Norsk
Blog

Et ræl av en film, men... #M0V135

Skrevet av Glorfindel den 19 mars 2017 klokken 10:28

Å kalle meg for en tidligere filmentusiast ville vært å overdrive, men det var nå i det minste en periode tilbake i tiden, hvor jeg også så en del film. I senere år hvor man har begynt å studere, for så senere å jobbe, strekker ikke tiden like mye til som før og prioriteringer har måttet entre banen. Således er det spill og delvis TV-serier som har fått dette i nyere tid. Sistnevnte har jeg dog også falt litt ut av, men prøver sakte men sikkert å vende tilbake til (igjen...)

Jeg har allikevel flere filmer jeg kunne valgt å skrive om til denne ukas Stafettblogg. Men i stedet for å gå for favoritter som Ringenes Herre, Star Wars og andre filmer folk har hørt om et usaklig antall ganger før, har jeg valgt å velge ut noe drit.

Jeg har alltid vært en fantasifull sjel. Jeg tegnet dinosaurer på barneskolen, lever i et urealistisk håp om at Loch Ness monsteret eksisterer og trives oftest best i rolle eller eventyrspill. Historien vil derfor ha seg slik at jeg en dag i ... gud vet hvilket år ..., snublet over en DVD-film på Spaceworld. Tittelen på filmen var D-War, en forkortelse for Dragon Wars. "Kult, dragons and shit" tenkte jeg og dro med meg coveret bort til kassa.

D-War bygger på koreansk folketro, et i utgangspunktet spennende konsept. En "imoogi", som ifølge mytologien skal være en nær slektning til den koreanske dragen, invaderer Los Angeles i jakt på en "Yuh Yi Joo", et individ som har evnen til å forvandle imoogien til en celestial dragon (himmelsk drage, som kanskje er den dårlige norske oversettelsen).
Anyways, så bryter det ut en krig mellom menneskene og diverse skapninger. Og det er stort sett det. Historien er til å le seg ihjel av, skuespillet er pinlig dårlig og de fleste monstrene både ser og høres mer rare enn skremmende ut. Imoogien, aka. den forvokste cobraen, er dog litt kul.

Men det beste med hele filmen er faktisk rulleteksten. Ikke nødvendigvis fordi cringefesten er over, men fordi det dukker opp en låt som jaggu ikke står i stil til filmen. Steve Jablonsky, som nok har mer heldig arbeid på CV'en sin, har komponert en versjon av Korea's uoffisielle nasjonalsang: Arirang. Personlig synes jeg den er fantastisk og selv om den ikke "redder" filmen som helhet, løfter den i hvert fall filmen fra total forglemmelse til en liten anelse minneverdig.

Summa summarum er dette egentlig nok en "heads up" til hvor stor påvirkning musikk kan ha på ulike underholdningsmedier.

Et ræl av en film, men... #M0V135

HQ

Grei co-op. Middelmådig spill #5AMARB31D

Skrevet av Glorfindel den 12 mars 2017 klokken 21:25

Mitt forhold til Tolkien og Ringenes Herre er forhåpentligvis ingen hemmelighet på dette forumet. Dette har naturlig nok smittet over på spillsiden også, men her har det til gjengjeld vært mye halvt om halvt. Du har noe bra og du har noe som er relativt på trynet. I sistnevnte kategori plasserer jeg glatt spill som Lord of the Rings: Conquest, The Fellowship of the Rings (gud bedre...), The Hobbit, Aragorn's Quest ...
The Third Age var greit, men en rimelig cringy historie og gameplay jeg for lengst hadde gått lei etter FF, trakk godt ned.

Generelt har det å prøve og utvide Ringenes Herre-universet, fungert med ulikt hell. The War in the North er nok enda et tilfellet hvor det gikk heller dårlig. Spillet ble sluppet på diverse plattformer i 2011, som et action RPG/hack-and-slash. Imens brorskapet strever med sitt oppdrag lenger sør, holder en ferdamann (Eradan) en alv (Andriel) og en dverg (Farin) på for seg selv, i kampen mot en av Saurons tjenere i nord. Kort fortalt er historien teit, persongalleriet er kjedelige kopier av de originale karakterene, antagonisten er en vits og gameplayet er helt horribelt ensformig. Det som redder spillet fra å være katastrofe, til å bli ... delvis ok, er en ganske godt løst co-op.

For War in the North kan, heldigvis får man vel si, spilles sammen med andre. Først og fremst har spillet en lokal co-op ved hjelp av den nesten utdødde funksjonen: split-screen (!). Hver spiller velger en av de tre karakterene og får eget utstyr etterhvert som de dreper fiender, eller åpner kister. Utstyr kan også byttes mellom spillere. Men det stopper ikke der, for spiller to personer lokal co-op, kan en tredjemann bli med via onlinefunksjonen. Det er i grunn overraskende godt utført, men moroa er kortvarig. Gameplayet er straightforward å drepe ork etter ork, med et innslag av et og annet troll innimellom. "Bossfightene" er heller ikke mye å skryte av. Ei er det heller ekstrem forskjell på karakterene, annet enn våpnene og rustningene de kan bære.

Jeg tror jeg og et par kompiser spilte dette i noen timer, før vi kalte en spade for en spade og ga opp. Spillet er nok et av svært få jeg også har levert inn til Gamestop. Jeg ser dog at jeg etter én relativt kjapp gjennomspilling, ligger på 70% i troféframgangen til spillet. Så om ikke annet er det sikkert lett å platte....

Grei co-op. Middelmådig spill #5AMARB31D

HQ

#ÐR34M$ are made of [insert word here]

Skrevet av Glorfindel den 5 mars 2017 klokken 17:36

Drømmer er et merkelig fenomen, som selv forskere fremdeles klør seg i hodet over. En vanlig oppfatning, er at drømmer er et resultat av en bearbeidelse av våre følelser og minner. Da gjerne ting man opplever eller tenker på i løpet av dagen. Vel ...
For undertegnedes del gir drømmene stort sett lite mening. Nå er det naturligvis ikke hver natt jeg klarer å huske om, eller i så fall hva jeg har drømt. Men de gangene jeg gjør det, ender det ofte opp i et sammensurium uten like. Jeg ser for meg personer jeg aldri har møtt, befinner meg på steder jeg aldri har vært eller opplever merkverdige og smått ubehagelige ting. Som å falle ned fra noe, for så å våkne med rykninger i hele kroppen. Boy, I love that feeling...

Men nok om denne definisjonen for drømmer. Drømmer har nemlig flere betydninger og ofte brukes de som synonymer for noe man gjerne ser frem til eller lengter etter.
Jeg er på en "streak" i Stafettbloggen og kan derfor ikke vike unna mitt formål med å koble bloggene opp mot spill. Here goes derfor nothing:

# - Jeg drømmer om et fuckings Dark Cloud 3.
# - Jeg drømmer om et Assassin's Creed satt i det føydale Japan.
# - Jeg drømmer allerede om et nytt Zelda.
# - Jeg drømmer om at remaken av Final Fantasy VII, skal bli akkurat slik jeg ser for meg.
# - Jeg drømmer om et nytt Rayman og Child of Light 2, Ubisoft!
# - Jeg drømmer om en remake av Metal Gear Solid (eller gjør jeg det?).
# - Jeg drømmer om et online-community som ikke er kreft.
# - Jeg drømmer om at Nintendo Switch skal selge til gull.
# - Jeg drømmer om The Elder Scrolls VI.
# - Jeg drømmer om at Xenoblade Chronicles 2 skal nå opp til originalen.
# - Jeg drømmer om et open-world Pokémon på konsoll.
# - Jeg drømmer om et nytt Green Day Rock Band
# - Jeg drømmer om The Battle for Middle Earth III.
# - Jeg drømmer om en remaster av Rival Schools.
# - Jeg drømmer om fred mellom fans av de ulike plattformene (egentlig ikke, for shitstorming er usaklig gøy).

Aaaand that's the way the cookie crumbles.

#ÐR34M$ are made of [insert word here]

This shit drives me up the wall #HAT

Skrevet av Glorfindel den 24 februar 2017 klokken 15:36

Stafettbloggen følger opp den sterke følelsen kjærlighet, med den ganske så stikk motsatte følelsen hat. For å opprettholde mitt gode rykte, eller i det minste "streaken min" må jeg på en eller annen måte koble dette temaet opp mot spill. Dog er jeg nok ikke det mest kritiske individ på denne jord og har vel enda til gode å finne et spill jeg regelrett hater. Derimot finnes det andre faktorer til spill som kan passe beskrivelsen bedre. Hat er kanskje et sterkt ord å bruke, men følgende punkter er i hvert fall noe jeg misliker i meget stor grad:

Ræva internett
Lag, delay, lost connection. En dårlig internett-tilkobling er noe av det mest kreftfremkallende som finnes. Og langt ifra bare når det gjelder spill. Men å spille med et dårlig nett, er en krevelse uten like. Heldigvis støter jeg ikke så ofte på dette problemet lenger, da jeg selv har relativt god linje. Dog hender det jo til tider at du støter på andre mennesker med et third world internet som påvirker ditt eget, f.eks. i onlinematcher på Fifa. @£$#¤!

Drittunger
Det typiske eksempelet på denne arten, er en som sitter og skriker i mikrofonen, kaller deg "noob" uansett om du er bedre eller dårligere enn vedkommende og som selvfølgelig har tatt mora di. Nå mener jeg ikke at mindreårige ikke skal få lov til å spille videospill, snarere tvert imot. Problemet er bare at en del av dem mister alt av sosiale hemninger, så fort de representeres med en avatar i et spill. Hvem ved sine fulle fem går vel rundt og sier "hope you die in a fire" til noen i det virkelige liv?

"Trolls"
Drittunger er en ting, men denne rasen er som pesten i forhold. Disse menneskene kan umulig ha det godt med seg selv, i tillegg til at de må lide av nokså store fritidsproblemer. For en del av dem er nemlig målet kun å ødelegge for andre spillere og de som muligens opptrer med relativt normal oppførsel i begynnelsen, skal det umåtelig lite til for å triggere. "Mid or feed" er en typisk klassiker. Personen får det ikke som han vil og ender derfor opp med å la motstanderen drepe han X-antall ganger, gå AFK eller rett og slett bare forlate spillet. Heldigvis har en del utviklere begynt å gjennomføre visse tiltak mot slike spillere. Men å bli fullstendig kvitt dem, gjør vi nok aldri.

Konami
Trenger vel ingen videre utdypning. For et forjævelig selskap.

Strømbrudd
Back to the Stone Age. En tidsperiode jeg neppe kunne levd i.

PS4-kontrolleren min
Denne har blitt brukt relativt hyppig de siste årene, noe som tydeligvis har resultert i at ladekontakten ligger på dødsleiet. Tilkoblingen hopper nå ut med svært jevne mellomrom og det skal derfor særdeles mye til for at den klarer og fullades. Om den mot alle odds skulle klare det, lader den seg uansett ut før du i så vidt rekker å starte opp et spill. Joda det er bare å kjøpe seg en ny, men det koster mer enn et nytt spill...

This shit drives me up the wall #HAT

Topp 10 kvinnelige spillkarakterer (#KJ€RL1GHE7)

Skrevet av Glorfindel den 19 februar 2017 klokken 18:41

I ukas tema av Stafettbloggen, som undertegnede selv har funnet på #thankyouverymuch, vil jeg bruke muligheten til å slå et slag for det kvinnelige kjønn og spre min #KJ€RL1GHE7 til feminister og andre som måtte mene at kvinner overskygges av menn i spill. De fortjener nemlig å bli trukket frem i søkelyset fra tid til annen. Et spill krydres litt ekstra av en sterk kvinnelig personlighet og selv velger jeg titt og ofte og spille som en, om muligheten byr seg. Dette er redegjort for i denne bloggen.

Siden jeg er slik en listeblogger, passer det vel utmerket å gjøre det gjennom en topp 10-liste over mine kvinnelige favorittkarakterer i videospill.

Siden denne listen er skrevet av meg og uttrykker mine meninger, er muligheten tilstede for at jeg har utelukket noen du selv mener burde vært med på en slik liste. I så fall kan du gjerne komme med forslag i kommentarfeltet, gjerne gjennom en sint tilbakemelding. Det er det godt mulig jeg fortjener.

Uten noe mer dilldall, her er følgende karakterer i urangert rekkefølge:

Tifa Lockhart - (Final Fantasy VII)

Cloud's ledsager i Final Fantasy VII, er med på denne listen, mye på grunn av hennes personalitits. Tifa er nemlig mer enn hva utseendet gir seg ut for å være. Hun er småsjenert, empatisk og bryr seg mer om andre enn seg selv. Hennes nokså nære bånd til Cloud gjør at hun stadig pusher han fremover og prøver å hjelpe han ut av den mentale avstandsboblen han befinner seg i. Tifa er heller ingen typisk "jomfru i nød" og kaster seg ut i kampene med armer ben og gir fiendene juling med sine kampsportteknikker. Tifa er badass. Always will be.

Prinsesse Zelda - (The Legend of Zelda)

Som en rimelig stor fan av serien, behøver prinsessen av Hyrule en plass på denne listen. Zelda dukker opp i nær sagt alle spill og som sin motpart Link, er det stort sett en ny reinkarnasjon av karakteren hver gang. I tidligere spill fremsto prinsessen som nokså hjelpeløs, men i senere år har hun stadig blitt mer hjelpsom i kampen mot de mørke kreftene som truer Hyrule. Designmessig scorer nok prinsessen fra Twilight Princess høyest. Personlighetsmessig, når både Zelda fra Wind Waker og Skyward Sword langt. Den nye utgaven i Breath of the Wild, ligger så langt også veldig godt an.

Elena Fisher - (Uncharted)

Ganske tidlig i det første Uncharted-spillet, forsto spåmann Glorfindel at det kom til å slå noen gnister mellom hovedperson Nathan Drake og medkompanjong Elena. Forholdet utviklet seg etterhvert til å bli nokså turbulent utover i serien, men endte som vi (forhåpentligvis?) alle vet godt i seriens siste kapittel: Uncharted 4. Jeg kan med enkelhet si at forholdet mellom Nate og Elena, er noe av det jeg likte aller best med Uncharted-serien og i likhet med flere av karakterene på denne listen, er Elena en selvstendig person som fint kan ta vare på seg selv. Også i situasjoner hvor livet står på spill.

Meryl Silverburgh - (Metal Gear Solid)

Metal Gear Solid er en serie som i stor grad domineres av sterke mannlige personligheter. Men denne sære, innviklede og ekstremt interessante sagaen er da representert med en og annen kvinne også. Meryl Silverburgh er nok en av de som utmerker seg mest. Niesen til Foxhound kommandør Roy Campbell sendes til Shadow Moses Island som en nøderstatning, men tas til fange av terroristene som har overtatt det gudsforlatte anlegget. Hun reddes av Solid Snake, som nokså motvillig tar henne med seg videre på oppdraget. Som en plot-twist rundt halvveis i spillet, blir Snake selv tatt i fange og torturert med kraftige elektriske støt. Overlever du torturen, fortsetter spillets gang. Men overgir du deg, vil Meryl bli drept, noe som både er uærlig og helt stikk i strid mot historien generelt. Hun dukker nemlig opp igjen i MGS 4, her som leder av USA's spesialstyrke Rat Patrol Team 01.

Sona - (League of Legends)

Ah Sona, nærmere bestemt DJ Sona, siden alle andre skins er inferior. Du har blitt nerfet opp, ned og i mente, flames stadig for å stjele kills, du tåler mindre enn en kjeks og ultien din er ikke alltid så lett å treffe med. Men du er fortsatt helten med best ass, din Concussive-låt er latterlig fengende og å spille deg som en aggressive poke-support er tilfredsstillende som få. Du er helten for meg og selv om jeg LoL har gått lei, møtes vi nok igjen en gang, du og jeg.

Mercy - (Overwatch)

Den sveitsiske legen Dr. Angela Ziegler er et nokså ferskt bekjentskap, men vi har allikevel rukket å nedlegge en del kamper i Overwatch. Mercy er supporten med stor S, der samtlige evner er lagt opp til å styrke lagkameratene. Enten ved helbreding eller som damage-boost. Å fly rundt mellom allierte og samtidig unngå hissige motstandere, er umåtelig festlig, men å bringe alle falne kamerater tilbake igjen med "resurrect" er toppen av kransekaka. Heroes never die!

Lara Croft - (Tomb Raider)

Denne kvinnelige utgaven av Indiana Jones, er blitt et aldri så lite ikon i spillmediet. Hun har langt fartstid i bransjen, faktisk hele 21 år. Lara er nok en erketype av "damsel not in distress" og har snodd seg unna alt fra edderkopper, dinosaurer og mutanter, til gale vitenskapsmenn og sinte menn med våpen, i løpet av årene. Hun vendte tilbake til røttene i 2013 og har på siste generasjons konsoller, representert to av de mest actionfylte spillene som har dukket opp i serien. Kanskje får vi enda et i nær fremtid.

Eleanor Hume - (Tales of Berseria)

Jauda, Tales serien har også en og annen kvinnelig karakter å velge mellom. Å inkludere bare en, utelukker derimot mange og valget falt dermed på Eleanor, en av karakterene fra det nyeste spillet: Tales of Berseria. Hvorfor velge en herfra og hvorfor velge den over hovedkarakteren, som også er en kvinne? Faktisk er jeg usikker, men det var bare noe med hele personligheten som falt godt i smak. Kanskje er det fordi hun skiller seg ut fra både de småbitchy, tsundere typene, men også de overdrevent godtroende, på kanten til irriterende karakterene. Eleanor er ydmyk og sympatisk, men som samtidig har bein i nesa og tør å stå for det hun tror på. Karakteren hennes fremstilles også med et småstilig design og godt stemmeskuespill.

Triss Merigold - (The Witcher)

The Witcher 3 + gode karakterer = true. Faktisk er The Witcher 3 nesten overrepresentert av kvinner med bein i nesa. Hovedperson Geralt omgåes mange av dem, blant annet den rødhårede magikeren Triss Merigold. I følge loren er hun en av de aller første personene Geralt møtte etter å ha våknet bevisstløs i det aller første spillet. Triss er en godhjertet og hjelpsom person og opptrer blant annet som en eldre søster for Geralt's "fosterdatter" Ciri. Hun dukker opp flere ganger i løpet av spillets gang og hjelper Geralt med problemene han roter seg borti. Siden Geralt er slik en barsk og kjekk mann, kan han velge blant flere kvinner han vil velge å ta" det neste steget" med. Du kan få lov til å gjette én gang, hvem jeg valgte.

Min egen karakter

Denne, eller rettere sagt, disse karakterene må naturligvis med. Dette er karakterer fra spill hvor du oppretter, designer og/eller navngir karakteren selv. Disse kan det være mange av, men vi drar alle sammen under én kam. Jeg velger å gi en shoutout til følgende:

- Mine Blood Elves, Draenei og Human i World of Warcraft.
- Min alv i Skyrim. (Egentlig en Nord, but: mods, huehuehue).
- Min Hyur og Miqo'te i FFXIV: A Realm Reborn.
- Min Demon Hunter i Diablo 3.
- Min overlevende i Fallout 4.

Topp 10 kvinnelige spillkarakterer (#KJ€RL1GHE7)