Burnout Crash

Kollisjoner er ubehagelige. I spillenes verden er de likevel glorifisert, og det gjelder spesielt for racingserien Burnout. Der er helt enkelt heftig å kræsje. Det har nå gått så langt at utvikleren Criterion utelukkende har laget sitt siste spill rundt kollisjoner alene. Konseptet kan virke småpsykotisk på papiret, men Criterion har valgt riktig tilnærming og de lykkes med å by på en oppfriskende og avhengighetsskapende spillopplevelse.

Du må ikke la den første delen av navnet lure deg, for dette er ikke et racingspill. Burnout Crash er mer oppgaveløsing med en veldig enkel oppskrift: Kjør bilen din inn i et kryss og sett i gang en massekollisjon. Det kan høres litt grunt ut i starten, men selve utførelsen er faktisk ganske ambisiøs. Bilen din har mulighet til å eksplodere om igjen og om igjen, og med hjelp fra aftertouch-funksjonen kan du styre vraket ditt i retning av innkommende trafikk. En ypperlig anledning for at andre bilførere kan få delta i din enorme bilslakt.

Spillverdenen i Burnout Crash består av et visst antall veikryss som fungerer som brett. Det er her man skal slippe løs tidenes mest hensynsløse sjåfør, og utløse så store kjedekollisjoner som mulig. Det er 15 utfordringer tilknyttet hvert brett, og alle belønner spilleren med en stjerne. Disse stjernene er nødvendige for senere avansement, frigjøre flere kjøretøy som forøvrig skiller seg fra hverandre når det kommer til tyngde og hastighet.

Selvfølgelig handler Burnout Crash om få så mye poeng som mulig (les: skadeomkostninger), men disse oppdragene gir spillet en følelse av progresjon. Alle utfordringene er delt opp i tre spillmodi: Road Trip, Rush Hour og Pile Up. Ved første øyekast virker de veldig like hverandre, men det kreves svært ulike taktikker for å mestre dem.

I Road Trip gjelder det å involvere så mange biler som mulig i kræsjen. En grunnleggende taktikk er å bygge store veiblokkeringer, som sammen fungerer som en et spindelvev for all trafikk. Man kan sanke masse poeng ved å spre skaden på nærliggende bygg, men da må man forlate veien og risikerer at noen biler slipper uskadde gjennom området. Hvis dette skjer fem ganger, så er spillet over. Hvis man derimot sparker godt nok fra seg, blir runden avsluttet med en rystende hendelse som støvlegger hele kvartalet.

I spillmodusen Rush Hour handler alt om å gjøre så mye skade som mulig på 90 sekunder. Når den tilmålte tiden er omme eksploderer bilen som om det skulle ligge et kjernefysisk våpen i bagasjerommet. Det er da svært viktig å få plassert seg i en bilklynge for å få masse bonuspoeng.

Den tredje spillmodusen, Pile Up, byr på den største utfordringen, men den er også den minst fornøyelige. Her må man stoppe så mange biler som mulig uten å forårsake eksplosjoner, da det får vrakene til å forsvinne. Når bilene slutter å komme, aktiveres Inferno. Inferno er en multiplikator som gir deg mer poeng etter hvor mange biler og bygninger som brenner. Det er altså nå man skal få alle bilene som står samlet til å begynne å brenne og eksplodere.

Å få se veiene dekket av metall og brennende gummi er et vakkert syn, og det får deg til å ville kollidere gjentatte ganger. Det som savnes er de fantastisk detaljerte kollisjonene fra tidligere spill i serien. Burnout Crash er et lavbudsjettsspill, men selv ikke i den klassen ser dette ut som et særlig pent spill. Det finnes heller ikke mye positivt å si om menyene i spillet. Ikke bare er de vanskelige og stygge, men man må også via flere skjermer både før og etter hvert brett. Dette gjør det til en slitsom prosess å bare skulle hoppe inn bak rattet for å kræsje litt.

Heldigvis er autolog-funksjonen (som ble introdusert i fjorårets Need for Speed: Hot Pursuit) godt utført her. Autolog holder deg hele tiden oppdatert på dine venners poengsummer, og med ett enkelt knappetrykk kan du utfordre dem. Så selv om Burnout Crash mangler dybde, og alle de grunnleggende spillmekanikkene blir åpenbare etter kun ett minutt, er det likevel mye i spillet som er vanedannende.

Det er galskapen som sørger for avhengigheten, og det gjennomsyrer hele spillet. En av de mest tilfredsstillende delene av spillet er for eksempel å få se alle de absurde hendelsene som kan oppstå på brettene. Det ville vært dumt å avsløre alle disse i forkant, men dere må regne med å få se virvelvinder, meteorittregn og fly som nødlander og ødelegger nærliggende bygninger. Selv spillets power-ups er gale: Magneter som får all trafikk til å trekke mot bilen din, og flere spesialkjøretøy som krever avanserte taktikker hvis man skal overkomme dem.

Spillet har også et lisensiert lydspor som benyttes på en genial måte. Alt som skjer i spillet har et tilhørende musikkstykke. Når en snøstorm rammer byen spilles Ice Ice Baby av Vanilla Ice, og Bad Boys av Inner Circle advarer deg om politipatruljen som er ute for å stoppe deg. Selv kommentatoren bidrar til galskapen med sitt overspill og absurde referanser. Det er neppe noe som kommer til å gå hjem hos alle, men det bidrar likevel til en unik spillopplevelse. Burnout Crash tar ikke seg selv så høytidelig, og det burde heller ikke du gjøre. Du kan trygt gi hjernecellene noen timer fri og bare nyte.