Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
artikler

Bortgjemt, men fantastisk

Nintendo fortalte nylig at Wii-produksjonen hadde stoppet. Vi i Gamereactor ser tilbake på en fantastisk konsoll og hvordan Nintendo forandret spillbransjen....

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Så har Nintendo altså erklært slutten for Wii. Salget av konsollen stoppet i Japan i forrige måned, og bare noen uker senere skjedde det samme i Europa. I USA får den med seg julesalget før det er kroken på døra. At den går ut av salg betyr derimot ikke at den forsvinner ut i glemselen. Tvert imot. Wii har satt et makeløst stort preg på spillverden, et preg som antageligvis kommer til å følge med for all fremtid. Til tross for at den ikke har solgt like mye som de to første Playstation-konsollene, så er det kun NES som historisk sett har vært viktigere.

Men for å få en idé om hvordan Nintendo kom på denne bevegelsesstyrte, geniale ideen må vi spole tilbake til 1995 da Nintendo nettopp hadde hatt sin første store fiasko med Virtual Boy. Med Nintendo 64 håpet de på å bli størst igjen, men til forskjell fra tidligere generasjoner kunne de ikke henge med når Sony ble med på leken. Deres maskinvare føltes utdatert og umoderne, og generasjonen etter forsøkte de på nytt med Gamecube - uten hell.

Bortgjemt, men fantastisk
Det som først ble kalt Revolution endte opp med å hete Wii, men den levde likevel opp til arbeidsnavnet sitt.

Nintendo hadde ganske enkelt tapt kampen når det kom til å bygge vanlige konsoller. Playstation 2 hadde en overlegen håndkontroller og DVD-disker. Samtidig var Xbox så sterk at den løp baklengs fra konkurrentene. Tilstanden var så alvorlig at mange, med Dreamcast friskt i minnet, begynte å spå at Nintendo skulle slutte med konsoller fullt og helt, og heller fokuser på det de gjør bedre enn alle andre - nemlig skape megasuksesser som appellerer til spillere i alle aldre.

Nintendo hadde på sin side helt andre planer, og litt etter litt begynte det å lekke ut informasjon om noe de kalte Revolution. Et navn som antydet noe stort, en omveltning av hele spillverdenen. Ryktene som lakk ut sa at den skulle ha ytelsen til Gamecube, at den ikke hadde noen håndkontrollere, at den skulle være bitte liten og at den skulle kunne kjøre spill fra alle tidligere Nintendo-konsoller. De fleste ryktene ble være viftet bort. Det var helt utenkelig at en ny konsoll skulle ha den samme ytelsen som en gammel konsoll, og ingenting av det andre passet med bildet av hvordan en konsoll skulle være.

Sannheten var selvfølgelig at alt stemte, om enn med noen få avvik. Nintendo hadde helt enkelt bestemt seg for å gjøre sin greie fullt ut denne gangen, og samtidig bare blåse i å konkurrere mot Sony og Microsoft i digitale hestekrefter. Da konsollen endelig ble vist frem ble den gjort til latter av pressen, analytikerne og spillerne. Revolution var fullstendig uaktuell, og da den senere ble døpt om til Wii holdt folk på å få kollektivt hakeslepp. Ved å kikke i kommentarfeltene fra 27. april i 2006 ser vi hvor sjokkerte folk var, ikke minst fordi «wee» kan bety både liten og urinering på engelsk.

Bortgjemt, men fantastisk
Håndkontrolleren som endret en hel spillverden for alltid.

Det gikk så langt at daværende Xbox-sjef Peter Moore snakket om at alle burde kjøpe en Wii som komplement til Xbox 360. Han var så skråsikker på at Wii skulle floppe at han gjorde reklame for enheten i håp om å ramme Sony. Wii60 (i tråd med threesixty) ble et begrep på nettet i løpet av noen måneder hvor alle trodde at Nintendo skulle kræsje på det groveste. Det var først da Wii Sports ble vist frem at det begynte å snu. Mens Call of Duty-fansen bare ristet på hodet begynte en ny generasjon spillere å oppdage hva Nintendo holdt på med. Nintendo selv gjorde et glimrende forarbeid, og de fikk Wii inn på alle de riktige stedene - ikke minst hos Oprah Winfrey som ga alle i salen hver sin konsoll.

Få konsoller har levert den samme wow-følelsen som da man pakket opp og startet Wii for første gang. Den lille hvite enheten hadde superergonomiske fjernkontrollere og lekker, laserblå belysning. Med ufattelig enkle, men smarte hjelpemidler fikk alle brukere lage sin egen Mii. Noe Microsoft senere stjal, og som Sony senere forsøkte å utvikle med sitt Home-konsept. Menyene var de enkleste man kunne tenke seg der man bare pekte på store, tydelige ikoner for å komme seg videre.

Enheten kom dessuten ferdig utstyrt med slike ting vi kanskje ikke tenker at spillkonsoller skal ha - ting som værmeldinger, nyheter, enkle bildebehandlingsprogrammer, nettleser og muligheten til å få Mii-en til å flytte inn på vennenes enheter. Nettopp Mii-bruken ble voldsomt populært, og folk skapte etterligninger av kjendiser på løpende bånd, fant på improviserte måter for å bygge rustninger og lignende, og senere lanserte Nintendo også en app som oppmuntret folk til å konkurrere i å lage etterligninger av spesifikke kjendiser.

Bortgjemt, men fantastisk
Det kom nok av tredjepartsspill til Wii, men ikke engang Call of Duty 4: Modern Warfare ble en suksess. Wii ble derfor raskt til en konsoll med færre spill en konkurrentene.

Ingenting av dette minnet om hvordan konsollene pleide å være, se ut og fungere. Nintendo hadde sørget for utbredt spilling over natten, og i løpet av kort tid kunne man finne en Wii med Wii Sports på gamlehjem, i barnehager og andre steder hvor det aldri hadde vært en spillkonsoll tidligere. Dette var likevel bare en forsmak på det som skulle komme, for hele spillverden stod overfor den revolusjonen som Nintendo hadde lovet. Det er også verdt å merke seg at hverken spillerne eller pressen skjønte greia, og mange ble fullstendig overrumplet det første året da Playstation 3 og Xbox 360 ble fullstendig pulverisert av Wii som solgte mer enn dem begge - til sammen.

Fortsatt er det mange spillere som avfeier Wii som vifting for barn, og innser ikke hva Nintendo lykkes med. Før historien om suksessen som mangler sidestykke kan fortsette er det på sin plass å påpeke at ikke alt var gull og grønne skoger for Nintendo. Det de i praksis gjorde var å isolere seg selv. De valgte sin helt egen, upløyde mark i spillverden, og dette krevde en nye typer spill.

Bortgjemt, men fantastisk
Mens de tidligere Nintendo-enhetene har kommet i alle mulige farger, satset Nintendo på et så rent uttrykk som mulig og det var kun svart som ble et permanent alternativ.

Ettersom Wii teknisk sett ikke var i nærheten av Playstation 3 og Xbox 360, måtte utviklerne gjøre drastiske endringer på sine multiplattformstitler hvis de ville gi dem ut på Nintendos konsoll. Det var dyrt, og den store men litt nisjeaktige spillerbasen til Wii så ut til å like andre opplevelser enn de vi finner i tradisjonelle spill. Derfor var det ikke lønnsomt å lage Wii-spill, og den havnet helt utenfor når det kom til multiplattformstitler. Dessuten hadde man floppen med Gamecube friskt i minnet, og det tok en lang stund før utviklerne innså hvilken megasuksess Wii var.

Da var det for sent. De som hadde kjøpt konsollen hadde gjort det fordi de ville spille Nintendos spill, og ikke eksempelvis Activisions eller EAs. Så da utviklerne bestemte seg for å lage gode spill eksklusivt til Wii var det ikke lønnsomt. Gode spill som Zack & Wiki, Mad World og Xenoblade Chronicles solgte altfor dårlig, og oppfølgerne uteble. I tillegg fantes det ikke noe publikum for spillene fra de utviklerne som hadde vært skeptiske fra begynnelsen. Wii-spillerne var nemlig de eneste som ikke var interesserte i eksempelvis Call of Duty, og tredjepartsstøtten falt bort ganske raskt.

Nintendo ble derfor enslige forsørgere av spill til konsollen, noe de blant annet løste ved å gi ut gamle Gamecube-spill med nye spillkontroll merket «New Play Control». Spill som Pikmin, Mario Power Tennis og Donkey Kong Jungle Beat ble gitt ut på denne måten, men for å være helt ærlig tilførte Wiimoten ingenting og det hele ble en ganske tam satsning som ble avsluttet etter relativt få sluppede spill.

Det er var ett unntak, og det var begge Metroid Prime-spillene fra Gamecube. Allerede i Metroid Prime 3 hadde vi fått en forsmak i hvor genialt fiffig det var å gå rundt med nunchucken og sikte ved å peke på skjermen. Det ga nesten den samme presisjonen og hurtigheten som med en datamus, og Metroid Prime Trilogy ble derfor et høydepunkt som demonstrerte brilliansen i Nintendos konsept.

Heldigvis holdt Nintendos egne titler høy klasse, og de var ofte vanvittig nyskapende. En oppfatning som kom til å stå seg gjennom hele generasjonen var derimot at de var for få, og at de som ble sluppet ikke var ment for tradisjonelle spillere. Dette var et resultat av at presisjonen ikke var den beste og at Wiimoten mildt sagt kunne være tilgivende. Det så dessuten ut til at Nintendo innså dette, og i tiden fremover skulle spillene bli stadig mer tradisjonelle - og i tillegg ble de bedre.

Bortgjemt, men fantastisk
Det beste spillet til Wii er Super Mario Galaxy, som med små og kreative brett bød på plattformspilling av et slag vi aldri hadde sett maken til tidligere.

Bevegelseskontroll skulle nemlig benyttes for enher pris i begynnelsen av konsollens levetid. I utallige spill skulle man riste på Wimoten eller tegne et møster i luften i stedet for å bruke A-knappen. Intuitivt ifølge spillutviklerne, klønete og slitsomt ifølge spillerne. Dette førte til at spillene fikk færre innslag av bevegelsesstyrte funksjoner, og Wii var med unntak av ytelsen ikke så veldig ulik eksempelvis Xbox 360. Det eneste folk hadde å klage på i mesterverk som Donkey Kong Country Returns og Super Mario Galaxy 2 var nemlig nettopp kontrollviftingen som trakk spillet ned fremfor å heve det.

Hvis Wii Sports var det som mer enn noe annet gjorde Wii til en makeløs suksess, så var det en helt annen type aktivitet som sørget for at spillet holdt seg populært bland lattedrikkende mammaer og eldre, nemlig trening. På vårparten 2008 ble Wii Fit sluppet, og selv om Wii-hysteriet hadde vært stort tidligere skulle det bli enda større.Det var riktig nok ikke noe nytt i å ha en treningsmatte foran TVen, men nyvinningen lå i at Nintendo virkelig hadde utnyttet hver eneste idé om hvordan man kunne bruke den. Resultatet var et morsomt og vanedannende spill.

Nok en gang fikk Nintendo fenomenal spredning av produktet sitt, og den ble vist frem i alt fra Ellen DeGeneres' talk show til norske kvinneblader. Folk jogget i stuen, veide seg, svingte på innbilte rockeringer, veide seg igjen og så at kiloen raste av mens de tjente penger som låste opp nye minispill. Det var et genialt konsept som faktisk fungert for den som ga seg i kast med det, selv om alt som foregikk i spillet var like enkelt uten konsoll, TV eller treningsmatte. Nintendo hadde klart å gjøre det morsomt å trene hjemme. Enkelt og genialt.

Bortgjemt, men fantastisk
Vi hadde allerede visst i flere tiår at Miyamoto har god fantasi, men med Wii fikk han virkelig skape helt fritt.

Så langt har det blitt solgt mer enn 30 millioner Wii Fit-brett. For å danne et bilde av hvor mye det er, så kan jeg fortelle at det er mer enn samtlige Uncharted, Killzone og Infamous sammenlagt. Eller like mye som hvis man legger sammen Halo 3, Halo 3: ODST og Halo: Reach. Det er kort fortalt makabert mye, og en direkte årsak til hvorfor både Microsoft og Sony ikke hadde noe annet valg enn å herme etter Nintendo. Treningsspillene var et faktum, og snart skulle både Playstation Move og Kinect lanseres. Mange av disse suksessene må selvfølgelig tilskrives den alltid like geniale Shigeru Miyamoto (skaperen av Zelda og Mario).

Han lanserte tidlig ideen om å trene med spill, og ettersom alt han rører ved blir til gull før det kopieres av andre, så ba Nintendo ham i forbindelse med Wii Fit å aldri mer snakke om sine hobbyer. Andre utviklere stjal nemlig ideene hans før Nintendo rakk å lage spill av dem selv. Miyamoto er en perfeksjonist med et øye for detaljer som mangler sidestykke, og med Wii fikk han mulighet til å eksperimentere med alle mulige muligheter.

Bortgjemt, men fantastisk
Classic Controller anses av mange som en av tidenes beste håndkontrollere - selv om den korte ledningen kunne være til bry.

Det inkluderer eksempelvis å spille golf ved å holde håndkontrolleren som en kølle, eller skyte med gevær ved å peke på skjermen. I minispillsamlinger som Wario Ware: Smooth Moves og Mario Party 9 fikk Nintendo sjansen til å gå amok med elleville ideer som hadde vært fullstendig umulige å gjennomføre på samme kreative måte hos konkurrentenes konsoller. Problemet med disse spillene var at de ikke var komplette spill, men en samling minispill.

Nintendo trengte et skikkelig spill som viste hva Wii var god for. Et spill som var like gøy for nybegynnere som for kjernespillere, og som kunne fjerne kritikken som sa at det var en konsoll for barn. Løsningen på dette var naturligvis Mario Kart Wii. Med et lite plastratt til å feste Wiimoten i kunne alle, uansett forkunnskaper, sladde rundt med Marios fargesprakende karts. Å spille på delt skjerm kunne redde hvilken som helst spillkveld, og det hadde en uventet nettstøtte for de som ville bli absolutt best.

Bortgjemt, men fantastisk
Nintendo har solgt godt over 40 millioner av Wii Balance Board, og er derfor i Guinness rekordbok som mest solgt badevekt. Det er sannsynligvis også tidenes mest solgte spilltilbehør.

Suksessen manglet rett og slett noen konkurrent, og Mario Kart Wii toppet salgslister over hele verden. I dag er det tidenes mest solgte spill (hvis vi ser bort fra de som bundles med konsollene) med nærmere 35 millioner solgte eksemplarer. En av tingene som folk likte best med Mario Kart Wii var at det inneholdt baner fra alle de tidligere spillene i serien. Dermed var det gode muligheter for at man kunne få en liten nostalgitripp av spillet. Nostalgi var nettopp en annen ting som Nintendo bevarte med Wii, og for å kontre Xbox Live Arcade slapp de tjenesten Virtual Console. I løpet av de første årene vokste tjenesten eksponensielt med noen av spillhistoriens beste titler. Folk som hadde solgt NESen sin kunne på nytt oppleve Ice Hockey, Super Mario Bros 2 og selvsagt Zelda, mens andre lastet ned høydepunkter fra Super Nintendo og Nintendo 64.

Nintendo var dessuten hyggelige nok til å satse på spill som ikke hadde blitt gitt ut i Europa tidligere. På denne måten ble det mulig å laste ned Final Fantasy-klassikere, Gradius III, Super Mario RPG og importfavoritter som Sin and Punishment i tillegg til utallige obskure spill. Virtual Console ble fryktelig populært, og var alene en god nok grunn for at mange valgte å kjøpe en Wii. Særlig ettersom Nintendo begynte å legge til formater fra andre produsenter slik at det ble mulig å laste ned spill til alt fra Commodore 64, Mega Drive, Neo-Geo og Turbografx. Selv om det manglet flere spill, hersker det ingen tvil om at Virtual Console er den beste og mest velfylte (og lovlige) tjenesten for alle som vil oppleve et stykke konsollhistorie.

Det gikk virkelig bare oppover for konsollen i de to første årene. Wii hadde noe for alle spillere, kun med unntak av de som ville ha grafikktunge actionspill med barske soldater. Nintendo tjente inn fryktelig mye penger, og mens Microsoft blødde på grunn av alle de feilproduserte Xbox 360-konsollene måtte Sony sjokksenke prisen på den lite ettertraktede Playstation 3 (uten noen videre effekt). Normalt fungerer konsollbransjen omtrent som ved salg av mobiltelefoner. Det vil si at man kjøper en subsidiert vare, og senere betaler man inn resten på tjenester. Nintendo gjorde i stedet stikk motsatt, og de dro inn uhyggelig mye på konsollene, enda mer på Wiimotes, latterlige summer på spillene og pengene bare fosset inn på nettjenesten.

Totalt sett fikk Nintendo tre uslåelig gode år på markedet med Wii. På tre år og to måneder solgte de hele 67 millioner enheter, hvilket er det samme som NES klarte i løpet av hele sin levetid. Det er tvilsomt at noen konsoll vil komme til å selge like raskt igjen, men etter de tre første årene begynte markedet å føles litt mettet. Som om Nintendo hadde gått tomme for vanvittige Wii-ideer. De hadde såvisst en pulsmåler på gang som kunne ha blitt en ny greie, men ellers handlet det mest om Wii Sports, Wii Fit og oppfølgere.

Bortgjemt, men fantastiskBortgjemt, men fantastisk
Hvis man ser bort fra det bundlede Wii Sports, så er Mario Kart Wii formatets mest solgte spill med rundt 35 millioner eksemplarer.

For et selskap som Nintendo er det livsfarlig å stagnere. Dessuten hadde Microsoft og Sony på dette tidspunktet fått lansert Kinect og Playstation Move. Siden Wiimoten hadde mistet gløden sin føltes Sonys blodkopi i Move ekstra fantasiløst, og det hjalp heller ikke at den var klønete i bruk. Med Kinect ble det en annen historie, og Microsoft kopierte Nintendos arbeid med Wii til punkt og prikke. De hadde sportsspillet, de hadde treningsspillet og de hadde dansespillet. De kom også med et kart-spill og samlinger med minispill. Det skal sies at også Kinect hadde sine problemer, og etter én god salgsmåned døde interessen for kameraet mometant. Annonserte storsatsninger som Crimson Dragon og Ryse: Son of Rome ble skjøvet over til Xbox One og endret til «normale spill» uten Kinect.

Men det var likevel nok. Wii var ikke lenger det selvsagte valget på julaften når man skulle handle noe spillrelatert til barna. Det var nærmest urovekkende hvordan inntektene til Nintendo stupte mens de stadig slapp færre nye spill. På dette tidspunktet var Playstation 2 nesten begravd, og det samme gjaldt alt spillene som tidligere hadde blitt sluppet til både den og Wii. Nå var også den muligheten borte, og ytelsen var som sagt så lav at den levde i en egen verden.

Bortgjemt, men fantastiskBortgjemt, men fantastiskBortgjemt, men fantastisk
Virtual Console lar oss nyte høydepunkter som Shinobi III (Mega Drive), Secret of Mana (Super Nintendo) og Castlevania: Rondo of Blood (PC).

Akkurat dette med ytelsen er viktig å nevne ettersom enhetens tilkortkommenhet førte til helt andre problemer for Wii U. Nintendo hadde ganske enkelt blitt igjen i en annen generasjon så lenge at de gikk glipp av HD-grafikkens inntog. Da det var på tide å lansere Wii U - og lage spill til den - så viste det seg at de ikke hadde kunnskapen og ressursene. Det førte til store forsinkelser blant Wii U-titlene, og etter et helt år på markedet er det fortsatt nesten tomt for Nintendo-spill mens utsettelsen rammer selskapet som aldri før.

Det skal sies at Nintendo gjorde flere seriøse forsøk på å tiltrekke seg de såkalte kjernespillerne. Det beste eksempelet på dette er hvordan de gjenopplivet fanfavorittene Donkey Kong Country og Punch-Out, som begge hadde glimret med sitt fravær siden SNES-æraen. Det samme gjorde de med de ubeskrivelig underholdende Super Mario Galaxy-spillene. Gamereactor belønnet begge delene med selvsagte tiere, og en enstemt presse gjorde det samme. Ikke noe av dette gjorde likevel noe særlig for å overbevise hardcore-spillerne.

Hverken Donkey Kong Country eller Punch-Out solgte spesielt mye, og faktum er at Super Mario Galaxy-serien heller ikke så solgte så fantastisk bra sammenlignet med de andre Wii-gigantene. Det Mario-spillet som Wii-spillerne foretrakk var i stedet New Super Mario Bros Wii, og det solgte dobbelt så mange eksemplarer som begge Galaxy-eventyrene til sammen. Siden «money talks» er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hvorfor Nintendo valgte å lage New Super Mario Bros U og Super Mario 3D World fremfor å satse på et nytt, tredimensjonalt plattformspill til Wii U. Vi som spillere pleier ofte å klage på det sistnevnte, men velger likevel noe annet når det endelig tilbys.

Bortgjemt, men fantastisk
Nintendo jobbet med en pulsmåler til Wii, men den ble aldri realisert. De har selv sagt at den ikke fungerte spesielt bra.

De to siste årene for Wii var kort sagt bedrøvelig dårlige med altfor få spillslipp, og Nintendo satset alt kruttet på å sjøsette Nintendo 3DS i stedet. De forsøkte halvhjertet å muntre opp spillerne ved å slippe oppfølgere til Wii Sports og Wii Fit, men folk hadde gått lei. En av grunnene var at Wiimoten faktisk ikke var så bra som den burde ha vært. De fungerer såvisst bra, er enklere å bruke enn Move og mindre krevende enn Kinect, men tilfeldighetene spiller en for stor rolle. Nintendo innrømte problemet, og de forsøkte å fikse på dette ved å lansere en oppdatering til kontrollene kalt Wii Motion Plus. Senere ble den bygd inn i selve kontrolleren, og disse forbedrede utgavene fungerer den dag i dag til Wii U. Det ble så klart bedre, men siden det hadde tatt tre år å lage fullt fungerende kontrollere hadde hele pakken fått et dårlig rykte blant de som ennå ikke hadde kjøpt konsollen.

Men på dette tidspunktet hadde Wii endret spillverden for alltid. Nintendo hadde bevist at grafikk ikke hadde noen som helst betydning. Playstation 3 var sanseløst mye sterkere, men likevel hadde folk valgt Nintendos fargeglade og litt banale spill fremfor titler som Gears of War og Uncharted. De hadde også bevist at det er mulig å nå frem til folk som ikke vil spille avanserte actionspill med tretti knapper og analogspaker med titler som fant en helt ny gruppe gamere. Dessuten beviste de én gang for alle at lav pris er konsollskapernes beste venn.

Bortgjemt, men fantastiskBortgjemt, men fantastisk
Kun ett Zelda-spill ble sluppet eksklusivt til Wii, og det var Legend of Zelda: Skyward Sword. Der fikk følge den høyrehendte Link på eventyr.

Vi ser resultatet av dette i både Playstation 4 og Xbox One. Playstation 4 koster bare 3499 kroner, og for å få prisen så lav har Sony ofret maskinkraft. De tilbyr dessuten et bevegelsesfølsomt kamera som tillegg allerede fra første stund. Microsoft satser på sin side knallhardt på bevegelsesspilling, og bundler hver eneste Xbox One med Kinect. De har også ofret ytelsen, og allerede fra starten av har utviklerne vært nødt til å senke oppløsning og bildeoppdatering på begge konsollene.

For den som ikke har fått tak i en Wii, gjenstår det bare to muligheter hvis man vil kjøpe. Den ene muligheten er å kjøpe brukt, noe vi faktisk anbefaler og snart kommer tilbake til. Den andre muligheten er å kjøpe en Wii Mini. Det er en merkelig designet Wii som mangler stort sett alt utenom å kunne kjøre spill. Det er ikke mulig å oppdatere enheten eller spill, den tillater ikke Virtual Console og den kan ikke kobles til TVen med noe annet en scart. Wii Mini kan bare anbefales til den absolutt minst kresne spilleren man kan tenke seg, og føles som en ganske uverdig måte å avslutte på for spillhisoriens kanskje mest innflytelsesrike spillkonsoll.

Bortgjemt, men fantastisk
Drøyt 100 millioner solgte konsoller senere er det kun i USA at man kan kjøpe en Wii med klassisk utseende, men selv der er produksjonen i ferd med å avvikles. Tiden har rent ut for historiens mest innflytelsesrike spillkonsoll.

Det har blitt solgt mer enn 100 millioner konsoller, og med oppfølgeren Wii U ser man hvor viktig Wii var for Nintendo. Delvis på grunn av den veldig like navnet, og delvis fordi den ser ut som en Wii med litt rundere hjørner. Wii U benytter også de samme kontrollerne, har et likt menysystem og det meste har et tilsvarende likt motstykke på Wii. Nintendo ville helt enkelt flyte videre på suksessen og åpne den samme fremgangen som sist, men det var helt uten å forstå at navnet hadde mistet mye av den positive klangen som det en gang hadde.

Så når vi oppsummerer Nintendo Wii blir det åpenbart at den ikke hadde på langt nær like mange storspill som Playstation 3 og Xbox 360, men det er ingen som kan måle seg med nettopp Wii når det kommer til nyskapende spilling for folk i alle aldre. Og for all fremtid kommer TV-spillerne til å måtte akseptere at det er tiden før og etter Wii som gjelder. Enten man likte å veive med kontrolleren eller ikke, så var Nintendos lille konsoll nettopp så innflytelsesrik.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser


Loading next content