DENNE BLOGGEN INNEHOLDER SPOILER!!!

Jeg har nå spilt Gears 5 på Xbox One i over to uker nå og tiden er nå kommet til å dele mine tanker rundt Microsofts største og mest ambisiøse Gears of War-spill noensinne.

Kort overblikk over historien til Gears of War-serien bygger den seg opp rundt kampen mellom dronning Myrrah (herskeren over Locust-hæren) og Gears-gjengen. I starten begynner det hele med et godt sammensveiset team bestående av Marcus, Dom, Baird og Cole, men etterhvert som tiden går får man oppleve både oppturer som å klare å beseire dronning Myrrah, redde noen og drepe mange Locust, og nedturer som døden over noen vi var glad i. Akkurat hvem det gjelder overlater jeg til deg å finne ut på egenhånd.

Nok om det. La meg heller prate mer om Gears 5 som er enda et spill i serien hvor du løper rundt og skyter, slår og kapper av fiender i flere tusen biter for så fortsette videre og repetere prosessen gang etter gang. Man skulle nesten tro at når det er kommet hele seks Gears of War-spill i serien, hvor stort sett gameplayet har forholdt seg til det samme opp igjennom årene, skulle man bli lei av det men slik er det nå heldigvis ikke for meg. I hvert fall ikke riktig enda.

Det eneste jeg er skuffa over er å se Marcus Feenix er blitt byttet ut fra å være seriens hovedfigur til heller sønnen hans, JD som vi bli introdusert til i Gears of War 4 og nå Kait Diaz i Gears 5. Jeg må si det føles veldig rart ut å ikke kunne styre mannen med kort lunte nå lenger, men heller noen unge soldater hvor den ene leter etter svar og familiebakgrunn. The Coalition skal ha et klapp på skuldra for å prøve noe nytt, men da får de i det minste gjøre det på en bra måte også.

Det jeg mener med det er hovedsakelig historiedelen. Den gir ikke like bra følelsesmessig inntrykk på meg som trilogien fikk til. Når det handler om Gears 5 er det hovedsakelig det at jeg skulle ønske ting var litt annerledes ved å heller ha brukt mer tid på å gå i dybden fremfor å vise litt her og der. Da Kait begynner å se flashbacks fra hennes fortid eller det ene blodige sekvensen i landsbyen var helt surrealistisk god! Jeg ville veldig gjerne likt å sett flere av slike momenter utover hele kampanjedelen, men slik ble det dessverre ikke.

Noe annet jeg liker med Gears 5 er The Coalitions positive syn på å stadig gjøre noe nytt for spillere verden over. Dette er nok noe av det vanskeligste - å få veteraner av serien til å henge med og samtidig inkludere nye spillere til serien. Med åpne universer som et av dagens store tema i spill ser vi stadig flere spill med åpent landskap og mye mer utforskende muligheter. Gears 5 er intet unntak fra formularen og her får vi oppleve to enorme landskaper, ørkenområde og tundraen som vi suser oss gjennom med en jolle. Tøft, men hvorfor kunne ikke The Coalition gjort det enda mer dynamisk eller utfordrende? I stedet for å kjøre fra punkt A til B helt problemfritt, ville jeg ønsket å bli jaget av gigantiske vesener komme fra ingensteder eller en-til-to Brumak løpende etter deg og fyrer løs med dødelige raketter. Action! Jeg skulle ønske det var mer action framfor fredelige vandreturer i disse to nydelige landskapene.

Utviklerne spøkte virkelig ikke da de sa at dette er den største og lengstvarige Gears of War-opplevelsen noensinne. Jeg tenkte "dette har jeg hørt mange ganger" og det har jeg, og alltid endt opp med å runde ferdig spillet i løpet av kort tid. Med Gears 5 tok jeg feil og endte opp med å spille i nesten 20 timer før jeg ble ferdig med kampanjedelen. For ordensskyld må det nevnes at jeg spilte på vanskelighetsgraden Experienced - et vanskegrad jeg opplevde smule i overkant vanskeligere enn det kanskje burde ha vært? Det er det nok utviklerne som vet bedre om, men hadde det ikke vært for noen få glitches og tekniske feil så hadde jeg vel aldri klart å bli ferdig med spillet.

Gears 5 er definitivt ikke slutten på serien, men jeg håper utviklerne bruker mer og lengre tid på neste spill før det kommer ut. Vær så vennlig og gå tilbake til det Gears of War-serien er kjent for, skap flere overraskende momenter og lever ut en historiedel som går mer inn i dybden!

Heldigvis er det noe annet som duger med Gears 5 og det er flerspillerdelen. Her har jeg fått prøvd meg på ulike moduser, men det jeg har forholdt meg mest til er den nye Escape-modusen. Den er helt ubeskrivelig rått å spille sammen med andre folk. Det føles litt ut som en fusjon mellom Gears of War og Call of Duty sin Zombies-modus. Jeg elsker det!

Har du spilt Gears 5 og hva tenker du om det?

For de av dere som eier Game Pass eller forhåndsbestilte Gears 5 til enten PC eller Xbox One fikk muligheten til å teste ut Gears 5 Tech Test. Selv benyttet jeg meg av muligheten og fikk spilt en god del av Gears 5-testen. Helhetlige inntrykket jeg sitter igjen med er at dette ser lovende ut, men det er fremdeles et par detaljer her og der jeg håper blir fikset i det ferdige produktet.

I løpet av den fire-dagers lange testperioden prøvde jeg meg ut i alle de ulike modusene som var tilgjengelig. Her er det snakk om Bootcamp som er en fin treningsbit som viser hvordan man spiller og bruker de ulike redskapene ut i slagmarken. For en som meg var det heller de andre modusene som var mer interessant å prøve ut, og her var det snakk om Arcade, Escalation og King of the Hill som var de kuleste modusene jeg tilbrakte mest tid med. De to sistnevnte er ganske så like som det man finner i forgjengeren mens Arcade-modusen er 'ny' med en liten vri. Det er identisk lik med det vi er vant med fra før av, Team Deathmatch, men det som er annerledes er implementering av ny pengevaluta - dødninghode. Det er modusens pengevaluta og er mulig å få tak i ved å enten drepe motstanderne eller å bistå lagkameratene dine med drapet.

Pengene kan så brukes til å kjøpe bestemte våpen og granater for de ulike spillbare-figurene mens man er i kamp. Her er det både fordeler og ulemper. Fordelene er at man så klart får tak i langt bedre våpen og andre type granater enn det man vanligvis startet med. Ulempen er at når du dør (ja, det kommer du garantert til å gjøre i løpet av et spillsesjon) så vil du miste alt av det du kjøpte. Jeg brydde meg ikke noe særlig over det, for grunnpilaren i enhver kamp handler ikke om å kjøpe best mulig våpen, men å heller kunne samarbeide med lagkameratene dine.

Samarbeid er det aller viktigste her. Det er så viktig at om du velger å spille som en typisk Call of Duty-spiller (som jeg pleier å si), altså å løpe solo og plafre ned motstanderne med Rambo-tankegangen i hodet. Da er det svært lite til for at du og mest sannsynligvis laget ditt kommer til å gruses bokstavelig talt. Fra egen opplevelse så jeg hvordan god samarbeid ledet til svært høyere sjanse for å vinne, enn om man heller valgte å løpe rundt solo. Heldigvis fikk jeg møtt på mange forskjellige type spillere slik at jeg ved senere tid klarte å forutse om dette ville gå bra eller ikke. Jeg møtte blant annet på de som ikke brydde seg om lagkameratene, de hjalp deg overalt, de som alltid holdte seg sammen, de som skjønte hvilke område av kartet er trygt å oppholde seg til ved ulike tider under kampen.

Når det kommer til det grafiske så ser spillet uten tvil pen ut, men personlig følte jeg ikke store forskjeller mellom Gears of War 4 og Gears 5, men så er det viktig å tenke over at dette ikke er sluttproduktet men heller kun et testversjon. Små detaljerte poleringer er dog synlig her og der og selv mener jeg, ut i fra Tech Testen, at Gears 5 ser penere ut men ikke sånn "WOOOW" penere da...

Jeg vil også gjøre fansen oppmerksom på at spillet er like blodig (om ikke verre) enn før. Her kan du sage ned fiendene dine i fillebiter, sprenge av ulike kroppsdeler og mye annet rart på godt og vondt. Det jeg lå mest merke til er hvor tåpelig skytemerkene på fiendene ser ut. Når jeg skjøt mot veggen så jeg hulemerker som glødet, og det samme gjorde når jeg skjøt mot fiendene med identisk lik glødemerke. Dette var ikke alltid like synlig, men når jeg først oppdaget det så syntes jeg det var litt rart. En annen detalje var at fiendene de aller fleste ganger sprengte opp i alle tusen biter når man drepte dem med pumpehagle. Hvordan kan monstre med muskler og kraft deles opp i så mange deler av pumpehagle? Hadde vært kult om eksempelvis kun den kroppsdelen man skyter mot vil skades og ikke nødvendigvis alt det andre som teknisk sett ikke er blitt berørt.

Til syvende og sist vil jeg bare si hvor utrolig flinke The Coalition er med å inkludere flest mulig spillere til Gears 5. Her er det snakk om så mange ulike tilpasningsmuligheter at det nesten er vanskelig å forstå om noen allikevel skulle føle seg ekskludert. Interessante hjelpemidler som "tekst-til-tale" og "tale-til-tekst" er med. I tillegg er det mulig å spille ved bruk av Xbox Adaptive Controller. Videre er det en god del tilpasningsmuligheter for dem som heller ønsker å spille med de vanlige Xbox-håndkontrollene. Inntrykket jeg sitter igjen med er uten tvil positivt og selv blir jeg glad over å se utviklere prøve så godt de kan med å inkludere alle type mennesker. Viktig å tenke at vi alle er forskjellige og her har utviklerne virkelig godt en god jobb!

Julen er tiden hvor mange strømmer til butikken for å kjøpe haugevis av gaver til bortskj... snille barn. Jeg tror de fleste vil få Playstation 4, Nintendo Switch eller Nintendo 3DS, men hva med valg av spill? Det har seg nemlig slik at med såpass mange spill som er tilgjengelig ute i butikkene, er det ikke alltid like lett å bestemme seg for hva som vil passe best å gi som gave. Jeg velger derfor å fokusere på Nintendo 3DS-konsollen denne gangen, og det fordi at jeg personlig føler at konsollen omtales i mye mindre grad nå enn den gjorde før Nintendo Switch inntok markedet. Jeg velger å fokusere på 10 av spillene jeg liker veldig godt og som jeg anbefaler for dere der ute. Selvfølgelig er det langt flere spill jeg liker til konsollen, men skal jeg skrive om dem alle så vil det nok ta år og dag. Er det noen spill som ikke står på listen, men som du lurer på om anbefales eller ikke. Så ikke nøl med å legge igjen en kommentar!

1. Dementium
Jeg må si at biblioteket til Nintendo 3DS er knapt fylt med gode skrekkspill. Heldigvis ser Renegade Kids-spillstudioet dette og gir ut en nylaging av Dementium med forbedret grafikk, lyd, og implementeringen av 3D-effekten for et enda bedre skrekkopplevelse. Originalt ønsker utviklerne, i samarbeid med Konami, lage et Silent Hill-spill til Nintendo DS. Konami liker ikke tanken og legger det til side. Med Renegade Kids ser det derimot ut til å ikke la planen til å skrotes helt vekk. Dementium er studioets første skrekkspill til Nintendo DS og får mye skryt for det visuelle opplevelsen spillet byr på. Jeg sitter nå med nylagingen til Nintendo 3DS og jeg har kun et ord, WOW. Dette er det beste skrekkspillet som jeg noensinne har funnet på et Nintendo 3DS (og DS). Du styrer som en mann med amnesi (hukommelsestap) og våkner opp i en sykehus. Hovedfiguren har ingen anelse over hva som skjer eller hvorfor han er der. Det han derimot får øye på er de brutale, ufyselige monstrene som herjer i alle mørke rom og som prøver å drepe deg.

2. Rayman 3D
I starten kommer det mange nylaginger av gamle spill til Nintendo sin nye håndholdte konsoll. Rayman 3D, som egentlig er Rayman 2: The Great Escape, kommer i forbedret utgave spesielt laget i forhold til den imponerende 3D-effekten til konsollen. Og ja, det er faktisk ganske så solid at jeg ikke kan la være å skru av 3D-effekten (selv om det ikke er så bra å spille konstant under den innstillingen). Du spiller som Rayman, en barnevennlig figur som, på samme måte som Yoshi kan holde seg litt flyvende opp i luften, kan også gjøre det samme med sin magiske hår. Rayman 3D er et flott barnespill som passer perfekt for fansen og likeså for nykommere av serien.

3. Super Mario 3D Land
It's-a Me, Mario! Dette er det aller første Mario-spillet til konsollen og benytter seg av 3D-effekten på en ganske god måte. Dette er definitivt spillet som alle barn elsker. Selv jeg er 22 år gammel og elsker spillet, så det sier jo litt av hvor kult det er for både voksne også. Gameplayet fyller det vanlige Mario-oppskriften; løpe fra A til B, finne alle hemmeligheter i banen og prøve å overleve fra å bli slått av vennene til Bowser som man finner her og der. Skal jeg fortelle deg noe kult? Du får muligheten for å styre Luigi!

4. Metroid: Samus Returns
Metroid? Hva er det for noe? Dette er noen av spørsmålene jeg tenker på hver gang jeg får høre noe nytt om Metroid. På grunn av mye annet kult i spill-biblioteket mitt, får jeg aldri tid til å prøve ut et eneste Metroid-spill. Denne gangen endret jeg på det og for første gang prøver Metroid. Det første jeg tenker er om det er Nintendos svar på Halo eller er det kanskje Halo som er Microsoft sitt svar på Metroid. Assosiasjonene er tilstede og under hele spilletiden min klarer jeg stadig vekk forveksle Samus med Master Chief. Spillet er i 2.5D og minner litt på Octopath Traveler. Hva mer er det å si, dette er et bra spill med en del skyting, og løping fra det ene målet til det andre målet. Det som er ganske kult er det varierende innholdet av våpen av ulike slag og kostymer.

5. Luigi's Mansion
I oktober kom nylagingen av Luigi's Mansion. Spillet er opprinnelig til Gamecube-konsollen og med Luigi's Mansion 2 allerede ute til den populære håndholdte konsollen må jeg si det er godt å ha med eneren med i samlingen. For dere som ikke vet det så har jeg også skrevet en anmeldelse av spillet som du kan lese her. Du styrer lillebroren til Mario, Luigi. En vettskremt høy kar med sin italienske bart. Grafikkmessig er Gamecube-versjonen bedre, men til gjengjeld er det et utrolig bra arbeid utviklerne har fått til i den knøttlille konsollen. Om du ikke har fått det med deg så holder Nintendo med utviklingen av Luigi's Mansion 3 til Nintendo Switch, og det kan være greit å få med hele historien fra starten av før man hopper rett ut i det.

6. Kirby: Planet Robobot
Rosaklumpen Kirby klarer å lure alle med sin sjarm, men innerst inne skjuler han spesielle evner som får han til å, ved å suge inn fiendene, få deres krefter som består av ild, is eller utstyr som sverd og hammer, og mye mer. Ja, det som er spesielt denne gangen er muligheten for å styre en robot og mørbanke fiendene både gul og blå med mer kraft. Det å styre roboten vil ikke kun føre til positivt men også negativt som å ikke kunne sveve med den. Formelen følger selvfølgelig de fleste Nintendo spill. Mellom punkt A og B møter du mange fiender som du kan enten løpe vekk fra eller beseire ved å spise dem opp eller slå dem ut. Spillet inneholder også en del bosser og hemmeligheter, så her er det mye å gjøre. Når det kommer til gjenspillingsverdien er det stor sjanse for at du kommer til å ikke legge spillet vekk med det første, for det føler nemlig med to minispill som du kan spille sammen med venner. Det beste er at kun du trenger å eie spillet for at de andre kan bli med på moroa!

7. Monster Hunter 4: Ultimate
Det høres kanskje litt rart ut at jeg velger å framheve Monster Hunter 4: Ultimate framfor Monster Hunter Generations, som faktisk er et nyere MH-spill til konsollen. Valget faller hovedsakelig for at Ultimate fokuserer mer på nye monstre, nye områder osv. mens Generations føler jeg er mer på nostalgien og bringer frem flere gamle monstre og baner (for en MH-veteran som meg elsker jeg å oppleve igjen det gamle), og lite av det nye. Monster Hunter 4: Ultimate er dessuten er godt valg å gå for om du er ny i serien og selv om spillet kom ut i 2014 er det fremdeles mange som er aktive på flerspillerdelen (var i hvert fall det da jeg sjekket for to måneder tilbake). Spillet er for de av dere som er tålmodig. Ja, med det så mener jeg virkelig at du må være tålmodig og vite at det tar tid for å bli bedre. Her handler det ikke kun om å beherske teknikkene, men også om å skaffe seg de beste rustningene og våpnene. Spillet har totalt 14 ulike våpenklasser og hundrevis av ulike drakter og oppdrager av ulike slag.

8. Donkey Kong Country Returns
Donkey Kong er favoritten min fra Nintendo. Jeg elsker serien til de grader at det er vanskelig for meg å la vær å ikke spille det. Country Returns er opprinnelig til Nintendo Wii, så denne 3DS-utgaven er nylagingen med litt småjusteringer som blant annet en modus som (på en måte) forenkler banene. Fra de gamle Country-spillene der du velger mellom Diddy- og Dixie Kong, er det denne gangen kun Donkey Kong og Diddy Kong du kan velge å styre. Spillet er egentlig ment for barn, men for en voksen 22 åring som meg, må jeg innrømme at det er en del heftige baner som jeg måttet spille gjentatte ganger for å fullføre. Men vanskeligere enn de på SNES er det for all del ikke, så du trenger ikke bekymre deg for det. Spillet har mye felles med Super Mario Bros 2. I stedet for penger, samler du bananer for så få et ekstra liv ved å samle inn hele 100 bananer. Flere likheter mellom begge spillene er hemmeligheter liggende overalt i banene og så klart et par ekstra moduser som f.eks. sette tidsrekord på hvor fort du klarer å runde banene, spille banene på nytt men at de er nå speilvendt og mye mer.

9. Pokémon Omega Ruby & Alpha Sapphire
I 2003 kommer Pokémon Ruby/Sapphire til Game Boy Advance. Det er faktisk første spillet mitt på den håndholdte konsollen og er et av de beste Pokémon-spillene jeg noensinne spiller. Grafikken er god med områder fulle av farger (fra å spille Pokémon Red til Pokémon Ruby er revolusjonerende!), lyden er ganske fengende og ikke minst designen på Pokémon er utrolig kule. Spesielt Breloom, en søt uskyldig sopp som er sinnsyk sterk. Spoler vi 14 år framover i tid sitter jeg med Pokémon Omega Ruby i min New Nintendo 3DS-konsoll. Nostalgien er på plass og gleden er like stor nå som den var tilbake i 2003. Den visuelle opplevelsen er på topp med ganske mye forbedringer med alt fra design på hver og en Pokémon til de livlige områdene du møter på i ferden din mot å bli verdens beste Pokémon trener.

10. Resident Evil: Revelations
Capcom ser mulighetene med Nintendo 3DS-konsollen og knuser alles forventninger med å gi ut Resident Evil: Revelations, tidenes beste spill til Nintendo sin håndholdte konsoll ifølge min mening. Grafikken, spesielt detaljene på drakten til Jill og områdene er såpass bra at jeg lurer på om dette rett og slett er et PS3-spill. Jeg velger å si det samme som Grandiosa-reklamene pleide å si for en del år tilbake «full pakke». Lydsporet passer perfekt med omgivelsene du befinner deg hen i, og det som er veldig kult er muligheten til å spille flere personer enn bare Jill Valentine i historiedelen. For dere som heller ønsker å spille som Chris Redfield så er det også fullt mulig, dog ikke gjennom hele historiedelen. Ikke nok med det så følger det med en helt egen modus kalt Raid Mode hvor du kan alene eller sammen med en venn spille gjennom alle banene i spillet med helt egne oppdrag som må fullføres. Det er virkelig her spillet briljerer med jakten etter å finne så gode våpen som mulig og bruke riktig figur. Ja, det er slik at hver spillbar figur i Raid Mode er enten spesialister i bruk av pistoler, rifler eller kanskje til og med knivstikking. Resident Evil: Revelations er også tilgjengelig på de nyere spillkonsollene, men personlig mener jeg at originalen på Nintendo 3DS er den beste utgaven, nettopp på grunn av muligheten for å oppleve spillet i 3D.

IO Interactive var ganske gavmilde med å gi Playstation 4, XboxOne og PC spillerne episode 3 av Hitman (2016) gratis. Dette har utviklerne gjort også tidligere med de to forrige episodene, "Paris" og "Sapienza". Navnet på den nye episoden er "Marrakesh", og handlingen tar oss til Marokko der Agent 47 må eliminere to personer; general Reza Zaydan & den svenske bank direktøren Claus Hugo Strandberg. Kort oppsummert inneholder denne episoden en nokså smal område med få valgmuligheter. Det eneste som fascinerer er at det er et nytt område, ellers er dette en episode man fort blir lei av etter 2-3 forsøk på grunn av de store restriksjonene...

Siden Hitman-spillene er bygget på kreativitet, realisme og mye tenking, så har jeg valgt å gå inn i dybden på spillet. Hvor realistisk er egentlig episode 3 av Hitman? La oss nå se på 7 viktige, men morsomme (og samtidig litt triste) bemerkninger.

1. I begynnelsen vil du befinne deg i lang og trang gate, overfylt med folk. Folkene legger ikke stort sett merke til deg ettersom øynene deres er klistret langt opp i TV-skjermen, og viser opptøyer som foregår. Dette ser ganske greit ut, tenker jeg, før jeg legger merke til at jeg nå har gått forbi den tredje butikken som selger akkurat samme varene som de to forrige butikkene. Dette er vanlig i ganske så mange butikker i virkeligheten, men det som er ganske rart er hvorfor IO Interactive ikke har vært litt mer kreative med utvalget? De kunne i det minste hatt nye varer for elektronikkbutikkene enn tre butikker som har akkurat de samme tingene. Slik blir det dårlig business av for selgere for å si det slik... En ting til, når butikkene selger varer så er det vanlig at man får teste de ut. Denne anledningen får dessverre ikke Agent 47 til. Det finnes heller ingen mulighet for å spørre selgerne om jeg kan teste de ut. Hvorfor? Jo, fordi JEG IKKE KAN SNAKKE! (kommer tilbake til det i punkt nr. 7).

2. Det mest oppsiktsvekkende er hvor uhøflige og frekke selgerne er mot meg. Først så kommer til meg, står foran trynet mitt og roper ut som ei kråke over ting de selger. Alt fra håndlagde tallerkener til tepper som er ganske fine varer må jeg innrømme. Uansett, en av selgerne kommer bort til meg, og vil at jeg skal bli med til butikken hennes. Greit, tenker jeg. Jeg går bort, men så plutselig blir selgeren stille, stirrer dypt og langt inn i øynene mine som om hun akkurat ble truffet av Amors piler. PLUTSELIG går hun vekk og roper som ei kråke igjen for å tiltrekke seg kunder. I alle dager likssom. Jeg prøver å være hyggelig og se hva hun har å tilby, men så avviser hun meg? Ikke rart butikkhyllene er fullstappet med varer når de har slike selger som ignorerer selveste Agent 47!

3. Bazaaren er ganske fyldig med stor folkemengde, og masse deilig mat til salgs. Det ser ut som det selges krydder, oliven, grønnsaker, frukt, pepper og mye mer annet rart som ikke er mulig å identifiseres på grunn av den merkelige grafikken. Som for eksempel var det er par matvarer som var formet som en egyptisk pyramide. Hva det var for noe vet ikke jeg. De har til og med smaksprøver av et par matvarer som i seg selv er ren luksus i utlandet! Når jeg prøver å gå bort til varene så er det ikke mulig å kjøpe de? Hva i alle dager liksom? Blir ikke Agent 47 sulten under oppdragene ei heller tørst i de glovarme dagene? Stakkars fyr... Ikke nok med det, så kan du helle på med gift inn i smaksprøvene, men å smake de NEI DET ER IKKE MULIG DET. Hva i alle dager er det som skjer? Hvis Agent 47 ikke får smake på matvarene så hvorfor helle inn gift, og påføre skade mot andre sivile? Dette er ren galskap! Ikke rart det er så mange matforgiftninger som pågår rundt omkring i verden.

4. Jeg går inn i gjestetoalettet, ser meg selv i speilet, og velger å skru på vannkranen. Vet ikke hvorfor, bare gjør det for moro skyld (hihi!). Etter det så prøver jeg å skru den av igjen, men for pokker... Det er jo ikke mulig å skru igjen vannkranen, selv etter å klare å skru den på. Dette medfører til at hele toalettet blir oversvømt med vann, jeg får panikk og stikke av derfra. En av arbeiderne legger merke til vannsølet og skrur av vannkranen. Jeg blir hårreisende og skjønner ikke hvordan en arbeider klarer å skru ned vannkranen, men ikke Agent 47! Agent 47 har klart å lure døden, kjempe seg gjennom en horde av soldater, lurt politiet, men å skru av en vannkran det klarer han ikke.

5. En ting som jeg lå nylig merke til er at Agent 47 faktisk ikke åpner opp dørene. Det er dørene som åpner seg for ham (Chuck Norris is back!). Det eneste han gjør er å strekke frem høyre armen, mens resten er ren magi... Døren åpner av seg selv, og tanken om å lukke døren igjen er bare å glemme for det skjer vist automatisk (uten noe som helst form for hjelp). Noe annet som er enda merkeligere er at hengende tepper er like tung som et stein eller snarer imot en ren vegg. Uansett hva jeg gjorde klarte jeg ikke å dytte vekk en hengende teppe, men måtte gå til siden. Tepper er tunge, men det var kun ett stykk og med de musklene Agent 47 har så burde han i det minste ha klart å dytte teppet til side. Dessverre med de pene solbrillene og en dress som ser ut til å være fra Dressmann, har ikke Agent 47 tid til å dytte vekk tepper...

6. Som oftest når man drar på reise til et annet land så snakker innbyggerne landets morsmål. Det finnes allikevel en unntak fra dette. For i episode 3 av Hitman så snakker alle innbyggerne nemlig.... ENGELSK! Nå får IO Interactive søren meg gi seg, hva er det som foregår her? Jeg husker godt Hitman: Contracts og Hitman: Blood Money da de sivile snakket språket til det landet de befant seg i, etterfulgt av undertekst i spillet. Dessverre måtte jeg lide meg gjennom en engelsk-talene Marokko. Ikke nok med det så foregår til og med opptøyene på engelsk, men HELDIGVIS er de ulike propaganda plakatene rundt omkring i byen på arabisk. Hvorfor de også ikke var skrevet i engelsk er ren under.

7. Sist men ikke minst så lurer jeg på hvorfor i all verden Agent 47 er helt stum? Kan han ikke snakke eller? Jeg respekterer selvfølgelig folk i virkeligheten som ikke kan snakke, men husker jeg riktig så kan Agent 47 snakke flytende engelsk. Han kunne i hvert fall det i alle de tidligere Hitman-spillene. Så hvorfor han ikke kan snakke i episode 3 er fremdeles et under... For å si det slik så er ikke Hitman et Hitman-spill uten å få høre stemmen til David Bateson inn i mellom. En ting er at IO Interactive dropper ut den velkjente Hitman componisten Jesper Kyd, men du droppe bare ikke ut stemmen til Agent 47 for å si det slik...

Dette var alt for i dag folkens! Bare for å minne dere alle sammen så er Hitman et spill der fantasien har ingen grenser, allikevel føler jeg det er enkelte ting som forhindrer den fulle friheten i spillet. Jeg skrev denne bloggen fordi jeg syntes det ville være interessant å gå mer inn i dybden og realismen. Funnene var mer overraskende enn jeg så for meg med spesielt å se at dørene åpner av å kun trykke på et knapp på håndkontrollen og ikke av Agent 47 som berører den. Uansett, enten om du er en Hitman fan eller ei så er dette et særdeles god, kreativt og tidkrevende spill som anbefales å lastes ned FØR den 1 august (kl.01:00). Etter den tid så vil episoden koste like mye som den gjorde før (et sted mellom 30-, og 40,- kroner). Ikke nok med det så er dette en grei oppvarming til det kommende Hitman 2 spillet, som utgis den 13 november 2018 til PS4, XboxOne & PC.

En vakker sommerdag i 2003 får jeg mitt aller første Game Boy Advance i lilla farge. Jeg ble rett og slett forelsket i den konsollen og brukte den hyppig hver dag. Det første spillet jeg fikk i bursdagen (sammen med GBA-konsollen) var Mario Kart. Det skjønte jeg raskt ikke var noe for meg, derfor fikk jeg byttet det inn i butikken mot et annet spill. Det var da jeg valgte å bytte Mario Kart mot Yoshi's Island: Super Mario Advance 3 (til GBA). For å si det slik ble jeg ikke skuffet over byttet og sitter fremdeles med et av tidenes beste barndomsminne (i spilling) fra det spillet der.

Den tiden gikk jeg på barneskolen og ble kjørt stadig til og fra skolen, men ikke uten GBA-konsollen med Yoshi's Island spillet i. Det hendte ofte at jeg ønsket pappa kjøre litt saktere slik at jeg kunne få tid til å spille litt mer eller at jeg var midt i en viktig del av banen og slet med å fullføre det. Eller alle de gangene jeg var på ferie med familien så hadde jeg med et par ekstra batterier for GBA-konsollen og spilte i farta. For å si det slik, GBA = LIFE, der og da.

Etter hvert fikk jeg spill som Pokemon Ruby, Zelda: Minish Cap, Final Fantasy I & II; Dawn of Souls og selvfølgelig blant GBA favorittene mine: Lord of the Rings: The Two Towers. Jeg spilte så innmari mye at jeg begynte å drømme om disse spillene. Dette var livet der og da...

Ettersom årene gikk kom jo Nintendo DS inn i markedet og det måtte jeg selvfølgelig ha, med skikkelig kule spill som bl.a. Pokemon Pearl, Diamond og Platinum. Og The legend of Zelda Phantom Hourglass, og ikke minst remake av Super Mario 64. Glemte jeg foressten å nevne det kongebra spillet - Suikoden: Tierkeis? Men det var da spillingen min tok en ny vending. Det var som at jeg fikk oppdaget andre nye spillkonsoller, nemlig mobilen. Nå må jeg presisere om at mobilen ikke er en direkte spillkonsoll, men det kom så innmari mange kule spill til mobil og til og med et par egne mobiler som var laget for å spillet med. Bl.a. Sony Xperia Play. Dette så jeg på som revolusjon innen spilling for håndholdte konsoller.

Første mobilspillet jeg ble hekta på het GunBros (finnes fremdeles på GooglePlay og sikkert for Apple også..). Jeg spilte så knappene begynte å brenne. Neida, joda.... Neida. Men jeg fikk oppdaget nye måter å spille på. Nå må jeg presisere om at mobilspilling har alltid vært blant oss, med f.eks. Snake til de første Nokia mobilene. Men dette her var noe helt annet. Noe enda kulere og avhengende. For noe skumle greier sier jeg bare...

For å spole flere år frem i tid og fram til den dag i dag. Jeg ser at spill for mobiler har økt noe voldsomt, kanskje flere i antall en spill for konsoller som GBA, GBC, PSP, PS Vita, DS, osv. Spill som Clash of Clans og Clash Royale, eller Monument Valley. Hvem husker vel ikke de store nyhetsoppslagene av spillserien "The Room"? Man ser også langt flere spill som ble lansert for spesielt Playstation 1 er blitt relansert for mobiltelefoner, bare se på antall gamle Final Fantasy spill på Google Play / Apple. Ikke nok med det så har mobil spillselskapene funnet nye måter å tjene penger på, metoder som kan gi enda mer profitt enn å selge spillet til en fastpris.

Det finnes ikke et eneste mobilspill uten at man får opp en diger reklame på skjermen av enten et annet spill, eller noe som fører deg til en virus side. Alle disse reklamene er med på å tjene inn penger for spill selskapet, og enda mer penger hvis du bruker reklamene hyppig. Bare tenk på youtube. Jeg vil nok påstå at 99,99% av alle videoene på youtube har en eller annen form for reklame. Reklame som bidrar til inntjening av penger. Slik er det også med mobilspill. Man har jo også muligheten for å unngå disse reklamene, eller nei vent litt... Det må du foressten også betale for.

Ser man på dagens spillutvikling er det flere og flere produsenter som tidligere lagde spill for avanserte spillkonsoller. Har nå gått over til å lage heller enkle mobilspill, som de vet vil tjene langt mer penger gjennom. Utviklingen innen mobilspill har økt noe voldsomt gjennom årene, og hvis man så enkelt som søker på Youtube etter "How to make games for Android" får man over flere titusener ulike videoer om det. Det finnes dessuten mange ulike programmer som bl.a. RPG maker, Unity, Unreal Engine, osv. Noen av disse programmene brukes til å også lage konsollspill, men hovedsakelig finner man disse i mobilspill, etc.

Jeg tenker nok at en dag vil konsoller som bl.a. DS, 3DS, PSP, PS VITA, etc. ta slutt og ikke lages noe mer av. Heller ikke komme noe etterfølgere, for mobilene vil nok mest sannsynligvis ta over spillmarkedet - innen håndholdte konsoller. Eller hva tenker du om det jeg tenker om på utviklingen? Fyr løs med diskusjon!