Snart en måned har gått siden oppstarten av Stafettbloggen. Vi har fått servert mange fine bidrag, men tar gjerne imot enda flere. Vil du delta, så finner du reglene her.

Forrige ukes tema: #C0MMUN17Y, innebar å skrive en anmeldelse om en film eller serie, eller rett og slett bare slippe alle hemninger løs og skrive en rantblogg om noe, eventuelt noen, du er plaget sterkt av.

SirThomas valgte å gå for sistnevnte og her var spillutvikler Namco Bandai Bandai Namco som fikk gjennomgå. SirThomas etterlyser en oppfølger til spillet Splatterhouse, et spill som tydeligvis er synonymt med blod, nakne damer og macho menn med masker. Vel, hvem gjør ikke det?

Sideswipe er misfornøyd med spillgiganten Gamestop og hvordan de behandler spill som det skulle vært dopapir. Kanskje de bare hater jobben sin, som så mange andre butikkansatte? (Selv om jeg ser for meg at det er artigere å jobbe på Gamestop, enn panterommet på Rema 1000). Sideswipe synes også det er dumt at den lokale Spaceworld-butikken legges ned, men siden de selger spill til blodpris, så er det kanskje ikke så rart?

Worst Username Ever har skrevet litt (eller for så vidt nokså mye) om en animeserie på hele 3 episoder, som hun ble veldig skuffet over. Serien bygger på perioden hvor Nintendo og Sega var litt sinna på hverandre, men ender visst bare opp med en smørje som mangler både egg, mel, gjær og melk. Vel, det er viktig å huske på at japanerne er noen snåle typer.

Undertegnede har skrevet om hvor forjævlig mars-måned kommer til å bli i år. Her får du spill regelrett kastet etter deg. Konsollene jubler kanskje, men bankkontoen, sosiallivet og andre plikter, har allerede begynt å skrive testamentet. Jeg har innsett at dette blir måneden jeg slår meg selv personlig konkurs, men hey, jeg får spilt noen av de mest etterlengtede spillene i 2017, så who the hell cares?

remote er den eneste som har holdt seg unna sinnabloggen. Generelt sett tror jeg nemlig remote er en ganske behersket person. Han har heller skrevet en anbefaling på to serier, henholdsvis: Rick and Morty og Narcos. Kort fortalt virker det å være to vidt forskjellige serier, men skal man ta remote på ordet, er det altså noe som kan være verdt å sjekke ut. Og du bør nok ta han på ordet.

Denne ukens tema er: Kjærlighet.

Oh yes, Valentinsdagen nærmer seg med stormskritt. En dag som er kjent for røde roser, konfekt og vått sengetøy. Men kanskje er du en av de som skal møte denne dagen som en helt normal og kjedelig tirsdag. Kanskje er du derfor også litt irritert over at denne dagen blir hypet opp som den skulle vært Guds gave til menneskeheten.

Frykt ikke, for denne bloggen trenger ikke å handle om denne teite dagen i det hele tatt!

Her kan du nemlig gjøre følgende:

1. For å trekke inn det mest naturlige på dette forumet, kan du skrive om spill. Er det en spillserie du har et ekstra nært forhold til? Eller bare et enkeltspill? Utvikler? Spilløyeblikk? Spillkarakter? Her er mulighetene mange, så slipp endorfinene løs og knytt kjærlighet og spill sammen.

2. Hvis du absolutt vil dele din personlige kjærlighet med omverdenen, skal du selvfølgelig få lov til det. Men du kan også skrive om et annet lykkelig tilfelle du har opplevd. Kanskje har du følt på ubeskrivelig glede gjennom f.eks. idrett? Eller kanskje du har fått en annen drøm oppfylt? Her kan alle slags lykkehistorier trekkes frem.

3. Dette er den mest personlige oppgaven og kanskje også oppgaven for den tøffeste sjel. Her skal du enkelt og greit skrive en kjærlig tekst, et dikt, et rim, et essay osv., til en annen bruker på GR. Ikke deg selv, for det ville vært sært. La kjærligheten blomstre. Kanskje #hooker du nettopp drømmebrukeren på kroken. Eller skremmer han/henne vekk. Men det er verdt risikoen, er det ikke?

Skriv i vei! And embrace the løøøøve.

Mitt bidrag til ukens tema er nok ingen rant, kanskje ei heller noe jeg er misfornøyd med. Jeg vil heller kalle det en bekymringsmelding.

I spillsammenheng, pleier november ofte å være en av de hissigste månedene på utgivelsesfronten. Det har tradisjonelt pleid å gå hardt ut over både tid og lommebok. I år ser derimot denne måneden ut til å hete mars...

Utgivelser:

Både januar og februar har ikke vært altfor mye å hoppe i taket over. Av nye spill har jeg kun kjøpt Tales of Berseria, mens For Honor ligger til vurdering.

"Hva skal vi gjøre med det"? tenker utgiverne. Jo, vi slenger alt oppi trynet på deg samtidig. På månedens siste dag dukker Horizon: Zero Dawn opp. Dog vil jeg selv anta at jeg ikke rekker å spille fryktelig mye den tirsdagen, så jeg velger å se på det som en mars-lansering i stedet.

Så, Horizon ser ut til å være et temmelig omfattende spill. Det bryr ikke Nintendo seg om. Tre dager senere gir de nemlig ut et minst like omfattende spill i The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Men de nøyer seg ikke med det og kjører på med sine nye konsoll Switch i samme slengen. Hyggelig det Nintendo, Zelda er jo ikke akkurat et spill jeg ser veldig frem til heller. Og når vi først er inne på spill man ser frem til, så stikker Platinum Games nesa si inn døren med NieR: Automata hele fire dager etter...

På én uke serveres altså tre av de største spillene i 2017 (i hvert fall for undertegnedes del). Det hadde i grunn holdt lenge i nevnte måned det, men her er det flere som vil melde seg på festen. Ghost Recon Wildlands og Mass Effect: Andromeda er to spill jeg personlig ikke har knyttet noe voldsomt forhold til, ei heller har bestemt om jeg kommer til å kjøpe. Derfor er dette mer en shoutout til de individene som har det. For mitt vedkommende inviterer heller Square Enix seg selv på besøk igjen. Den 28. gir de ut både Kingdom Hearts HD 1.5 Remix og Kingdom Hearts HD 2.5 Remix i én samlepakke til PS4. Men det kan da umulig være nok, så de slenger med den første store DLC'en til FFXV: Episode Gladiolus samme dag. Når man heller ikke har sett på Kingdom Hearts HD 2.8 Final Chapter Prologue som dukket opp tidligere i år, så må man vel det også. Eller...?

Pengebruk:

Jeg vil ikke kategorisere meg selv som en med heftige økonomiske problemer, men etter å ha flyttet for seg selv, så merker man jo at utgiftsposten har tatt et solid byks i retning mot skyene.

Spill koster penger og bare de jeg har ramset opp i avsnittene over, ville vært mer enn nok for én måned. Dog viser det seg at mars er en måned som har bestemt seg for å kjøre bankkontoen min mer eller mindre i dass, på flere områder.

- Nintendo Switch har ennå ikke fått en bestemt pris, men det sies at den vil ligge i sjiktet på 3500 kroner.

- Som medlem i et idrettslag, dukker både treningsavgift, spillerlisens og treningsleir opp på én og samme dag. Dette er en sum på om lag 4000 kroner.

- For en stund tilbake, forhåndsbestilte jeg den nye Play Arts-modellen til Cloud Strife. Den dukker også opp i mars måned, med en sum på rundt 1600 kroner (+ toll tulleavgift...).

Inkluderer du spillene og faste utgifter på 12-13000, er det bare å hive seg på regnestykket. Jeg velger å stå over, da jeg blir smådeprimert av tanken.

Tips til hvordan å overleve mars måned, tas imot med takk.

I Stafettbloggens andre uke, velger jeg (grunnet for øyeblikket begrenset kreativitet) å se tilbake på min første spillkonsoll PlayStation og således ramse opp 5 spill jeg anser som de beste, eventuelt bare mine favoritter som dukket opp innen konsollens levetid.

5. Crash Bandicoot 2

Det er nok flere spill som ville danket ut Crash Bandicoot spillene i en objektiv topp 5-kåring. Samtidig er det få spill på konsollen jeg spilte mer enn nevnte trilogi, i tillegg til Crash Team Racing. Av de første tre spillene, er det nummer to jeg rangerer høyest. Akkurat hvorfor, vites ikke, men jeg har både baner, bossfights og den «ugjennomskuelige» plottwisten til Dr. Cortex godt bevart i minnet. Forhåpentligvis blir remaken et flott gjensyn med denne solide barndomsfavoritten.

4. Tony Hawk's Pro Skater 2

Skateboardspillene med Tony Hawk, var meget gode i sin tid. Faktisk var de det helt til serien begynte å skifte navn. THPS2 er nok et spill jeg la ned uttalige timer i og nok en meget god grunn til at en av mine store barndomsdrømmer, var å bli profesjonell skater. Spillet måtte gjennomføres mange ganger for å låse opp alt av innhold, men det var til syvende og sist verdt det, når belønningen var en to-minutters snutt av skaterne selv i aksjon. Om ikke det var nok, kunne man også låse opp bonusskatere som Officer Dick og selveste Spider-Man. Og det som kanskje var toppen av hele kransekaka: lydsporet. Jeeeeeeeeeesus...

3. Final Fantasy VII

Dette spillet er godt kjent for allmennheten, men også av god grunn. Final Fantasy VII var nokså revolusjonerende tilbake i sin tid, da spillene for alvor begynte å ta steget fra 2D over i 3D. I år er det 20 år siden spillet ble lansert for første gang og «hele» verden, inkludert undertegnede, venter med skrekkblandet fryd på den kommende remaken av spillet. Hva som angår originalen, så begynner nok både grafikken og gameplayet å bli ganske utdatert. Historien, karakterene og musikken, kommer derimot aldri til å bli det.

2. Final Fantasy IX

Det niende spillet i Final Fantasy-serien dukket opp helt i slutten av konsollens levetid, faktisk også etter at PlayStation 2 ble lansert. Kanskje er det grunnen til at spillet ikke blir hauset opp like mye som andre titler i serien, selv om det er nær sagt ingen grunn til at det ikke burde bli det. IX bærer et mer lystig og eventyraktig preg, med en fantastisk historie med kanskje seriens beste persongalleri, samme solide kampsystem som forgjengerne og et av Uematsu's desidert beste lydspor.

1. Metal Gear Solid

I 1999 kom spillet som kanskje for alvor pirret min nysgjerrighet til spill. Der Final Fantasy VII var et av spillene som for alvor bringte 3D-moten på banen, tok MGS det et steg videre med sin dramatiske og spennende historie, fortalt gjennom blant annet filmatiserte sekvenser. Legger man på intense codec-samtaler, utsøkt persongalleri med gåsehudfremkallende stemmeskuespill og minst like stemningsfull musikk, ble Metal Gear Solid starten på en av mine største favorittspillserier og kanskje et ekstra kick for spillinteressen generelt. Det brant seg kraftig inn i minnet og er et av spillene jeg stadig vender tilbake for å gjennomføre igjen og igjen. Og igjen.

Mitt bidrag Stafettbloggen's første tema: ACTIV17Y, er en gjenoppliving av en bloggserie jeg skrev med hyppige mellomrom for noen år tilbake. For vi er faktisk der, og jeg ble direkte sjokkert selv, da jeg avleste datoen for når min siste blogg i denne serien ble skrevet: 17 juni 2014.

På tide å tenne ny gnist i ilden, tenkte jeg. For den nye eller også glemsomme leser, er Games and Stuff en serie hvor jeg pleier å gå gjennom det som skjer på spillfronten i gjeldende måned. Samtidig som jeg også drar opp andre ting jeg kan ha støtt borti i samme periode.

The games

Januar pleier i tradisjon tro å være en litt treg måned på spillfronten. Det er sjeldent mange store utgivelser og ofte har jeg brukt denne måneden til å gjennomføre spill jeg ikke ble ferdig med året før. I januar 2017 har jeg ikke hatt så veldig mange i sistnevnte kategori og har heller ikke tatt meg bryet å gå løs på særlig mange titler jeg glemte. Bloodborne er kanskje det eneste, i tillegg til at jeg har dratt frem Overwatch mer hyppig igjen.

For noen dager siden, dukket det allikevel opp en lansering jeg hadde sett litt frem til. Tales of Berseria er siste tilskuddet i Tales serien, en serie hvor jeg selv har spilt 10 av spillene og anser den således som en av mine favoritter. Derfor har jeg alltid forventninger til et nytt spill og så langt har Berseria levert sakene bra. Kingdom Hearts 2.8 HD dukket også opp i posten forleden dag, men det har jeg enda til gode å få startet på.

The stuff

På «the stuff-fronten» har det skjedd litt av hvert siden forrige blogg ble skrevet. Da var jeg nemlig inne i siste år på bachelorgraden min i Idrettsvitenskap og var fremdeles usikker på hvilken retning jeg skulle gå yrkesmessig. Jeg hadde begynt å slå fra meg tanken om å jobbe på et treningssenter eller lignende og begynte heller å melde en interesse for å ta stien inn i skoleverket. Det endte jeg jo også opp med å gjøre og begynte i fjor høst i ny jobb på en skole i Ski, etter et årsvikariat i hjemkommunen. Kort tid etterpå klarte jeg også å rote meg til både bil og leilighetskjøp og kan vel derfor for alvor si å ha tatt steget ut i den store virkelighet.

Hva gjeldende måned angår, har det ikke skjedd fryktelig mye revolusjonerende, verken på jobb eller i privatlivet generelt. Eller, når ordet revolusjonerende blir nevnt, så er Green Day for øyeblikket på en ny turné: Revolution Radio Tour. Onsdag spilte de i Oslo Spektrum og undertegnede hadde møtt nok en gang. Som en fan av bandet siden ... et eller annet 90-tall, er jeg glad i nær sagt samtlige låter og stiller derfor ikke særlig strenge krav til hvilke låter de velger å fremføre live. Konserten var uansett, som tidligere ganger, svært bra og jeg håper de fremdeles velger å ta turen til Norge igjen i fremtiden.

Noen ganger hender det at jeg går inn i en filosofisk transe, hvor jeg grubler over livets mysterier. Hvordan ser fremtiden ut for spillmediet? Hvilke spill kan toppe de som allerede har kommet? Eller det verste av alt: hva om jeg en dag bare mister min interesse for spill?

Hvor dum går det egentlig an å bli... Selv etter å ha kommet meg ut i full jobb og generelt har mindre tid enn før, så er spillinteressen like brennende i dag som den har vært de siste 20 årene. Om ikke enda større. 2016 har totalt sett vært et nokså godt spillår og 2017 ser definitivt også ut til å slå på stortrommen. Her er noe av det jeg ser frem til i året som kommer:

Tales of Berseria

Allerede i årets første måned, dukker det opp et tilskudd til en av mine favorittserier. Tales of Berserie introduserer for første gang en kvinnelig hovedperson (om man ser bort ifra todelingen i Xillia). Rent generelt ser det også ut til å bli et av de mer dystre spillene i serien. Så lenge spillet beholder sine livlige karakterer, utsøkte musikk og intense kampsystem, så blir jeg nok uansett fornøyd.

Horizon Zero Dawn

Under E3 i 2015, dukket det opp et besynderlig spill. Her ble vi tatt med til en postapokalyptisk steinalderverden, fylt med robotdinosaurer og andre lignende vesener. Videre ser spillet ut til å ha den stadig økende tendensen til open-world. Etter å ha sett litt mer av spillet, både gjennom ulike trailere, men også "livespilling" under fjorårets SpillExpo, kan dette spillet vise seg å bli en stor tittel i året som kommer. Det blir i hvert fall spennende å følge med på.

NieR: Automata

Dette spillet har ikke vært under radaren min særlig lenge. I desember dukket det dog opp en demo på PS4. Etter å ha sett at det er Metal Gear Rising: Revengeance og Bayonetta utvikler Platinum Games som står bak spillet, tenkte jeg at dette kunne være interessante saker. Den 30 minutter lange demoen overbeviste meg i hvert fall så til de grader om det. En spennende setting med det som så langt virker å være interessante karakterer. Når du i tillegg vet hva slags gameplay som pleier å kjennetegne Platinum Games, var det kort sagt 30 særdeles intense minutter. Om ikke det var nok, dukket det opp et soundtrack som var kjærlighet ved første ... lytt (?). Pang, så var NieR plutselig et av spillene jeg ser aller mest frem til dette året. 

Nioh

Et spill med lignende navn som forrige tittel, men med en litt annen tilnærming. Utvikleren her heter Team Ninja, som står bak bl.a. Ninja Gaiden spillene. Det kan se ut til at de har hentet litt inspirasjon fra nevnte serie, men samtidig også en rekke andre spill. Hovedkarakteren er skummelt lik Geralt of Rivia fra Witcher-serien, mens gameplayet visstnok skal ha et aldri så lite dryss av Soulsborne. Spillet i seg selv er satt til 1600-tallets Japan, med en fantasifull beskrivelse av Edo-perioden. Spennende, spennende. 

Tekken 7

Når det gjelder slåssespill, har jeg alltid vært en Smash Bros. kinda guy. Tekken har jeg litt erfaring med gjennom 2, 4, Tag Tournament og 6, men i motsetning til tidligere nevnte spillserie, har jeg aldri vært noen blodfan av denne serien. Men etter å ha spilt noen kamper i Tekken 6 hos en kompis det siste året, ble jeg smågira på å sjekke ut hva Tekken 7 har å by på. Og det tror jeg sannelig jeg skal gjøre også, når den tid kommer.

Persona 5

Den japanske rollespillserien bestående av "high-school"-studenter med overnaturlige krefter, gjør endelig sitt inntog på PS4 dette året. Serien bærer et erkejapansk preg, med animebasert design og karaktererutvikling gjennom blant annet "sosial simulering". Det er bare å glede seg.

The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Er det noe undertegnede alltid, alltid ser frem til, er det et nytt Zelda. En av Nintendo's aller største og eldste serier, vender nå tilbake på deres nye konsoll Switch. Og er det noe den konsollen trenger, så er det store spill som tiltrekker seg majoriteten, særlig etter at Wii U har seilet om. Breath of the Wild ser ut til å skru den lineære tilnærmingen til serien, over på en større og mer åpen verden. Så langt ser spillet både pent og interessant ut, men så er det alltid en fare for at historien må vike når spillet får denne open-world vinklingen. Men hey, The Witcher 3, Xenoblade Chronicles og Final Fantasy XV klarte det jo, så hvorfor skulle ikke Zelda gjøre det? Jeg har troen.

Final Fantasy

Fjorårets etterlengtede Final Fantasy XV var et fantastisk spill, men slukket ikke min konstante tørste etter denne serien. I år feirer serien 30 (!) år og det er naturlig å tro at Square Enix vil feire dette på en eller annen måte. I starten av desember i fjor, dukket det opp noe som ser ut som en "lekkasje". Ifølge den vil vi få servert de 9 første spillene og XIII-trilogien på PS4, remasteren av FFXII: The Zodiac Age, samt første del av remaken til FFVII (som jeg har uvirkelig store forventninger til). Enn så lenge er det bare FFXII: The Zodiac Age som er bekreftet, så hele denne lekkasjen bør vel tas med noen teskjeer salt. Men om det skulle vise seg å stemme, om bare noe av det, så er det én ting som er helt sikkert. Og det er at Final Fantasy nok en gang vil få en sentral rolle i et spillår hos undertegnede.

Ni no Kuni II

Samarbeidet mellom Level-5 og den japanske animasjonsfilm-giganten Studio Ghibli, resulterte i det relativt solide rollespillet Ni no Kuni. Oppfølgeren Revenant Kingdom har ennå ikke fått spikret en lanseringsdato, men spillet er planlagt og slippes i år. Designmessig ligner det naturligvis mye på forgjengeren, men med et par interessante nyheter. Blant disse finner vi f.eks. kongedømmebygging og et videreført kampsystem. For min del falt ikke kampsystemet i originalspillet helt i smak, så det blir spennende å se hvordan det nye fungerer. En ny historie, nye karakterer og en ennå mer massiv verden, vil nok også gjøre sitt for å sørge for nok et minnerikt eventyr.

Red Dead Redemption 2

Rockstar er kanskje mest kjent for å briljere med sine åpne tolkninger av Amerikas storbyer. Dog er de også i besittelse av en serie som bærer et litt annet preg. Red Dead-serien er satt til den ville vesten, men er allikevel bygd opp på samme måte som Grand Theft Auto-spillene. Annonseringen av seriens siste tilskudd, kom også som lyn ut ifra klar himmel. Et noe avslørende bilde satte i gang en rykteflod uten like og få dager etter var spillet et faktum.
Kjenner vi Rockstar rett, kan vi vente oss en solid historie og nok en stor verden å boltre oss i. Dette gjør nok at RDR2 sannsynligvis er et av spillene majoriteten ser frem til dette året. 

Crash Bandicoot: N. Sane Trilogy

Det er noen spill jeg husker bedre enn andre fra den klassiske PlayStation-æraen. Plattformspillene med punggrevlingen Crash Bandicoot er definitivt blant dem. Nå og da vender jeg fremdeles tilbake for å spille dem på nytt, men innen 2017 har man blitt relativt bortskjemt med den ganske så brukervennlige PS4, at PS1 ikke er så fryktelig morsom å spille på lenger. Hva passer vel derfor bedre enn en relansering av de tre første spillene på nettopp PS4? Activision har tatt på seg jobben med å pusse opp spillene og så langt virker det veldig lovende. Karakterdesignet forandres naturligvis en del, men spillene ser ellers ut til å beholde mye av sine originale særpreg. Og godt er det.

Kingdom Hearts

Square Enix's lapskaus med Disney og Final Fantasy venter fremdeles på sitt tredje kapittel. I mellomtiden har de pusset støv av tidligere spill og slippet HD-utgaver av både det første og andre spillet i serien. Disse er stasjonert på PS3, men blir nå også å finne på PS4. Selv spilte jeg disse versjonene for en stund tilbake, men takker allikevel ikke nei til en samling av alt på Sony's kraftplugg. For i tillegg til 1.5 og 2.5, som de så fint heter, kommer det enda en samlepakke kalt Kingdom Hearts HD 2.8 Final Chapter Prologue. Den inkluderer en HD-utgave av 3DS spillet: Kingdom Hearts Dream Drop Distance, PSP spillet: Kingdom Hearts Birth by Sleep, samt browserspillet: Kingdom Hearts χ. Hvis ikke det er oppladning nok til Kingdom Hearts III, så vet ikke jeg...

Dette er kun spillene jeg personlig ser mest frem til, men da har jeg fremdeles til gode å nevne en god del titler. Det kommer også DLC'er til både Uncharted 4 og Final Fantasy XV. Om ikke dette skulle være nok til å holde en stakkar underholdt noen timer dette året, finnes det også flere spill med et noe mer usikkert lanseringsvindu. Nevnte remake av Final Fantasy VII har f.eks det, men det gjelder også spill som The Last of Us: Part II, God of War, Kojima's nye prosjekt Death Stranding, Kingdom Hearts III, et nytt Assassin's Creed osv. Om alle disse dukker opp i 2017, stiller jeg med lettere skeptisk til. Men om det skulle vise seg at de gjør det .... Gud bevare oss alle...