.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Enspillerdelen er intens, emosjonell og forteller en fantastisk historie, flerspillerdelen har to nye tilskudd som funker bra, zombie-modusen har aldri vært bedre.
-
Mikrotransaksjoner er tilbake, War har bare tre kart.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

Call of Duty: WWIIScore

Call of Duty: WWII

ANMELDELSE. Skrevet av Ford James

Støvlene er godt planta på bakken i vårt gjensyn med andre verdenskrig. Har Sledgehammer greid å gjennopplive serien?



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.