Å plukke ut én favoritt blant utallige gode spillkarakterer, virker nær sagt som en helt umulig oppgave. For litt siden skrev jeg dog, i anledning Stafettbloggen, en topp 10-liste over mine favoritt kvinnelige spillkarakterer. Således passer det godt og vri litt på dagens challenge (eller "så juksa me litt" som Inger Espelid ville sagt). Det er jo nemlig på sin plass og utfylle den nevnte bloggen med en egen liste for de mannlige karakterene.

Nok en gang i unummerert rekkefølge:

Solid Snake/Big Boss - (Metal Gear Solid)

På tross av at den ene er en kloning av den andre, derav identisk utseende, er dette to nokså ulike karakterer. Sett over ett, er likheten allikevel store nok til at jeg velger å dra de under samme kam.

Big Boss ble etter utallige oppdrag kjent som The Greatest Warrior of the 20th Century. Han ble etterhvert lei av politiske manipulasjoner og opprettet sin egen enhet: FOXHOUND. I frykt for å miste sin beste soldat, utførte den amerikanske gruppen The Patriots et prosjekt ved å ta i bruk Big Boss's DNA og skape en serie med kloner. En av disse var Solid Snake.

Solid Snake ble tidlig rekruttert til FOXHOUND, men endte etterhvert midt i det politiske spillet mellom Big Boss og The Patriots. Etter å ha forfalsket sin egen død, fortsatte han å jobbe mot The Patriots, hvor han til slutt klarte å utslette dem for godt.

MGS sin historie er lang, komplisert og innviklet og for å virkelig forstå hva som skiller disse tilsynelatende identiske karakterene, bør spillene oppleves på eget initiativ. Forklaringen på hvorfor de begge opptrer på denne listen, er derimot en enklere oppgave. Metal Gear Solid har vært min favorittserie omtrent siden jeg begynte med videospill og karakterene vil derfor alltid ha en essensiell rolle når dette trekkes frem. Soldater. Legender. Semper Fi.

Geralt of Rivia - (The Witcher)

Denne ringreven er det vanskelig å si for mye om. Det beste ville vært og oppleve han selv, så har du ikke spilt The Witcher 3, har du jaggu en jobb å gjøre. Geralt er en witcher, en person som har gjennomgått ekstrem trening for å bli en monsterdreper. Som en fåmælt person, strippet for det meste av følelser, er allikevel Geralt mer interessant enn de aller fleste spillkarakterer. Om det er grunnet hans barske utseende eller The Witcher 3's strålende dialoger, vites ikke.

Shulk - (Xenoblade Chronicles)

For noen år siden snublet jeg over et Wii spill kalt Xenoblade Chronicles. Resten bør være historie. Hele spillet er noe for seg selv, særlig karakterene. Hovedpersonen Shulk skiller seg litt ut fra den vanlige JRPG-stereotypen. Han er ikke den sutrete, nidepressive typen, men heller ikke den overdrevent positive gladlaksen som ser alt gjennom farget glass. Shulk finner en gyllen middelvei og etter kun først å ha vært ute etter hevn, setter han seg som mål å slåss for en bedre verden. Designet hans er også ganske unikt, spesielt våpenet han bærer på: Monadoen. Xenoblade har også det karakteristiske kjennetegnet med britiske stemmeskuespillere. Og jeg tror ingen kunne passet bedre til karakteren Shulk enn Adam Howden.

Cloud Strife - (Final Fantasy VII)

Final Fantasy har mange gode karakterer og noen ganger er det ganske fascinerende å tenke på at alle er fra samme serie. Rangerer man spillene, er det for mitt vedkommende to karakterer som skiller seg mest ut: Cloud fra FFVII og Zidane fra FFIX. Vanligvis pleier jeg å ville unngå og måtte plukke ut en av dem, men jeg lar Cloud stå på denne listen da jeg har utviklet et bittelite større forhold til han gjennom spin-offs til hovedspillet han representerer. Det er naturlig å synes godt om karakterer fra en av sine favorittspill, men Cloud har samtidig i løpet av sin levetid, blitt et ikon for hele spillmediet. Med sitt karakteristiske Buster Sword og hårsveis som sikkert krever en boks Define daglig, er Cloud en av de mest populære spillfigurene som har sett dagens lys. Også for undertegnede.

Link - (The Legend of Zelda)

Når Zelda befinner seg på den kvinnelige listen, ville det vel vært rart om Link ikke opptrådte på den motsatte. Kjennetegnet av den grønne drakten og konstant stønning, er Link en av de mest ikoniske spillfigurer gjennom tidene. Hver iterasjon av Link bærer likhetstrekk med forgjengerne, men har samtidig sine egne særpreg og personlighetstrekk som gjør hvert Zelda-spill til en frisk opplevelse.

Yuri Lowell - (Tales of Vesperia)

Jeg liker karakterene i Tales-serien, men det er ikke til å stikke under en stol at flesteparten av dem er fulle av klisjér og arketypiske JRPG-stereotyper. Men denne serien kan da også glimte til, noe Tales of Vesperia har vist. Hovedpersonen Yuri er en tidligere ridder og relativt tilbakelent person. Han er kynisk, sarkastisk og ironisk og liker godt å more seg på andres bekostning. Han knytter allikevel tette bånd til sine venner, er en lojal leder og en brorsfigur for de yngre medlemmene i gruppen. Han er enkelt og greit prototypen på hvordan andre japanske rollespill-figurer burde vært skrevet. Å ha Troy Baker som stemmeskuespiller er vel også alltid et pluss.

Nathan Drake - (Uncharted)

Et nokså likt tilfelle som over, hvor det ville vært snodig å inkludere den ene men ikke den andre. Det dynamiske forholdet mellom Nate og Elena, er mye av det som utgjør Uncharted-spillene, men Nate står allikevel godt også på egne bein. Med sitt macho utseende, vittige replikker og overlevelsesinstinkt som ikke samsvarer med virkeligheten, er Nathan Drake den fødte eventyrer og en nærmest perfekt skrevet spillkarakter.

Ezio Auditore da Firenze - (Assassin's Creed)

Sannsynligvis den mest populære karakteren i serien blant allmennheten, men ikke nødvendigvis en som glir automatisk inn på min liste. Plassen kun vel så gjerne gått til Edward Kenway. Ezio lever dog godt på at han er representert med hele 3 spill i serien. Dette skaper naturlig nok en god karakterutvikling, hvor det fortelles en historie om hvordan en tilsynelatende uskyldig gutt som opplever tragedie, ender opp som en av historiens fremste snikmordere. I motsetning til visse andre hovedkarakterer i serien, er Ezio karismatisk, sjarmerende og vittig. Samtidig er han nådeløs i kamp og sniker således inn en velfortjent plass på denne listen.

Genji - (Overwatch)

Det er nok ingen multiplayerspill jeg har interessert meg mer for karakterene enn i Overwatch. Å plukke ut favoritter er nesten dødfødt. Genji er ikke blant karakterene jeg spiller aller mest, ei kan jeg heller skryte på meg å være voldsomt god med han. Han har en skyhøy skillcap og er rimelig tryhard, men han er samtidig også umåtelig artig å spille. Bakgrunnshistorien hans er ganske interessant og han er designet som en cyborg ninja. Trenger jeg egentlig å si noe mer?

Illidan Stormrage - (Warcraft/World of Warcraft)

I min tid i World of Warcraft har jeg stort sett ansett mine egne figurer som de mest sentrale i spillet. Allikevel har Warcraft-universet et hav av interessante karakterer. Blant dem er Illidan Stormrage, en tidligere Night Elf på jakt etter større krefter som ledet han til mange grusomme handlinger mot sitt eget folk. Nå som en krysning mellom Night Elf og demon var Illidan den første av Demon Hunterne, en rase med mål om å utrydde The Burning Legion. Illidan's tragiske historie, rolle som antihelt og unike design gjør han til en velfortjent favoritt i dette Blizzard's massive eventyrverden.

Og før du spør SirThomas: Nei jeg fikk ikke plass til Joel fra The Last of Us.

Mitt aller første spill har jeg skrevet om tidligere. Jeg har nok nevnt det i flere blogger, i tillegg til å ha skrevet en anmeldelse. Jeg ser derimot nå at den plutselig har forduftet fra listen. Besynderlig, meget besynderlig.

Uansett, å gjenta seg selv en gang til kan vel ikke skade. Min første konsoll var en PS1. Den dukket opp på det jeg antar var min 7-årsdag. Med maskinen fulgte spillet: The Adventures of Lomax. Den dag i dag lurer jeg fremdeles VELDIG på hvordan i Jesus land og guds rike foreldrene mine klarte å få tak i det spillet. Det ser nemlig ikke ut til å være det mest kjente spillet som har blitt produsert på denne planeten.

The Adventures of Lomax er en spin-off av serien The Lemmings. Satt i en eventyrverden hvor den onde Evil Ed (badum-tss), skaper Lemmingsene om til monstre, må ridderen Lomax ta seg på seg oppgaven å redde dem. Spillet er et 2D-sidescroll, hvor du styrer Lomax som innehar ulike evner. Rent grunnleggende kan han hoppe og snurre, men kan også plukke opp en hjelm han kan skyte, lage trapper med, grave, bruke som helikopter osv. Ved å ta deg gjennom slott, skogområder, den ville vesten, spøkelsesland, piratskip m.m., står du til slutt ansikt til ansikt med selveste Ed.

Lomax revolusjonerte nok aldri plattformsjangeren i sin tid. Det er relativt monotont, både i omgivelser, fiender og generelt gameplay. Allikevel var det et ganske artig, for ikke å snakke om vanskelig spill. Jeg har fremdeles ikke rundet det, da den siste verdenen er helt forbanna umulig å komme seg igjennom. Spillet har også et svært minneverdig lydspor. Det klarer å bevare det klassiske preget, uten å skli over på den tidvis litt overdrevne 8-bit kategorien. Ta gjerne en titt på spillelisten og vurder selv. For meg er dette nostalgi av ypperste kvalitet.

Utfordringen finner du her.

Denne bloggen er en spirituell oppfølger til "Post-game depression og nostalgi.. Eller ikke. Les og vurder selv.

Fenomenet jeg nå skal snakke om, gjelder ikke utelukkende spill. Det kan melde sin ankomst både i bøker, TV-serier og egentlig de fleste områder hvor ting kan gjentas i tilnærmet lik grad. Allikevel velger jeg naturligvis å fokusere på spill.

Dere har sikkert opplevd dette før. Du finner et spill, du prøver spillet, spillet faller godt i smak. Spillet gjennomføres, du tenker: "dette var jaggu en fin opplevelse" og du knytter kanskje litt ekstra sterke bånd til det. Det går en stund og du bestemmer deg for å spille gjennom følgende spill på nytt. Opplevelsen er langt ifra den samme.

Første gangen du spiller et spill, er noe helt spesielt. Du vet kanskje ikke hva du skal forvente, selv om du muligens har forhåpninger. Alle impulser og inntrykk er nye, du kan støte på overrasker, uventede hendelser osv. Andre gjennomspilling (eller tredje, fjerde, femte +++) når aldri opp til dette nivået. Joda, om du vet spillet er bra, kan du allikevel få en ålreit opplevelse. Men det blir aldri det samme. Uforutsigbarheten er byttet ut med forutsigbarhet. "Jeg gleder meg til å se hva som skjer videre" er byttet ut med "Ja, dæven, nå skjer det snart! Men det er ganske fett da". Det er ikke det samme. Det vil aldri bli det samme. Aldri. Kanskje om du får demens.

Jeg har ofte støtt på dette tilfellet selv, dog ikke fullt så mye i senere år. Spillene jeg ofte har tatt meg friheten til å oppsøke på nytt, er gjerne gamle klassikere på konsoller som PS1. Her spiller jo naturligvis også nostalgi en rimelig essensiell rolle. Jeg gidder ikke å gå nærmere inn på hvilke spill dette kan gjelde, da jeg mest sannsynlig har dratt de opp et usaklig antall ganger tidligere. Derfor spør jeg heller dere:

Om du fikk muligheten til å slette alt du har av minner fra ett spill, for så å kunne spille det på nytt. Hvilket spill ville det vært?

Ja, jeg er sen. Ja, det er nok en gang. Men denne gangen har jeg en unnskyldning (sier vi). Jeg har vært i Danmark siden fredag, uten muligheter til å skrive. Ironisk nok var det, av alle steder, en pub i Ålbæk som hadde NES med Super Mario Bros. 3. Et artig spill å spille i beruset tilstand det.

Anyways, nostalgi er et tema jeg har et relativt formidabelt forhold til. Det sies at man ikke skal leve i fortiden, men allikevel er nostalgi en følelse jeg ofte med hensikt prøver å oppsøke. Jeg liker den følelsen, jeg liker den svært godt. Jeg pleier å spøke med at jeg lever av den. Nærer av den. Ånder for den. Og den kan melde sin tilstedeværelse i flere ulike medium og situasjoner.

Spill
Videospill er den ultimate nostalgibombe. Stort sett er det musikken som drar i gang følelsene her. Således burde egentlig musikk hatt sin egen overskrift, men vi lar den smelte i sammen med spillene. Det er ofte de aller eldste spillene som er gjeldende i nostalgisonen. Pokémon, Final Fantasy, Metal Gear Solid, Zelda og Crash Bandicoot er eksempler på disse, men enkelte nyere spill som World of Warcraft, Xenoblade Chronicles, The Elder Scrolls V: Skyrim og Assassin's Creed: Black Flag, kan også finne på å mane frem nostalgifølelsen i meg. Således er det naturlig at spillmusikk er en sentral faktor i spill for meg, noe min godt stappede mobiltelefon også kan skrive under på.

TV-serier
Den endelige dubbingen av Dragon Ball Super, har sendt meg flere år tilbake i tid. Siden jeg nå også jobber på en skole, passer det ypperlig å sette seg ned med en episode etter «skoletid». Akkurat som i gamle dager. Barndommen var stort sett dominert av serier som Pokémon, Digimon, Beyblade og Dragon Ball, men også andre tegneserier på de legendariske kanalene: Cartoon Network, Fox Kids og Nickelodeon. Etter hvert ble også ettermiddagen preget av serier som MacGyver, Smallville og Friends. I senere år har ikke TV-serier preget min hverdag i like stor grad, men jeg kommer allikevel aldri til å glemme ettermiddagene jeg hadde i skoleårene.

Steder
Jeg har ikke flyttet mye på meg i mitt liv. Jeg har bodd på samme sted jeg har vokst opp helt frem til jeg var 20. Da jeg begynte å studere, bodde jeg borte i 4 år. Det var forsåvidt vel og bra, men jeg lengtet ofte tilbake til hjemplassen. På joggeturer løper jeg hyppig forbi steder som bringer frem gode minner. Det kan være alt fra min gamle skole og ballbingen, til en butikk jeg har handlet mye i eller en skog jeg lekte i som barn. Jeg har alltid vært nært knyttet til hjemstedet mitt. Ikke bare på grunn av familie og venner, men også nostalgien som følger med å vandre rundt i omgivelsene her. Finner jeg ikke en ekstremt god grunn til å flytte, så tviler jeg på at jeg kommer til å gjøre det heller.

Dere tenkte kanskje jeg kom til å stå over ukas Stafettblogg? Well, think again.

Alkohol er i og for seg noe de aller fleste har et forhold til. Det være seg om du er fullstendig avholds, eller den komplette alkoholiker. Ironisk nok er det allikevel et tema som ikke er fullt så enkelt å skrive om. Noe favorittdrikke vil neppe fylt ut en hel blogg og jeg har enda til gode å bli ordentlig fyllesyk, så noe hangover er heller ikke særlig mye å skrive hjem om. Hvordan løser man utfordringen da? Jo, man trer på seg personlighetshatten og øser ut sitt forhold til dette rusmiddelet gjennom å dele halve livshistorien sin. Få det på.

Jeg har aldri vært den mest utadvente personen på denne kloden. Sure, jeg er ikke fullstendig asosial og har bygget meg ned i en grotte under bakken. Jeg har noen veldig gode venner, som jeg har kjent helt siden barne og ungdomsskolen. Jeg liker naturligvis å gjøre ting med andre. Samtidig er jeg heller ikke den som trenger nærkontakt med noen 24 timer i døgnet og det hender derfor ofte at jeg klarer å underholde meg selv vel så godt på egen hånd.

Så, denne alkoholen er stort sett knyttet opp mot et eller annet sosialt samvær. Mitt forhold til alkohol har derfor utviklet seg til å bli ganske moderat. Jeg har naturligvis en del minner fra ulike hendelser hvor denne drikken har vært involvert. Jeg har fått liv i min bevisstløse kompis ved hjerte-lunge-redning, funnet samme person liggende i åkeren på en annen fest, klatret ut av et knøttlite dovindu og løpt barbeint ned i skogen, havnet i slåsskamp med noen hissige dansker i København, våknet til synet av en annen kompis som står med "helikopter" rett over trynet mitt..., drukket whisky med melk, slått høl i huet, falt ned trappa til kjelleren m.m...
Det er knyttet mye gledesrus og tøying av mentale grenser når det gjelder alkohol og slike fester.

Samtidig har jeg aldri vært den typen som liker å fly på byen. De fleste gangene jeg har vært ute, har jeg kjedet vettet av meg, og ofte tenkt: "Hvorfor i helvete ble jeg ikke hjemme og spilte i stedet...?". Det ene året jeg studerte, bodde jeg sammen med 3 andre, den ene en partyløve til tusen. En mandags kveld kom han hjem fra vinkveld på byen og hadde brukt den nette sum av 2000 kroner. På en mandag... Javel, tenkte nå jeg. Var det virkelig verdt det? For alkohol er vel ikke akkurat billig heller. En/to flasker sprit og/eller et par to, tre, fire øl/cider kan fort komme opp i prisen tilsvarende 1-2 spill. Men de har du jo til gjengjeld until death.

I de senere år har min interesse for trening også økt betraktelig. Jeg har alltid vært opptatt av sport og idrett og har bl.a. spilt fotball siden 6-års alderen, men på starten av videregående, begynte jeg også å snuse litt på styrketrening. Etterhvert også mer seriøst, ved å lete etter gode treningsopplegg og bevisstgjøre kostholdet. Og at alkohol og trening er som to motpoler, er vel snart allmennkunnskap.

Misforstå meg rett, jeg finner fortsatt stor glede i begivenheter som grillfester, fotballfester, nyttårsaften osv., men samtidig kan jeg i mellomtiden gå månedsvis uten å røre alkohol. Jeg gidder ikke, vennene mine gidder ikke og jeg synes det er vel så flott (om ikke mer) og tilbringe hele lørdagskvelden foran TV'en med PS4-kontrollen i hånda. Faktisk er det noe av det jeg ser mest frem til hele uken.