Bohemian Rhapsody

Spør du meg om hvilke band eller artister som er blant favorittene mine, pleier det ikke å ta lang tid før Queen dukker opp i samtalen. Det er jeg nok ikke alene om. Queen har siden starten i 1970 satt et uforglemmelig, uunngåelig og upåklagelig preg på alt som heter moderne musikkhistorie. Deres vilje til å eksperimentere på tvers av kjente og ukjente sjangre står som et lekent forbilde på kreative kunstverk, de var blant gruppene som mer eller mindre banet vei for moderne musikkvideoer og MTV, og ikke minst er de en av de få gruppene jeg vet om hvor gitaristen har en doktorgrad i astrofysikk (Brian May leverte doktorgraden sin om den zodiakalske stjernetåken i 2007, en avhandling han bare brukte 36 år på å ferdigstille).

Til tross av å være en gruppe på fire artister - Brian May på gitar, John Deacon på bass og Roger Taylor på trommer - er det vokalist og frontfigur Freddie Mercury de aller fleste forbinder med Queen. Ikke så rart, for med et stemmespenn som gikk over fire oktaver hadde Farrokh Bulsara (som han egentlig het) en av de mest ikoniske stemmene menneskeheten har blitt vitne til. Det er også langt på vei Freddies historie vi følger gjennom den rundt to timer lange filmen Bohemian Rhapsody.

Som barn av innvandrerforeldre fra Zanzibar, og med en noe karakteristisk utseende takket være veldig spesielle tenner har ikke Farrokh/Freddie Bulsara (Rami Malek) det beste utgangspunktet i livet under sin oppvekst i forstads-England. Alt dette endrer seg den kvelden han tar turen innom studentpuben og oppdager bandet Smile, hvor gitarist-astrofysikeren Brian May (Gwilym Lee) og trommeslager-tannlegen Roger Taylor (Ben Hardy) er på jakt etter en ny vokalist. Med sin upåklagelige stemme får Farrokh sin sjanse, og sammen med den nyutnevnte bassisten John Deacon (Joseph Mazzello) begynner de fire unge mennene på en reise som skal forandre verden for alltid.

Når man skal lage en film om et legendarisk rockeband med en enda større vokalist, knyttes det naturlig nok mye spenning til hvem som får rollen og om vedkommende har en stemme og en fremtoning som gjør originalen hyllest. Der innfrir heldigvis filmen så det synger. Rami Malek har muligens gjort sitt livs opptreden som Freddie Mercury, og til tider er det nesten vanskelig å skille skuespilleren fra kildematerialet. Det kan fort lukte en rekke priser her, men i bunn og grunn bør casting-sjefen Susie Figgis jammen meg få en pris hun også, for resten av skuespillervalget i filmen er minst like spot on. May, Deacon og Taylor er så perfekt portrettert på film som de kan bli, og jeg elsker alle smådetaljene de får med seg i filmen, både tydelig og i bakgrunnen (John Deacons forkjærlighet for te er en slik bakgrunnsdetalj jeg elsker at filmen tar med).

Musikk blir det selvsagt i en Queen-film, og noen av filmens absolutte høydepunkter er knyttet til nettopp dette. Her blir vi vitne til noen av bandets største øyeblikk, fra arbeidet med det nå ikoniske albumet A Night at the Opera og noen av deres mest kjente låter til de store konsertene. Å se, og ikke minst høre, Queen-musikk på kinoanlegg er verdt billetten alene, og å bevitne store øyeblikk i bandets karriere som Rio-konserten og selvfølgelig Live Aid er til å få frysninger av. Med musikken fortsatt strømmende ut av høyttalerne under rulleteksten er dette en film hvor man sitter igjen til siste slutt.

Men i likhet med bandets historie er ikke alt like glamorøst og vakkert med filmen som det burde vært. Filmen sliter med å holde fokus, noe som muligens skyldes at den prøver å holde seg innenfor totimersmerket, en lengde som er altfor kort for et band og en historie som dette. I et forsøk på å få med seg de viktigste aspektene ved Freddies historie presterer regissør Bryan Singer å hoppe bukk over viktige eller særegne episoder i Queens karriere. Det er også flere tilfeller hvor filmen tar noen veldig store, raske eller uventede hopp i tid. På toppen av dette klarer filmen også å snike inn flere feil - ikke nødvendig de mest åpenbare feilene, men nok til at hardbarka Queen-fans blir kastet ut av illusjonen lenge nok til å irritere seg. Alt dette samlet gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved hvor vidt Bryan Singer var rette mann til å regissere filmen - personlig tror jeg Damien Chazelle, mannen bak Whiplash og La La Land, ville vært et langt bedre valg med en større forståelse for musikken og musikkhistoriens betydning for denne filmen.

Bruken av playback i filmen kan også diskuteres, særlig når filmen gjør et poeng av å gjøre narr av nettopp dette fenomenet. Nå er jo Queens musikk mer enn god nok til å brukes i filmsammenheng, men vi får sjelden høre den faktiske stemmen til Malek eller det musikalske talentet til de andre skuespillerne (eller bedømme om de har et musikalsk talent i det hele tatt, for den saks skyld). Det hele blir et preferansespørsmål, men jeg mener likevel det er verdt å diskutere.

Bohemian Rhapsody vil nok først og fremst bli husket som en hyllest til Queens musikk, en jobb den langt på vei lykkes med. Filmens sterkeste sider er derimot de små enkeltøyeblikkene hvor man får en innsikt i hva Queen faktisk var og er: Et band av utilpasse mennesker for utilpasse mennesker. Den rivende diskusjonen i en scene om hvorvidt Bohemian Rhapsody kan brukes som singellåt når den er hele seks minutter lang er kroneksempelet på dette. Mangelen på forståelse av at filmen trenger nettopp mer av dette gjør at den mister noe av sitt momentum, men jeg tror likevel filmen både vil glede Queen-fansen og skape noen nye langs veien.