"And now our watch has ended. We shall never see its like again."

Omtrent slik kunne jeg oppsummere følelsen jeg satt igjen med etter forrige ukes sesongavslutning av Game of Thrones. Det var altså ikke bare sesongavslutning, men siste episode i serien som helhet. Dermed har historiens største og mest omfattende TV-produksjon kommet til veis ende etter å ha satt sitt preg på dette tiåret. Det er imponerende, uansett hva man måtte mene om serien og sesongavslutningen (jeg satt fornøyd tilbake og rister på hodet over dem som skriver under på at man forlanger en ny sesong).

Game of Thrones er altså ferdig. Spørsmålet er: Hva nå? Hva skal vi nå se på? Hvis du i likhet med meg er mer fan av fantasy og science fiction enn reality og programmer om oppussing, kan det hende du er på jakt etter en ny serie å se frem til i kjølvannet av kampen om Jerntronen. Heldigvis er det flere serier som har et lovende potensial. Her er mine topp tre valg for TV-serier som kan være verdt å holde utkikk etter de kommende ukene, månedene og årene.

1. Good Omens (Amazon Prime)
Terry Pratchett og Neil Gaiman er begge store forfatternavn blant fantasy-entusiaster, ikke minst fordi begge utmerker seg når det gjelder å skrive morsomme bøker innenfor sjangeren. Pratchett ga oss en rekke bøker i Discworld-serien som fikk tårene til å trille av latter, og Gaiman har også en varm, lun og god humor som kommer til syne bøker som Stardust. Good Omens er boka man får når disse to herremennene går sammen for å skrive en bok. Resultatet er kanskje den morsomste boka jeg vet om.

Good Omens, hvis fulle tittel er "Good Omens, or the Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch", handler kort fortalt om "the misplacement of the Anti-Christ." Dommedag og Armageddon er rett rundt hjørnet, og i tråd med diverse profetier og kosmiske planer skal antikrist byttes om med et barn på en engelsk fødestue. Men hva skjer når antikrist blir byttet om med feil barn og havner i en helt annen familie? Og hva skjer når en engel og en demon, som tjener som jordiske representanter for hver sin overnaturlige makt på jorden, egentlig trives så godt på jorda og i hverandres selskap at de helst ikke vil at Armageddon skal bryte løs?

Vi behøver heldigvis ikke vente lenge på Good Omens, som blir sendt på Amazon Prime. Faktisk har serien allerede premiere på fredag 31. mai. Med skuespillere som David Tennant og Michael Sheen i hovedrollene kan dette bli britisk humor på sitt beste, dersom de viser respekt ovenfor kildematerialet.

2. The Witcher (Netflix)
Leser du denne bloggen og Gamereactor noenlunde jevnlig, er sjansen stor for at du har hørt om The Witcher som spillserie. Ikke alle er derimot like godt kjent med at The Witcher først og fremst er en polsk fantasyserie av Andrzej Sapkowski, og det er denne bokserien som skal tjene som utgangspunkt for den kommende Netflix-serien.

The Witcher tar oss kort fortalt med til en mørk fantasyverden hvor mennesker, alver og dverger lever i en monsterbefengt verden, og hvor monsterjegere kalt witchers noen ganger må hyres inn for å få bukt med problemene. En witcher er trent i monsterjaktens kunster fra barndommen av, og har underveis gjennomgått diverse mutasjoner for å bli bedre egnet til jobben (en prosess som tar livet av mange barn som trenes opp). En witcher skal være nøytral og ikke engasjere seg i lokale konflikter, men som serien viser oss er dette svært sjelden enkelt å gjennomføre i praksis. Den mørke tonen og de moralske gråsonene man ofte finner i serien vil gjøre dette til en het potet for dem som er jakt etter en ny fantasy-serie etter Game of Thrones.

Meningene har vært delte om valget av Henry Cavill i rollen som Geralt, seriens hovedrollefigur. Mannens opptredener som Superman de siste årene har vært noe blandet, og mange mener han rett og slett er for pen og velstelt til å spille en rufsete monsterjeger. Selv har jeg derimot troen på at skuespillervalget kan fungere. For det første har Cavill vist en langt større bredde som skuespiller enn det rollen som Superman har tillatt ham. Filmer som The Man from U.N.C.L.E. og Mission Impossible: Fallout viser at Cavill kan mer enn bare å posere i superheltkostymer. For det andre har Cavill lenge uttalt at dette er en rolle han kunne tenke seg å spille, og at han er stor fan av serien (han hadde lest bøkene lenge før han fikk rollen). For det tredje skal serien ta utgangspunkt i bøkene snarere enn spillene, som finner sted etter bøkene. Mange har trolig hengt seg opp i hvordan Geralt ser ut i spillene, særlig i det siste, men det er logisk å tenke at vi vil se en litt yngre Geralt i Netflix-serien når den skal ta utgangspunkt i bøkene.

Serien kommer til Netflix en gang i 2019, og det blir spennende å se hvordan dette vil utarte seg.

3. The Wheel of Time (Amazon Prime)
Serien jeg personlig gleder meg mest til fremover er likevel The Wheel of Time, som også skal gå på Amazon Prime. Den klassiske bokserien består av hele fjorten bøker, så her er det mye kildemateriale å hente fra. Serien ble påbegynt av Robert Jordan i 1990, som rakk å skrive de elleve første bøkene før kreften tok ham i 2007, og det ble Brandon Sandersons oppgave å avslutte serien, noe han måtte gjøre over tre bøker fordi Jordan hadde etterlatt såpass mye kildemateriale at det ikke fikk plass i bare én siste bok.

The Wheel of Times sterkeste kort er settingen. Robert Jordan skapte en særdeles fascinerende fantasyverden, og selv om han etter hvert klarte å rote seg bort i en ekstremt saktegående politisk suppe fra bok seks til ti er det likevel ingen tvil om at dette er en klassisk fantasyserie som kan ta seg godt ut på TV.

Verdenen i The Wheel of Time er skapt av Skaperen (the Creator), som ved skapelsen forseglet Den mørke (the Dark One, også kjent som Shai'tan) i et evig fengsel. 3000 år før handlingen i bøkene finner sted levde verden i en høyteknologisk tid kalt the Age of Legends, hvor menneskeheten klarte å skape en brist i Den mørkes fengsel. En lang og ødeleggende krig tok til, og krigen tok endelig slutt da Lews Therin Telamon, også kjent som Dragen (the Dragon) og hans hundre følgesvenner forseglet Den mørke i hans fengsel. Dette skjedde dog ikke uten konsekvenser. I The Wheel of Time har man en magisk kraft kalt Kilden (the Source), som i ekte yin-yang-stil er delt inn i en mannlig og en kvinnelig halvdel. Like før Den mørke blir forseglet i sitt fengsel igjen kaster han et lag av forbannelse over den mannlige halvdelen av Kilden, Saidin, som gjør at alle som tapper av den mannlige halvdelen etter hvert blir gale. Dette fører til at Lews Therin og hans hundre følgesvenner, som tidligere har frelst verden fra mørket, nå tørner og ødelegger verden. Etter hvert fører dette til en mer primitiv verden hvor kun kvinner får tappe av Kilden, og hvor mannlige brukere blir jaktet ned og drept eller avskåret fra Kilden. Profetiene sier imidlertid at Den mørke en dag vil slippe ut av sitt fengsel, noe som vil forårsake Den siste striden (Tarmon Gai'don). Profetiene sier også at Dragen skal bli gjenfødt og frelse verden, men siden han må kunne kanalisere den mannlige delen av Kilden vil han også ødelegge verden.

I bokserien møter vi flere spennende rollefigurer, ulike land og regioner og et utvalg av monstre og andre tjener av Den mørke som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Serien har et mer klassisk skille mellom godt og vondt enn det vi møter i serier som Game of Thrones eller The Witcher, men dersom TV-serien gjøres riktig kan dette bli et veldig spennende prosjekt å følge med på fremover. Noen dato har vi ikke fått, men produksjonen er i gang.

Andre serier å holde utkikk etter er Netflix-utgavene av His Dark Materials (basert på Phillip Pullmans bokserie ved samme navn) og Narnia, samt Amazons TV-serieproduksjon av The Lord of the Rings. De to siste vet vi foreløpig lite om, men også her er det verdt å følge med fremover.

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.

4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps
Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II
Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.

Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.

Året 2018 er på hell, og det har vært et innholdsrikt år med opp- og nedturer. På en slik dag er det alltid moro å se litt tilbake på de 365 dagene som har gått. Tradisjonen tro liker jeg også å se på spillene jeg har spilt og forsøke å resonnere meg frem til de ti beste spillopplevelsene fra 2018.

I år har jeg i stor grad fått spilt det jeg ønsker å spille, og for en gangs skyld har fokuset på gamle spill måtte vike til fordel for nyere og spennende titler. Noen titler har jeg derimot måtte velge bort, men vi får se om ikke 2019 gir en mulighet for å teste disse.

I denne topp 10-lista har jeg tatt et par små forbehold. Jeg har valgt bort nyversjoner av gamle spill, og dermed ble det ikke aktuelt å inkludere spill som Pokémon: Let's Go Eevee!, Shadow of the Colossus eller Shenmue I & II (som jeg uansett planlegger å spille neste år). Listen inkluderer altså bare helt nye titler anno 2018.

Uten å nøle mer med tåkeprat og svada, her er mine topp 10 spill fra 2018!

10. Octopath Traveler
Switch har ikke hatt et overveldende antall eksklusive rollespill ennå, men Octopath Traveler sørger for at man i hvert fall har ett eksklusivt spill som sørger for timevis med underholdning. Med en nydelig kombinasjon av gammeldags pikselgrafikk og moderne HD-effekter, en interessant måte å fortelle historie på og årets klart beste musikk er Octopath Traveler et spill jeg ser tilbake på med glede hver gang.

9. Spider-Man
Da Batman: Arkham Asylum ble lansert i 2009 knuste spillet enhver standard for spill basert på en allerede eksisterende lisens, og superheltspill har aldri blitt det samme siden. Spider-Man er det klart beste forsøket på å gjøre noe tilsvarende med Marvels sterkeste superheltlisens, og Insomniac lykkes langt på vei med dette. Humoren sitter løst, kampsystemet er underholdende, og ikke minst har spillet virkelig klart å fange følelsen av å kaste seg mellom hustakene i beste Spider-Man-stil. Historien blir stadig bedre underveis, og selv om spillet ikke lykkes helt når det gjelder bosskamper og sideoppdrag er dette fortsatt et spill jeg lett brukte tiden som trengtes for å oppnå platinum.

8. Monster Hunter: World
Capcom-serien Monster Hunter er en serie jeg alltid har vært nysgjerrig på, men som jeg av diverse grunner aldri har prioritert å begynne på. Med Monster Hunter: World har Capcom gjort noen grep i strukturen for å lokke til seg nettopp spillere som meg. Det lyktes de godt med, ikke minst takket være timingen på lanseringen (det var ikke mye annet stort som ble lansert i januar). Å jakte på monstrene er utrolig tilfredsstillende, de store miljøene ser fantastisk ut, og monsterdesignet er like kreativt som alltid. En ekstra pris går til Monster Hunter: World for årets søteste sidekicks i form av katteskapningene palico (min er blå og heter Happy). Selv om de har vært med i serien tidligere, har de aldri vært så søte som nå.

7. Tetris Effect
Man skulle ikke tro det var mulig å forbedre eller gjøre noe med Tetris-formelen som kunne oppleves som nyskapende. Likevel er det nettopp dette Tetris Effect gjør. Det er utrolig hvor avhengighetsskapende, euforisk og stimulerende det er å spille Tetris Effect, selv uten VR. Måten hver minste bevegelse påvirker musikken og effektene i spillet er like givende hver eneste gang, og skaperne bak Rez, Lumines og Child of Eden viser nok en gang at de er verdensmestre i å skape stimulerende audiovisuelle pusleopplevelser.

6. Persona 5: Dancing in Starlight
Å inkludere et dansespill basert på Persona-serien på topp 10-spillista for 2018 er uten tvil så eksentrisk, sært og "typisk Ingar" som det kan bli. Samtidig står jeg for valget. Musikken i fjorårets Persona 5 er et av de beste lydsporene fra et japansk rollespill på mange år, og et dansespill basert på denne musikken er en perfekt hyllest til denne. Spillet har også et herlig blikk for detaljer, hvor hver enkelt rollefigurs personlighet og karakteristikker kommer til uttrykk i form av hvordan de danser. P5:DiS er det perfekte gjensynet med gjengen fra Shujin High School, og jeg har et håp om å nå platinum også her før vi ringer inn det nye året.

5. Super Smash Bros. Ultimate
Masahiro Sakurai er et arbeidsjern av de sjeldne, og dette synes i alle spillene han er involvert i, inkludert Super Smash Bros. Ultimate. Spillet er proppet fullt av detaljer, referanser og innhold fra alt som kan krype av Nintendo-serier og litt til. Flerspilleren er det herlige kaoset jeg forbinder med Smash-serien, Classic Mode har fått en kreativ oppussing, og selv World of Light-modusen er underholdende for min del med sine særegne regler for hver eneste kamp. Kontrollsystemet sitter som støpt, og det vanvittige antallet slåsskjemper sørger for at man har vanvittig mange timer med solid underholdning foran seg.

4. Red Dead Redemption II
Da Red Dead Redemption kom ut i 2010 var jeg ikke særlig interessert i spillet, ettersom western var en sjanger jeg ikke hadde interesse for. Med årenes løp har imidlertid dette endret seg, og i løpet av året har jeg stiftet bekjentskap med begge Red Dead Redemption-spillene. Å spille Arthur Morgans historie er en unik opplevelse, og Rockstar utmerker seg når det gjelder historieskriving og oppbyggingen av rollefigurer. Det tekniske arbeidet som ligger til grunn for spillet er til tider latterlig bra, og det er fort gjort å fortape seg i den vestlige villmarken spillet har å by på. Historien er imidlertid altfor lang, og selv den mest tålmodige sjel av oss kan bli litt vel lei av all tiden som går med på hver bidige animasjon i spillet, men det er likevel helt på sin plass å løfte opp Red Dead Redemption II som en av årets store triumfer innen spillbransjen.

3. Celeste
Det lille indiespillet fra det kanadiske studioet Matt Makes Games (kult navn) var på ingen måter på radaren min da det ble lansert i januar. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at dette ville bli ett av mine favorittspill i år etter å ha tilbrakt noen timer med det. Vanvittig utfordring, herlig grafisk stil, mesterlig musikk og ikke minst en gripende historie og tematikk er med på å løfte Celeste opp over det meste annet av indiespill fra 2018. Jeg har trolig dødd mer i Celeste enn alle andre spill i år tilsammen (selv Dead Cells), og frustrasjonen har til tider nådd til taket, men hver eneste gang vet jeg at det kun er mine egne millimeterpresisjoner det står på. Dermed motiveres jeg til å prøve igjen, igjen og igjen, helt til det sitter og jubelen kan løfte seg. Celeste er trolig 2018s beste indiespill, og passer perfekt i Switch-biblioteket ditt.

2. God of War
Personlig brydde jeg meg aldri om de gamle God of War-spillene. Jeg syntes alltid Kratos var en tynn rollefigur basert på en enda dårlige maktfantasi hvor ekstrem vold, usunn alfahann-mentalitet og infantil grensedytting skygget for gode spillmekanikker. Det nye God of War var derfor ikke på radaren min da 2018 begynte, men det var før jeg ble klar over hvilke store endringer det nye God of War foretok. Kratos har blitt eldre, og med dette har han plutselig fått en dybde få andre spillfigurer kan skimte med. God of War er voksent, dypt og til ettertanke, men først og fremst er det en fantastisk reise hvor far og sønn må innordne seg en ny tilværelse. Samspillet mellom Atreus og Kratos er aldeles utsøkt og skaper en nerve få andre spill kan skimte med. Kratos er fortsatt krigsguden som hater guder, inkludert seg selv, men hatet har nå fått flere lag. Den nye spillmekanikken holder stand hele veien gjennom, og spillets tolkning av den norrøne guddommen er rett og slett fantastisk. Hadde det ikke vært for et lite spill jeg prøvde for knappe to uker siden ville God of War lett vært årets spill for min del.

1. Gris
Gris har dessverre kommet ut ganske sent på året, og vil dermed være fraværende på de fleste store spillkåringer. Det er synd, for dermed vil årets beste spill gå mange hus forbi. Nei, jeg tuller ikke. Arthur Morgan, Madeleine og Kratos må alle vike til side for ungjenta Gris, hovedpersonen i spillet med samme navn som tar knappe tre-fire timer å spille gjennom. Min anbefaling er at dette gjøres i én omgang, for spillets mesterlige magi vil sitte desto bedre igjen etterpå. Med en fabelaktig håndmalt grafikk (jepp, håndmalt), et narrativ som fortelles uten et eneste ord og vakre toner fra Berlinist er Gris en opplevelse ulik alt annet i år, og som håndteres noen ekstremt tunge tema på så vakkert vis at man ikke kan gå uberørt fra spillet. Endelig har vi fått en verdig arvtager til Journey som kan trekkes frem i "spill er kunst"-diskusjoner, for det er nettopp det Gris er: Kunst på aller høyeste nivå, og et mesterverk av de sjeldne. Debutspillet fra det spanske indiestudioet Nomada Studio blir dermed stående som mitt beste spill anno 2018.

Spill som ikke nådde helt opp, men som er verdt å nevne: Bloodstained: Curse of the Moon, Valkyria Chronicles 4, Mega Man 11, Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Dragon Quest XI, Pode, Far Cry 5, Batman: The Enemy Within, Dead Cells, A Way Out.

Spill jeg gjerne skulle spilt i 2018, men som måtte prioriteres bort av ymse grunner: Assassin's Creed: Odyssey, Thronebreaker: The Witcher Tales (fordi jeg ikke kan fordra kortspillet Gwent), Return of the Obra Dinn, Yakuza 6: The Song of Life, The Messenger, Monster Boy and the Cursed Kingdom, Call of Duty: Black Ops 4, Subnautica, Moss, Astro Boy Rescue Mission.

Beste spill jeg spilte for første gang i 2018 som kom ut før 2018: Red Dead Redemption.

Største skuffelsene i 2018: Detroit: Become Human, Lost Sphear.

Så var det slutt etter 54 år. Den norske utgaven av tegneseriebladet Fantomet blir lagt ned etter lanseringen av neste nummer, melder redaksjonen av bladet. Dermed vil ikke Ånden som går være å finne lenger i de norske tegneseriehyllene.

Det vil si, i den grad man finner en norsk tegneseriehylle i en vanlig butikk lenger. Og der ligger også noe av problemet. Det norske tegneseriemarkedet i dag er vesentlig annerledes enn det var på 80- og 90-tallet. Folk har kjøpt mindre tegnserier, som har resultert i at flere norske publikasjoner har forsvunnet fra butikkene, som igjen har ført til at butikkene bruker mindre hyllemeter på tegneserier, som igjen har ført til at folk har kjøpt mindre tegneserier, som har resultert i... ja, dere skjønner tegninga.

Dermed er det ikke så overraskende at Fantomet, som i sin tid var Norges nest største tegneserieblad etter Donald, nå må kaste inn håndkleet. Tegneserier høster stor oppmerksomhet takket være film- og TV-bransjen, men de gode, gamle tegneseriebladene nyter ikke nødvendigvis frukter av denne populariteten. Tegneserier blir i større grad forvist til spesialbutikker som Outland, og selv om butikker som dette blir en del av stadig flere menneskers hverdag er det vanskelig for en norsk publikasjon å overleve.

Da jeg vokste opp på 90-tallet var tegneserienes gullalder i ferd med å forsvinne, men hjemme satt vi med svært mange tegneserieblader fra særlig 80-tallet. Det meste besto av Donald og diverse fransk-belgiske klassikere, men det var også en hel del Fantomet. Gjennom 90- og tidlig 2000-tallet ble bladet fortsatt kjøpt av broderen, og gjennom årenes løp har jeg lest mange historier om Ånden som går i Bengals jungel. Med flere historier satt til historiske settinger gjennom de siste 450 år har jeg dessuten plukket opp ekstremt mye historiske trivia ved å lese Fantomet, og vi skal ikke se bort ifra at Fantomet-historier satt til historiske hendelser er en av årsakene til at jeg fortsatt elsker historie.

Men selv en nostalgiker som meg hoppet på et tidspunkt av Fantomet-bladene, og dermed er det kanskje ikke så rart at Ånden som går nå må gå bort. Markedet har endret seg, og konkurransen mot andre medier er hard. Samtidig er det en side ved meg som håper at kidsa i dag en gang kan gjenoppdage kraften og magien ved tegneserier. Det hadde vært noe.

Endelig er vi klare! Norges nyeste(?) spillpodcast er herved en realitet.

For noen måneder siden begynte jeg å lufte ideen om en spillpodcast sammen med en kollega av meg. Det er ikke akkurat mangel på podcaster for tiden, men vi var likevel enige om at vi hadde lyst å prøve oss, om ikke annet så for moro skyld for vår egen del.

Noen måneder senere har to blitt til tre, og med innkjøp av litt utstyr fikk vi endelig satt oss ned for et par uker siden med en pilotepisode. Dessverre forsvant mye av pilotepisoden etter opptak, noe som gjentok seg med pilot nr. 2. Men på tredje forsøket gikk alt såpass bra at vi bestemte oss for å ta dette med ut til folket.

Dermed introduserer vi Cross Over Gaming, en spillpodcast hvor vi tre snakker om løst og fast, og hvor vi muligens går litt i dybden på spillrelaterte og eksistensielle tema. iTunes og SoundCloud er på plass, og med tid og stunder kommer også nettsiden, Facebook-siden og logoen også. Som tre amatører tar vi det litt pø om pø, men i det minste gjør vi det uten å kreve vederlag.

Hvis dere skulle være interessert i å høre Gamereactors mest dialektforvirra skribent og hans to venner kan dere gjøre det her. Vi satser på utgivelser cirka annenhver uke i denne omgang.