Norsk
Blog

Ufrivillig mord

Har hatt nok en tentamen, og velger å poste stilen min her. Oppgaven var kriminallnovelle.

Det var en kald, mørk natt, tirsdag den 27. Februar 1901. Alle lys var slukket, og det var ingen aktivitet i gatene. Et lysskjær og mye røyk inne i fra byen var det eneste forstyrrende i denne mørke og ellers stille natten. Ikke langt unna der jeg sto, brant det. Det var bra. Det kom til å gjøre politiet mindre oppmerksom på mitt neste trekk. Jeg tok på meg den nye skinnjakken med hette, de nye hanskene og de nye skoene. Jeg ville ikke legge fra meg noe bevis på at det var meg, og brukte derfor kun nye klær som jeg kastet etterpå, så de ikke hadde noen beviser av den typen. Med et grasiøst hopp forlot jeg sidebygningen og landet på en takterrasse. Stille snek jeg meg bort til det frostdekte vinduet, brøt det opp, og krøp sakte inn. Ingen stemmer eller bevegelser var å høre, men jeg tok fram min ny-ervervede pistol for sikkerhetsskyld. Den var av typen M1911 . Det var en sjelden, moderne pistol som ble funnet opp i 1897. Det var ikke så mange år siden. Jeg hadde nylig kjøpt den for en dyr penge i våpenbutikken like ved her, dessverre hadde jeg måtte gi fra meg både navn og adresse. Måtte vel bare passe på at det ikke blir igjen noen beviser.

Jeg snudde meg rundt og lukket igjen vinduet. Men bare på gløtt, slik at jeg raskt kunne flykte ut den veien hvis jeg ble nødt til det. Rommet jeg befant meg i hadde lite å stjele, og det jeg var kommet for var uansett lokalisert i første etasje. Jeg var nå i andre. Sakte men sikkert beveget jeg meg mot døren i enden av det lille rommet og åpnet den forsiktig. Jeg kikket inn i en lang, smal gang, svakt opplyst av lysekroner i taket. I enden av gangen til høyre så jeg en mann entre et annet rom. Det kunne komme til å bli et problem. Mannen var tydeligvis på vei til å legge seg, for jeg hørte romsteringen av noen dyner og slikt. Jeg var usikker på om jeg skulle snike meg ned og ta sjansen på at mannen kom og oppdaget meg, eller om jeg skulle uskadeliggjøre ham. Valget landet på det siste alternativet. Jeg hadde tatt med meg flere sprøyter som inneholdt gift. Ikke livsfarlig gift, men gift sterk nok til å sende selv en elefant i bakken. Ikke det at jeg hadde testet dette på en elefant. Jeg tok forsiktig en av disse sprøytene ut av utstyrsbeltet, og med den i venstre hånd og pistolen i andre, snek jeg meg mot enden av gangen.

Plutselig hørte jeg en sint kvinnestemme inne i fra rommet jeg var på vei til, og døren sprang opp. Ut kom en gråtende og tydelig frustrert dame i nattkjole. Jeg var heldig, og hadde rukket å kaste meg inn i det mørke kottet midt i gangen før hun så meg. Det jeg var mer uheldig med, var at jeg braste inn i en stabel med bøtter, som så raste ut i gangen og laget et helt rabalder med lyd. Kvinnen snudde seg kjapt rundt mot lyden og satte i et skrik. Jeg handlet instinktivt, hoppet ut av kottet og kastet meg over kvinnen. Idet jeg løftet den venstre hånden for å stikke sprøyten inn i låret hennes, fikk jeg en solid gjenstand i ansiktet. Jeg smalt hardt inn i veggen, og la merke til den løse tannen jeg hadde i munnen. Jeg rakk så vidt å spytte den ut før jeg fikk nok et slag, denne gangen i magen. Dette slo pusten ut av meg, og før jeg i det hele tatt hadde rukket å tenke meg om veiet jeg armen med pistolen rundt samtidig som jeg trykte gjentatte ganger på avtrekkeren. Flere av kulene traff veggene rundt oss, og jeg trodde jeg snart var tom for kuler, inntil jeg hørte et søkk og noe varmt og tykt sprutet ut over ansiktet mitt. Jeg lå inntil veggen, og så den store mannen falle hardt i gulvet mens han holdt mot det gapende, blødende såret i halsen. Kvinnen skrek, og jeg begynte å løpe. Dette var virkelig ikke gått etter planen. Huset skulle jo være tomt, og dette skulle være et enkelt innbrudd. Jeg skulle jo bare hente et perlekjede nede i førsteetasje, og det endte med dette. Kvinnens skrik ble høyere og høyere, og i takt med skriket løp jeg raskere og raskere. Gangen endte i et stort glassvindu, og uten å vite hva som befant seg på den andre siden, kastet jeg meg gjennom det med hendene foran ansiktet. Jeg landet hardt et par meter lengre nede på brostein, og forsvant ut i natten.

Politikonstabel Oskarsen gryntet irritert da en tydelig fortvilet mann stormet kontoret hans en tidlig onsdags morgen og fortalte oppspilt hva han hadde hørt i løpet av natten. Fra nabohuset hadde han hørt flere, gjentatte skudd, samt en skrikende kvinne og annet bråk han ikke forsto opphavet på. Oskarsen ba om adressen, tok med seg et par kollegaer og spaserte mot åstedet. Han forventet ikke store sakene, mannen overdrev sikkert og hadde nok bare drømt noe. Det var aldri noen alvorlige kriminelle hendelser i denne byen, så han trodde ikke det hadde skjedd noe denne gangen heller. Dessverre tok Oskarsen feil. Da han kom fram til adressen, var det første han la merke til alt det knuste glasset som lå strødd ut over gaten. Han satte umiddelbart opp farten, og sammen med kollegaene entret de huset uten å spørre om tillatelse. Her hadde det skjedd noe. Da de åpnet døren var det første som slo mot dem en stram, ekkel lukt. Litt sånn som det luktet etter at man hadde latt en død katt ligge for lenge. Ingen av lysene i første etasje var på, men i andreetasje kunne det høres gråting fra en kvinne.

"Frue?" spurte Oskarsen høyt, "Har det skjedd noe? Får vi komme ovenpå?"

Snufsende viste en kvinne i nattkjole seg ved trappegelenderet opp til andre etasje, og nikket. Da de gikk opp trappen ble den ekle lukten forsterket ytterligere. De var kommet til en mørk gang, kun opplyst av små, nesten utbrente lysestaker på veggene. Gulvet var dekket av et dyrt, mønstret teppe, veggene var prydet av vakre malerier. Vinden slo kaldt gjennom det knuste vinduet i enden av den lange gangen, og det hadde allerede startet å komme rim på veggene. Politibetjentene sto i flere sekunder og kikket ut mot det store, knuste vinduet, før de snudde seg rundt og oppdaget hva som lå i den andre enden av gangen. En dam av mørkt blod prydet gulvet, og oppe i denne dammen lå det en mann. Det tok ikke lang tid før de tre kollegaene forsto at lukten kom fra denne mannen. Det var lukten av et lik. Da dette ikke var hverdagskost i den vesle byen deres, følte Oskarsen og hans kollegaer umiddelbart kvalme. Kvinnen, som nå sto bøyd over liket, vinket dem mot seg. Oskarsen måtte prøve å holde masken samtidig som han skulle undersøke området profesjonelt. De kunne ikke utelukke at kvinnen var drapsmannen, men det var lite som antydet på at det var henne. Han ble nødt til å se etter andre ledetråder. Han ble nødt til å se etter detaljer.

Et par timer senere var flere politimenn ankommet åstedet, kvinnen var brakt til legevakten for å se etter skader, og flere tilsynelatende bevis var blitt funnet. Den døde mannen het Jonas Sørgersen, kvinnen het Kristin Eik Sørgersen. Det var avfyrt elleve skudd, hvorav to traff mannen i halsen. Pistolen som var funnet var en M1911, og dette var et av bevisene som kunne innskrevne innskrenke søket. Det var ikke mange som eide en slik pistol lovlig, så det kom ikke til å bli vanskelig å se gjennom arkivene etter hvem som hadde registrert seg på et slikt håndvåpen. De hadde heller ikke fått inn noen meldinger om stjålne pistoler i det siste, så det var nok ikke så vanskelig å finne ut hvem eieren av denne pistolen var. Og for å gjøre det enda enklere, butikkens navn sto inngravert i sleiden på pistolen. Butikken lå like rundt hjørnet, og het Hjalmars Våpenbutikk.

Drapsmannen hadde brutt seg inn i huset via et vindu på takterrassen. Hvordan han hadde kommet seg til takterrassen var ennå uvisst, men et par politimenn hadde en teori om at han hadde hoppet fra sidebygningen. For Konstabel Oskarsen virket dette lite sannsynlig da det var et langt og høyt hopp fra den ene bygningen til en andre, men de kunne ikke utelukke det som en mulighet.
Samtidig fant de ut at ikke alt blodet stammet fra den døde mannen, men også fra drapsmannen selv. Det lå en blodig og brukket tann på gulvet, og etter en sjekk i munnviken til den døde personen kunne de raskt anslå at tannen også tilhørte drapsmannen. Det var dessverre ikke oppfunnet noen metode å avsløre hvem tannen tilhørte på dette tidspunktet.
"Politikonstabel Oskarsen, jeg tror vi har funnet ut hvem drapsmannen er," fortalte kriminaldetektiv Knut Stålsrud med et bestemt blikk. Oskarsen hevet øyebrynene, og ga tegn til at Stålsrud skulle fortsette.

"Vi har fire mistenkte, men en hovedmistenkt. Et vitne så vår hovedmistenkte halte oppover Solerødsbakken, med noe som så ut som en blodig, mørk frakk. Et annet vitne beskriver også en mann med mørk, blodig frakk, og la i tillegg merke til at han hadde et kutt i pannen og blødde fra munnen. Han ble sist sett bare et par kilometer unna, ikke langt fra huset som brant i går kveld. De tre andre vi har som mistenkte er kun de tre andre som har registrert seg med et likt våpen som vår drapsmann har, en M1911. Vi har kikket innom alle tre, og alle sammen befant seg hjemme og manglet verken en tann eller hadde blodige klær i huset seg. Vi er rimelig sikker på at vår hovedmistenkte er drapsmannen. Han stammer tilsynelatende fra Russland, og heter Kronos Wrakenizk. Han har vært norsk statsborger i snart 14 år, og har blitt mistenkt for flere ran og innbrudd tidligere. Han har derimot aldri blitt dømt. Da vi ransakte huset hans fant vi mistenksomme gjenstander plassert på uvanlige steder. Det lå en pistol av typen Luger i øverste skuff i nattbordet hans, på kjøkkenet hang det flere kniver som ikke så vennlige ut, og han hadde en usedvanlig stor bunke med penger og smykker i en koffert under sengen. Hvis han ikke vil sette denne mengden med penger i banken, er det nok fordi noen andre savner dem. Kronos Wrakenizk har vært arbeidsløs i snart fire år, men har aldri vært registrert hos NAV og har ikke noen familiemedlemmer i nærheten eller andre som kunne sendt ham disse pengene. Får vi tak i ham, får vi slutt på mye faenskap," forteller Stålsrud. Oskarsen kikket imponert på ham. Han hadde aldri forventet at de kom til å finne ut av det på så kort tid. Nå manglet det bare å få tak i denne Wrakenizk før han slapp unna.

Det var nå tidlig på morgenen, og jeg satt utmattet i ytterkanten av byen med ryggen mot et tre. Jeg kikket ned på kaoset i gatene. Jeg hadde tydeligvis skapt mye oppstyr. Halve meg moret seg over det, halve meg var knust av skyldfølelse. Jeg hadde drept en mann. Det var ikke helt meningen, men det hadde skjedd. Pistolen skulle jeg egentlig kunne bruke til å true. Hvis politiet får tak i meg kommer jeg til å måtte gå gjennom et rent helvete. Det ønsker jeg ikke.

Jeg vokste opp i et tungt miljø i Russland. Det var veldig annerledes enn Norge. I Russland var det litt sånn "De sterkestes rett". De svake ble svakere og ble stadig mer undertrykt, mens de som faktisk slo og truet vokste høyere opp på rangstigen. Det var derimot en uskreven regel om at man ikke skulle drepe. Det var akseptabelt å slå og sparke noen halvt i hjel, men det å drepe, var en dødssynd. Bokstavelig talt. Din egen familie kunne finne på å henrette deg hvis du tok en annens liv. Da ble du en skam i familiehistorien, og de føler da at den eneste måten å eliminere denne skammen er å eliminere opphavet. Jeg hadde nå drept et annet menneske, og jeg fortjente å dø. Hvert fall hvis jeg skulle følge de russiske skikkene. Jeg hadde fortsatt fire sprøyter igjen. Jeg visste at to av disse var nok til å ta livet av hvem som helst. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva skulle jeg uansett gjøre med resten av livet? Jeg kom til å måtte sone lenge for drap, samtidig hadde jeg et ufyselig antall med andre lovbrudd jeg ikke var blitt tatt for, før nå. Det var naturligvis ikke sikkert at politiet fant ut at det var meg, men jeg følte på meg at jeg nå kom til å bli tatt. Jeg tok valget.

HQ