Siden Glorfindel var pervers nok til å bare diske opp med TO mulige måter å løse ukens stafett på, så tar jeg meg friheten til å finne på min egen måte å få innholdet i denne bloggen til å korrespondere med ukens tema.

Ikke desto mindre ønsker jeg først å gi min anerkjennelse til oppsummeringen han kokte sammen. At selve temaet er helt på trynet og lite motiverende får vi ta i badekaret til onkelcleo. Men måten han tok seg tid til å gi hver av brukerne som hadde bidratt litt oppmerksomhet, finne på ting å si om dem som ikke nødvendigvis hadde noe med bidraget deres å gjøre, representerer litt av vitsen med å stimulere til aktivitet på GR for min egen del. Det tok meg tilbake til Topp 10-dagene der folk var oppe dag og veldig mye natt, for å sikre seg en respektabel plass på listen - kun for å bli skrevet om, akkurat slik Glorfindel valgte å gjøre det denne gangen. Én ting er å oppsummere det vi allerede vet, men det andre er jo det vi kaller for det lille ekstra.

Sa jeg at temaet var lite motiverende?

Tro det eller ei, men det finnes noen mennesker som ikke har et snev av interesse for videospill.

Jo takk du, jeg hadde en barndom hvor jeg fikk erfare de triste konsekvensene av nettopp dette. Som et resultat, begynte jeg å se opp til Bernt Erik da det gikk opp for meg at gamle menn på over 40 år også kunne elske videospill. Fortsatt glad i deg, Bernt Erik!

Kanskje er du snart ferdig med en 13-årig, seig skolegang.

Nei. Ikke har jeg fullført skolen, ikke har jeg vært russ, ikke har jeg pult og ikke har jeg noen fremtidsutsikter heller. Meg mot dette potensielle praktfulle og uskyldige temaet, gikk med andre ord ikke så bra. Let's do this.

Jeg ringte inn og bestilte pizza for ca. 20 minutter siden, og jeg fikk beskjed om at det skulle ta 40 - så la oss komme i gang med dette ingenmannsland-prosjektet mitt.

Hva om Glorfindel hadde funnet en mer catchy emneknagg til ukens stafettblogg?

Hvis jeg ikke hadde bestilt pizza, hadde jeg ikke vært 285 kr fattigere i nærmeste fremtid.

Dersom du er homofil, er ikke GR det rette stedet å fortelle om det for å få oppmerksomhet. Linebeck prøvde.

Hva skjedde kvelden Jeppzki mistet jomfrudommen sin?

Hvis du er redd for vann, ta deg et bad.

Dersom du er i tvil, ta kontakt med rektor. Eller foreslå en rektor for GR.

Hva om jeg tok feil, og du hadde rett?

Hvis du har sett på Pelle Politibil, så frykter du ikke fengsel.

Dersom Pirates of the Caribbean 6 blir en realitet, skal jeg se den med Marlboro Red.

Hva er det store formålet med Stafettbloggen?

Hvis du ser meg skrive et støtende innlegg, er det poenget.

Dersom GR-brukere møtes i sommer, hvem vil møtes? Og vil det hete #GRMEETUP! eller #GRTREFF?

Hva er det sykeste du noensinne har utsatt kroppen din for?

Hvis du er enig, blir det ingen diskusjon.

Dersom du kan begrunne godt, er du i kontroll.

Hva om noen så deg kliss naken?

Hvis du må spy, få med publikum.

Dersom butikkene stenger, går verden i slow-motion.

Hva skulle du gjort idag?

Hvis moren din sier at du er naiv, er det ille.

Dersom du funderer, bruker du tiden godt.

Hva sier du til noe negativt?

Hvis du er klok, er du kanskje ikke dum.

Dersom favorittkarakteren din i Game of Thrones dør, fortjener du det.

Hva om jeg ikke hadde konstruert denne bloggen så helvetes nøye?

Hvis du er inne, hvem er ute?

Dersom Jeppzki blir ferdig med sangen til alle brukerne, blir han kjent som GR's store låtskriver?

Hva om det hadde blitt like mange spørsmål som svar?

Hvis du fortsatt leser dette, har jeg grunn til å respektere deg.

Dersom du er glad i å bade, lurer jeg på hvilke andre interesser du har.

Hva om det perfekte spillet kommer til neste år?

Hvis du drømmer, har du god fantasi.

Dersom du har noen gode spill å anbefale, send en hyggelig PM til onkelcleo og få en overraskelse av SirThomas.

Hva om virkeligheten ikke overgår fantasien din?

Hvis jeg møter cheezdoodle96, skal jeg ta med meg en pose cheezedoodles.

Dersom du tror du vant, er du sårbar.

Hva er sideswipe sitt største mareritt?

Hvis du fryser, sjekk om vinduet ditt er åpent.

Dersom du ikke ble nevnt, henter jeg deg kanskje inn som en DLC.

Hva gjorde du 11. november 2011 klokken 11:11?

Hvis du hater alle avsnittene, beklager jeg på det sterkeste.

Dersom du får panikk, er du kanskje ikke vant til situasjonen.

Hva er ditt stolteste øyeblikk?

Hvis du kjøper Tekken 7 på PS4, kan vi spille online.

Dersom jeg hadde hørt stemmen til Maiken, hadde jeg kanskje vært lykkelig.

Hva om du allerede har opplevd slutten?

Hvis du sliter, vil jeg mer enn gjerne høre dine daglige utfordringer.

Dersom du hadde blitt avslørt, hva ville du følt?

Hva er ditt kleineste øyeblikk med dine foreldre?

Hvis du er spesiell, har du dine grunner.

Dersom du er verdt din vekt i gull, hvor mye er du verdt?

Hva er denne bloggens beste setning?

Hvis du trenger oppmerksomhet, er denne bloggen et rop om hjelp.

Dersom du ikke hadde fått et bilde, ville du blitt misfornøyd?

Hva er livets største goder?

Hvis du fikk velge fra øverste hylle, hva hadde du valgt?

Dersom det ikke tar slutt snart, ender jeg det.

Hva om vi har kommet til verdens ende?

Hvis ikke det forrige spørsmålet var jævlig dumt, så vet ikke jeg.

Dersom du vil ha mer, fyr løs i kommentarfeltet.

Hva skjer nå, spør du kanskje.

Hvis jeg sier at bloggen er ferdig, så må du love å ikke si det til noen.

Dersom jeg ikke hadde brukt denne siste setningen til å nevne Quinzel, hadde jeg sikkert fått høre det.

OK... Det er ikke så ofte jeg kjenner på ren filmglede lenger, så jeg måtte få dokumentert dette.

For 4 blogger siden lurte sideswipe på hvor mange flere historier jeg har på lager. Get ready for another one, lads. One that's #Short'n'sweet.

Vennskapet mitt med Marlboro Red har betydd mye for min egen utvikling som person. Jeg har lagt inn en innsats hvor jeg enkelte ganger har prøvd å bli kjent med, inkludere og få nye brukere til å føle seg velkommen her i varmen på GR. Ofte brukere jeg finner interessante (jeg har ikke bare gått etter jentene, Jeppzki!), men så lenge jeg legger merke til dem, så har jeg prøvd å ta et tak.

Og på sett og vis kan man si at Mr. Red gjorde det samme for meg. Der andre så en forskrudd type med merkelige holdninger og muligens et behov for oppmerksomhet - kunne han se en bevisst, om noe forvirret fyr. Måten han hadde observert/tolket meg på ble ikke helt tydelig for meg før senere, selvfølgelig.

Året var 2014. Jeg var dedikert. Jeg var distrahert. I årevis har jeg hatt mange besettelser, hvor enkelte har sett mer lys enn andre. Dette var uten tvil en av disse. I en tid hvor jeg ikke hadde så voldsomt greie på film, og jeg ofte fant anbefalinger her på GR. Thorn var ganske tydelig da han ba om å bli sparket i nøttesekken og kalt Ingrid - han hadde sett tiårets aller beste actionfilm.

Det var snakk om en oppfølger, så jeg måtte sjekke ut originalen. Og jeg har ikke ord, FOR en filmopplevelse The Raid var! Filmen var så helvetes bra at tanken om en oppfølger føltes uvirkelig, surrealistisk. Ikke nok med det, den var ikke langt unna heller! Om knappe 2 uker skulle den bli satt opp, og jeg avtalte umiddelbart med HeXy som jeg så den første med, om at vi skulle se den. Ventetiden føltes ulidelig intens, og jeg tenkte ikke på annet enn å drømme om den filmen. Jeg var besatt av tanken på å se oppfølgeren til filmen jeg hadde falt pladask for, PÅ KINO.

Kort tid etterpå ble den tatt ned fra plakaten, men bare frem til Medietilsynet hadde vurdert den - og de ga den absolutt aldersgrense, 18 år. Det gjorde ikke gleden over hva jeg hadde i vente eller ventetiden noe mindre. Helt siden den gang har jeg satt meg inn for å se alle filmer som får den aldersgrensen på kino.

...men så reiste HeXy på en liten ferie rett før The Raid 2 hadde premiere, så jeg måtte vente. Jeg kunne selvfølgelig ha sett den alene, men på den tiden var jeg ikke komfortabel med det - og det ville aldri blitt det samme uten å se den sammen med han jeg avtalte og gledet meg til å oppleve sammen med.

På premieredagen publiserte Sofia Hariz en anmeldelse av filmen - og helt siden den gang har jeg prøvd å småflørte prate film med henne. Jeg håper ikke du leser dette Sofia, for jeg har aldri sagt det til noen før.

Så skjedde det som ikke kunne skje: Filmen ble tatt av plakaten etter BARE 6 dager på kino. Hvem ser en indonesisk film med 18 årsgrense? HeXy kom hjem dagen etter filmen ble tatt av, slik at vi ikke fikk sett den. Men jeg nektet å gi meg med det første.

Aldri har det vært viktigere for meg å få sett en film på kino.

Jeg kom i kontakt med en ansatt på kinoen, og spurte om det var mulig å få satt opp en privat visning av The Raid 2. Det så dårlig ut i starten, men jeg fikk etterhvert beskjed om at det skulle la seg ordne hvis minimum 20 billetter ble solgt.

I flere uker styrte jeg på med dette. I utgangspunktet virker det ikke som en spesielt stor oppgave å få med 20 stykker på kino, men nettverket mitt var ikke noe spesielt å skryte av og vi var kanskje bare 4-5 stykker som hadde stor interesse av å se filmen. Jeg lagde arrangement på face, jeg spurte rundt og inviterte folk med, vi fikk avtalt et passende tidspunkt som skule "passe for alle". Til slutt hadde jeg tilsynelatende klart å skaffe 20 stykker og ga beskjed til kinoen om dette.

Tror dere det endret seg? Ja. Dagen før eller samme dagen, haglet unnskyldningene inn der den ene etter den andre måtte avlyse.

Det viktigste var vel at vi fikk sett filmen og det var første gangen Marlboro Red for meg ble mer enn bare nicket og bildet vi alle kjenner han under her. Det var et kort møte, men ordtaket om at det er tanken som teller har aldri vært tydeligere og viktigere enn her. Han stilte opp på et arrangement der jeg slet særdeles med å få det til å gå rundt, og det betydde mye.

For når alt kom til alt, så ble vi aldri 20 stykker. Det var også en fyr som hadde brukt morens kort til å bestille billett, og måtte fremvise det på kinoen, så han dukket ikke opp - selv om billetten var betalt for. Jeg sendte en melding til de som hadde ordnet det for meg og beklaget på det sterkeste. Svaret jeg fikk har jeg aldri glemt.

Hei Thomas!

Det var jo dumt at så mange trakk seg. Det kom for øvrig akkurat 15 personer.
Det er helt vanlig at noen trekker seg fra arrangementer som de har lovet å stille opp på, så vi ser ikke noen grunn til å kreve deg for manglende fremmøte. Så det kan du ta med stor ro.
En eventuell treer er det vel sannsynlig at ikke kommer i kinodistribusjon i Norge i det hele tatt etter besøket på toeren.
Vi setter dette stuntet på erfaringens konto og går videre.

Jeg fikk også en melding av programsjefen, som svarte på tilbudet mitt om å betale for de resterende 5 billettene.

Thomas
Det var hyggelig at vi kunne hjelpe deg med dette, men jeg er redd det ikke er noe vi kommer til å gjøre veldig ofte. Det blir nok mye jobb for lite. Vi skal selvfølgelig ikke ha 600 kroner av deg. Det virker som du har gjort en stor nok innsats som det er. Moralen må vel være: lovnader på mail er knapt verdt så mye. Det er kanskje blitt litt for lett å bare trykke på en tast og så ikke ta konsekvensene. Bra at dere 15 fikk sett en god film i hvert fall. Mye tyder jo på at dere elsker å se film, så da bør dere jo ta en titt på BIFF-programmet (biff.no). Festivalen starter 24.9. og der er det mange filmer som ikke kommer opp på kino senere.

At jeg i det hele tatt var heldig nok til å få opp en privatvisning var jo en seier i seg selv, men personlig kjente jeg også på nederlaget i at jeg ikke hadde klart å holde det jeg hadde lovet kinoen. Og spesielt etter svaret jeg fikk, har jeg aldri tenkt at jeg skulle få et lignende behov med en film igjen - i hvert fall ikke frem til The Raid 3 ser dagens lys.

The Raid 3 er nok riktignok ennå en god stund unna, og det er derfor jeg er skriver her idag. Jeg ble såvidt oppmerksom på den ifjor, men det er først i natt at det gikk opp for meg hvor nærme den er.

Headshot har Iko Uwais i hovedrollen, som for utenom en liten rolle i Star Wars: The Force Awakens - ikke har spilt i noe siden sist han spilte hovedrollen i The Raid. En annen med er Julie Estelle alias Hammer Girl fra The Raid 2. Når vi nok en gang står ovenfor en indonesisk film med martial arts og en latterlig mengde vold, er det vanskelig å sette ord på hvor mye jeg gleder meg til å se de to skuespillerne gjenforent, godt i minnet om at den forrige filmen deres representerer ekte filmglede for min egen del.

Ifølge han ene regissøren skrev han historien på 2 og en halv uke. Oi, da ble det kanskje litt i overkant høye odds mot å ta en Mr. Red og spå at filmen blir bedre enn Kill Bill. Det får jeg svar på om nøyaktig 4 uker, når filmen slippes på Blu-ray 26. juni. Denne filmen skal jeg eie på dagen.

PS: Tittelen er ikke ment som clickbait, men bare en jeg så for meg at Marlboro Red ville brukt dersom han hadde skrevet en blogg om en film som representerte ekte filmglede for hans vedkommende.

På 6 dager har Khriipy skrevet 9 blogger, inkludert denne ukens utgave av stafettbloggen. Give that woman some applause! Så joda, hun kan virkelig få skrevet fra seg. I stil med temaet må jeg vel forsøke å gjøre bloggen kort, slik at den ikke går i mot seg selv. Huff, nå begynte jeg å lure på om jeg har motsagt meg selv i noen av bloggene mine før.

Det krever mye av hjernen å ha en mening om noe. Det krever mye å stå på sitt, å ha en skikkelig oppfatning av noe. Mest av alt krever det en god del å være så låst inne i sin egen virkelighetsoppfatning at du nekter å høre på noen andre, eller å bruke hodet ditt til å fullstendig rømme ut av virkeligheten for å leve slik du vil uten forstyrrelser fra omverdenen.

Sistnevnte gjaldt nok all verdens nostalgiske ungdommer ifjor under varmen og kulden fra sommeren 2016. Enkelte fikk seg til og med drept over et spill. Jeg snakker selvfølgelig om Pokémon GO.

Nei, det ble aldri med den lille halvtimen du tenkte at du skulle jakte på lommemonstre, for du får ikke så masse XP og rekker å gå opp i Level på den tiden - med mindre du er så heldig at du står midt i en oase av Pokéstops med et par lures, nettopp har klekket et Lucky Egg og det som verre er.

Mine beste minner med spillet var forøvrig da jeg var i sentrum og nettopp hadde fanget en Zubat, og en totalt fremmed kid kom bort og sa Fikk du en? mens han ga meg en high-five. Og når jeg kjørte rundt med noen venner om natten og gikk ganske effektivt opp i level. Eller når meg og min bror løp som noen tullinger på jakt etter en Blastoise i nærheten.

Pokémon GO ble en hårfin liten unnskyldning til å komme seg ut og løfte på beina, og du kunne legge det fra deg når som helst - men straks du er i den faresonen hvor spillet begynner å ta over livet ditt, og du bare må ut for å fange en Snorlax innen de neste 10 minuttene, så er det på tide å tenke seg om. Et så lite spill kan fort bli så avhengighetsskapende, og du merker det sannsynligvis ikke selv, inne i din helt egne lille verden der tvangstankene om din neste sjeldne Pokémon i samlingen tar fullstendig overhånd.

Spill heller: En episode av The Wolf Among Us - helst etter midnatt.

Ifølge Glorfindel, så hjelper det å skrive blogger. Det gjør det faktisk, da man kan få uttrykk for en del ting man sitter inne med - jeg hadde i hvert fall det behovet tidligere. Dessverre for min del, så blir jeg ikke nostalgisk av å skrive blogger, og jeg opplever per idag ikke å få noen følelser i forbindelse med spillmusikk, eller annen musikk for den saks skyld. Nostalgi er gjerne noe man fort forbinder med spillmusikk, da det hjelper til med å trigge minner og huske den eksakte stemningen til spillet, og de følelsene man fikk gjennom opplevelsene. Og som jeg sa til cheezdoodle96 da han skrev sin liste, var det godt å få et innblikk i magien ved spillmusikk igjen, siden jeg ikke kan føle på det selv.

Følelsene mine til side, så har jeg heller aldri vært voldsomt opptatt av spillmusikk - men jeg har hørt på det en god del opp gjennom årene, og ofte hørt på det foran vanlig musikk. Det jeg i dette tilfellet mener er at god spillmusikk ofte bare har føltes forventet, men i de tilfellene hvor et spill ikke har et spesielt minneverdig OST, så lærer man seg desto mer å sette pris på de som har det.

Så jeg skal derfor ikke snakke om hvilke følelser jeg får av musikken jeg lister opp per idag, men heller hva de en gang i tiden fikk meg til å føle og hva jeg assosierer dem med. Jeg begynner med AC, siden jeg ganske åpenbart har hørt mest på dem.

Assassin's Creed II

Venice Rooftops - denne har jeg hørt ihjel. Jeg hørte på den så mye at jeg på et tidspunkt måtte finne flere remakes for å friske den opp litt. AC II er fylt med minneverdig musikk, men få beskriver essensen av spillet like godt som denne. Du er en snikmorder, du er rask, og du løper på hustakene. Hør på denne. Du er en gud, Jesper Kyd.

Leonardo's Inventions - er det en som alltid har gjort meg dypt emosjonell, så er det denne. Det er få hendelser i spill som har påvirket meg like mye som da Ezio sin familie ble henrettet. Fra tid til annen fant jeg meg selv oppe på loftet i villaen på rommet til Ezio, gråtende mens denne ble spilt. Ble ganske overrasket da jeg fant ut at den het Leonardo's Inventions, så jeg måtte høre gjennom den igjen når jeg leste Assassin's Creed Reflections #1 som skildrer det siste møtet mellom Ezio og Leonardo i 1519.

Flight Over Venice 1 - å prøve flymaskinen til Leonardo da Vinci var noe av det beste AC II hadde å by på. Kan frihetsfølelsen av å fly gjennom Venezia mens vaktene på taket prøver å skyte ned den flygende demonen, bli beskrevet bedre enn denne? Finnes også i en annen variant.

Assassin's Creed Brotherhood

The Brotherhood Escapes - oppfølgeren til AC II handler om brorskap, og kan du fortelle meg hva i helvete som er mer badass enn å høre på denne mens du og snikmorderbrødrene dine fyller et helt område med et så gigantisk røykteppe at ikke vaktene får sjans til å reagere på hva som nettopp traff dem? Funker også å høre på om du har 10 minutter igjen av eksamen og har troen på at du rekker å bli ferdig. Hadde fjorårets AC-film forresten blitt noe i nærheten av denne E3 traileren, så hadde vi snakket.

Assassin's Creed Revelations

Main Theme - Ezio sitt siste spill fikk mye kritikk for å være altfor likt forgjengerne gameplaymessig, en kritikk som i fremtiden skulle vise seg å bli tydeligere i flere Ubisoft-spill. Historiemessig er det derimot ingen tvil om at det er det mørkeste og mest emosjonelle kapittelet i serien, og musikken følger godt etter. Kommer stadig tilbake til spesielt denne scenen.

Assassin's Creed III

Her er det også Main Theme som utpeker seg mest. Den er så intens, og måten jeg følte den knyttet sammen intensiviteten i det Connor måtte slite med i heten av den amerikanske revolusjonen kontra Desmond sin kamp mot klokka før verden skulle gå under 21. desember 2012, var helt perfekt.

Assassin's Creed IV: Black Flag

Jeg har dratt frem Main Theme så mange ganger nå at jeg ikke hadde hjerte til å gjøre det igjen. Ikke desto mindre er Prizes Plunder and Adventure en tittel som sier det meste om dette spillet og dets atmosfære. Black Flag er vel også det siste i serien jeg kan huske å ha musikk verdt å skryte av. Komponert av Brian Tyler som faen meg har gjort mye bra. Lever kanskje ikke helt opp til musikken fra AC II, men det er mer enn godkjent.

Splatterhouse

Før i tiden kunne jeg sikkert drømme meg ganske vekk i denne helt utrolig rocka sangen som passende nok heter Dream Song - blir det mer hardcore enn dette? Svar ærlig.

Journey

Man kan si mye om Journey, og det er vel det som gjør det så magisk - at man kan si mye om så lite. Apotheosis hjelper til med å si enda mer, og i rett sinnsstemning er det rett og slett gull verdt å høre på denne. Slapp av, og nyt friheten selv.

Red Dead Redemption

Er det en sang som sparker RDR-stemningen i gang, så er det Far Away. Glemmer aldri når jeg kom på jobb og den ble spilt bak på lageret. Stand in front of a runaway train, just to feel alive again...

Men vi må ikke glemme Deadman's Gun - This is all...

Catherine

Jeg kunne potensielt ha plukket mange herfra, men jeg går for favoritten min som er An Die Freude fordi den er ganske så fengende - Catherine har en stemning og atmosfære som på sin tid var helt sinnssyk for meg, og lærer deg en ting eller to om utroskap. Hører du denne under rulleteksten, kan du være stolt av deg selv. Jeg var rimelig sikker på at jeg aldri kom til å klare å være utro etter å ha bevitnet én av de mange utfallene du kan få i dette spillet - men det var helt til jeg innså at hele verden var utro. Hele verden vil i dette tilfellet si min omgangskrets, og ikke bokstavelig talt hele verden - sånn i tilfelle du har en kjæreste du aldri har vært utro med.

Dead Space 3

Man kan si mye om Isaac Clarke, men mentalt frisk er han ikke. I det første Dead Space eier han ikke personlighet, men i 2'ern blir du litt mer kjent med hva som plager fyren - og det er en god del. Kjæresten hans tok livet sitt, og det sliter mildt sagt på samvittigheten og hele mentaliteten hans. Fra 2'ern til 3'ern rekker han få øynene på en annen, og det blir viktigere for han enn at verden går under. Hun jeg crushet på hadde nettopp fått seg kjæreste på tidspunktet jeg spilte Dead Space 3, så jeg kjente meg så utrolig igjen i hva han følte. Slik det ender for Isaac her, var akkurat et slikt scenario jeg selv ville ha gått ut på - spillet ender i en eneste stor cliffhanger med en skikkelig kul Credits Song men så kom de faen meg ut med en DLC som utspiller seg etter slutten, som FAEN MEG ender i enda en cliffhanger. Hvis det var noe filmen LIFE fra i år gjorde for meg, så var det å minne meg på at jeg savner et Dead Space 4. Det har gått 4 år nå, faen.

Uncharted 4

Det er virkelig ingen tvil om at Nate's Theme 4.0 skiller seg markant ut fra de tre andre, og det samme gjelder resten av spillet. Det er mitt seneste eksempel eksempel på hvorfor jeg elsker spill, da jeg ble genuint lykkelig av å spille det. Det var ingenting jeg heller ville enn å være den bobla av en kjær virkelighetsflukt for alltid, så jeg gren ustoppelig da jeg innså at det hele var over.

Alt kan jo ikke vare evig, og ikke denne bloggen heller.

Jeg får creds for mye rart i forbindelse med GR. Jeg har møtt folk, og blitt kjent med en god del. Det er stort sett meg folk kommer til når de lurer på noe, men det er sikkert bedre og tryggere å gå til en moderator, nå som ikke Bernt Erik er GR sitt ansikt utad lenger. Jeg har stått bak mange tiltak, og jeg har evnen til å få gamle travere til å returnere til forumet.

Men nei, det var ikke jeg som stod bak comebacket til khriipy - jeg bare skrev bloggen som utløste hendelsesforløpet. Jeg har nylig sett The Sopranos og refererte til seriens tagline i denne bloggens tittel. Og hva i helvete var det for en avslutning, spør jeg de av dere som likte den?

Da jeg ble aktivt på GR for fullt i april 2013, var Topp 10-bloggene det første aktivitetstiltaket jeg ble vitne til, og deltok i. Gamereactor har aldri vært så aktivt som i de mest intense ukene i heten til Topp 10, og det ville overrasket meg dersom noe lignende noensinne vil skje igjen. Det ble rett og slett for aktivt, og det ble mye aktivitet kun for aktivitetens skyld, slik at moderatorne måtte stoppe det. I prosessen ble forumet også gradvis mindre aktivt, selvfølgelig. Den beinharde konkurransen og folks givende lyst til å komme seg på lista for å bli skrevet om, var ikke der lenger.

Oppfølgeren til Topp 10 kom etterhvert og gikk under navnet Ukas brukere. Det var kort og greit en oppsummering som i stedet for å rose de mest aktive brukerne, tok for seg hva diverse brukere hadde gjort den siste uken, og den som hadde utpekt seg mest ble Ukas bruker, en tittel AndyLonn klarte å ta med seg hele to ganger.

Det varte i hvert fall 11 uker, men innen 2014 var det ganske dødt på GR. Dette aktet JoEy_Odd å gjøre noe med da han gjorde comeback i april og startet O2K. Én uke senere introduserte han "This Was the Week That Was" - det som skulle bli en ukentlig blogg om den forrige uka på forumet. Det ble skrevet tre utgaver av Joey, Glorfindel og meg selv.

Duck Song videreførte konseptet til noe vi populært kalte for #O2K-helgeutfordringer. Jeg tok fort på meg ansvaret med å finne nye brukere som kunne finne en ny utfordring hver helg. Det fungerte i 10 uker, fra april til juni 2014. De som skrev helgeutfordringene var Duck Song, meg selv (uke 2 og 8), Glorfindel, Joelspeanuts, AndyLonn, Mexis, ElGamer, Jeppzki og JoEy_Odd himself.

Ingen nye aktivitetstiltak (som jeg kan huske) ble satt i gang igjen før remote og resten av moderatorne kom på banen med Temabloggen i januar 2015. I all hovedsak var det moderatorne som hadde ansvaret med å finne et tema til inspirasjon for blogging. Det fungerte så bra at jenta jeg skrev om i forrige blogg lagde seg en bruker for å delta. På den tiden var det nok et av de mest suksessfulle tiltakene vi hadde, som varte til rundt sommerferien.

Moderatorne droppet Årets Kåringer, så det sier det meste om hvor dødt det har vært på forumet siden 2015. Brukerne har hverandre på face og kommuniserer ofte heller der, slik at behovet for å være på GR for å snakke med hverandre forsvinner litt. Et annet stort problem var at det kun var de samme brukerne som gikk igjen og igjen, og som ikke hadde veldig mye nytt å bidra med. Når ElGamer reiste til USA ifjor, forsvant også en av de mest aktive brukerne her inne. Jeg husker 2016 som et år som gikk ned ganske kjapt, hovedsaklig fordi kino og rus var alt som stod i hodet på meg etter at jeg ble ferdig på skolen i juni og fikk noen nyheter som dro meg ned psykisk.

Men spol frem til november 2016, så varGlorfindel den som fant ut at noe måtte gjøres med aktiviteten. Han introduserte sin helt egen julekalender, som må være et av de største aktivitetstiltakene vi har hatt her inne noensinne. Det fikk til og med LesMiserable ut av skyggene, og lade ham opp med et aktivitetsnivå og engasjement vi sjelden ser maken til. Til min store skrekk lovet jeg også hele GR at jeg skulle se Star Wars gjennom denne prosessen.

Desember varer riktignok ikke evig, og uten et videre tiltak kom det fort til å bli dødt her igjen. Jeg var derfor rask ute med å poengtere det til remote, og slik ble tiltaket dere nå kjenner best som Stafettbloggen født - som i praksis går ut på akkurat det samme som Temabloggen vi hadde for 2 år siden, bare at det denne gangen går på tvers av moderatorne og brukerne, og alle kan bidra både med å finne nytt tema, og å være aktiv deltager.

Til nå har dette tiltaket levd i beste velgående i 15 uker, men før eller siden var vi nødt til å støte på et åpenbart veiskille, som inntraff allerede etter at Xtord hadde tatt over i den syvende uken - vi slapp opp for brukere. Da hadde runden gått for remote, meg, sideswipe, Glorfindel, Jeppzki, Quinzel og Xtord. Kanskje ikke det største problemet i seg selv, men når de samme brukerne tar over gang etter gang, begynner det hele å stagnere litt.

Marlboro Red var den første til å legge merke til og sette ord på dette, gjennom kommentaren som ikke bare beskriver GR i et nøtteskall, men også sier noe om hvorfor det ikke er flere brukere på dette forumet.

Hemmeligheten er å spørre en "bruker" du ikke kjenner og som kanskje ikke er så aktiv pga følelsen av f.eks å ikke føle seg inkludert/inne i varmen hos "klikken" her på GR. Hele denne blogg stafetten er jo ikke bare for de 13 av oss som hele tiden dominerer alt. Poenget er vel å stimulere til aktivitet.

Han ble møtt med umiddelbar tvil av både meg, Glorfindel og Quinzel, men det tok ikke lange tiden før vi fikk bevist at han hadde helt rett - for kommentaren hans førte til at jeg tok kontakt med cheezdoodle96 og spurte om han ville overta Stafettbloggen. Til min store overraskelse var han mer enn villig til det og la inn en innsats jeg ikke kommer til å glemme - og straks fikk vi nytt og friskt, dog 8 år gammelt blod på GR.

Helt tilfeldig etter at jeg så en kommentar fra sideswipe, bestemte jeg meg for å skrive en blogg om det GR-møtet mitt som har gått mest til helvete, hvor jeg også nevnte en håndfull andre brukere jeg har møtt IRL. Marlboro Red smalt til med en kommentar, og før jeg fikk sukk for meg mens jeg stod på tivoli, var vi heldige nok til å få khriipy tilbake, som allerede har kjørt i gang et nytt aktivitetstiltak fremover.

Som jeg ofte sier i forbindelse med Stafettbloggen, kan den kun fungere hvis brukerne fortsetter å vise interesse og engasjert for tiltaket vi har satt i gang. Og hvis nye og gamle brukere fortsetter å poppe opp for å diskutere spill på denne siden, står vi i kanskje i nærmeste fremtid ovenfor et redefinert Gamereactor.

Alene går det ikke, men med alles innsats får vi det til!