Norsk
Blog

Kvinner fra Venus, menn fra Mars

En historie jeg skrev for en skoleoppgave, velger å dele den med GR, kanskje interessant lesning for noen :)

Endringen skjedde i 2143. Tønsberg var den eneste byen i Norge som ikke var blitt ødelagt under den tredje verdenskrigen, og var blitt isolert fra omverdenen. I 2143 kom de som styrte Tønsberg med en "genial" idé; skille byen i to, en del for kvinner og en del for menn. Du skjønner, på dette tidspunktet var forholdet mellom menn og kvinner helt kaotisk. Ingen var venner, og menn mente bare at kvinner var til for å ligge med dem. Og dermed ble en mur bygget i midten av Tønsberg og denne delte byen i to.

Året er nå 2167, og det er mer kaos enn noensinne. På mannssiden er det ingen som styrer, ran hver natt, slåsskamper dagen lang og en evig rekke med andre typer uhyggelige ting. På kvinnesiden derimot, virker alt perfekt. Alle går rundt i pene klær, byen er full av farger og alt ser så elegant ut. Det største problemet med et kjønnsskille, ligger bare i menneskets natur.

Hvis man laget en barrikade mellom menn og kvinner, ville vi fått et veldig stort problem. Nemlig det at det ikke ville komme nye barn til verden. Måten dette er løst på, er at én uke i året åpner en bygning som er festet midt mellom de to bydelene. Og denne bygningen fungerer som et slags horehus, hvor alle løper inn og ligger med hverandre, og et par dager etterpå er halve kvinnebyen gravid. Hvis barnet de føder er en mann, sendes han over til mannssiden, hvis det er en jente, blir barnet værende i kvinnedelen av byen. Denne bygningen, hvor slikt bestemmes, kalles "Bordellet.

Jeg får vel starte å fortelle om meg selv. Jeg heter Torak, 17 år gammel. Men far døde da jeg var bare syv år gammel, og jeg har blitt nødt til å ta vare på meg selv siden. Dette hadde ikke gjort noe hvis jeg var som alle andre i denne delen av byen; altså helt ville. Problemet er at jeg ikke er det. Jeg tror jeg er den eneste som faktisk ønsker at byen skal bli kombinert igjen, til én hel, stor enhet. Jeg er nemlig tvilling. Det er bare det at tvillingen min bor på den andre siden av byen, og jeg får ikke møte henne. Vi har kun møttes over telefon og brev vi kaster over muren fra hustakene, men vi har aldri møtt hverandre ansikt til ansikt. Den eneste sjansen vi har til å møte hverandre, er hvis vi møtes på "Bordellet". Og vi har begge to frastått fra den sjansen hvert eneste år, fordi vi ikke vil ta del i det evige kaoset som foregår der. Jeg lengter etter å møte henne igjen, samt møte min mor, og har et sterkt ønske om å få dette til.

Puben jeg opphold meg i var et eneste stort kaos. Jeg satt innerst i det ene hjørnet, det eneste stedet hvor ingen slåss og det ikke var knust glass overalt. Slik var det hver kveld. Flesteparten av mennene kommer hit om kvelden, har det hyggelig i noen få timer, før et rent helvete bryter løs og alt blir kaos. Dette var selvsagt en rutinesak, og nå har det skjedd igjen.

Jeg reiste meg opp, grep frakken min, og startet å bevege meg mot utgangsdøren. En full gammel mann som ikke hadde fått med seg at jeg ikke var med på kampen, slo etter meg med en ustø neve. Han bommet uten at jeg trengte å bøye meg engang. Jeg kom fram til utgangen uten andre problemer, helt til døren ble slått opp og jeg fikk den rett i hodet. Jeg besvimte på flekken.

Jeg våknet opp igjen ute på gaten, helt desorientert. Jeg oppdaget at jeg manglet både jakken min og alle tingene mine, det eneste som ikke var blitt borte var kniven jeg hadde gjemt i skoen. Jeg hadde hatt kniven nettopp for situasjoner som dette, altså ran. Synd jeg var besvimt mens de ranet meg. Jeg hadde mistet mye, og var ikke villig til å gi slipp på alt sammen uten videre. Og her på mannssiden hadde vi ingen politistyrker, så her måtte vi ta oss av slike saker på egenhånd. Da jeg reiste meg opp og så meg rundt, oppdaget jeg at jeg var innesperret. Jeg var låst inne i en bakgate og så ingen åpenbar vei ut. Døren av metall var låst, det var ingen vinduer på bakkenivå man kunne åpne og det var bygninger på alle de fire kanter. Den ene bygningen var bare sånn syv eller åtte meter høy og var bygget av gammel murstein. Flere av steinene hadde falt av, og dette skapte så vidt nok grep til at jeg sannsynligvis kunne klatre opp den veien. Uten å se etter andre veier ut, løp jeg mot veggen og startet å klatre. Jeg så ingen annen vei ut. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at det ikke var så lett å klatre som først antatt. Mange av stenene var løse, og det var bare noen få centimeter jeg kunne klamre meg fast til. Jeg hadde bare kommet et par meter opp før jeg klatret ned igjen, tok av meg skoene, bandt dem sammen og hang dem rundt halsen. Det var kanskje kaldt, men mye lettere å klatre barbent. Og det ble mye lettere, så det var ikke lenge før jeg var fire-fem meter oppe på veggen. Og selv om jeg ikke er en person med spesielt mye høydeskrekk, må jeg innrømme at det å se ned var svimlende. Jeg holdte på å falle en gang, da jeg ble nødt til å hoppe sidelengs på veggen for å finne feste for henda. Men det gikk greit, og jeg kom meg opp på taket etter noen få minutter.
Idet jeg reiser meg opp på hustaket, kommer solen tittende opp bak fjelltoppene i bakgrunnen. Plutselig lyste det så sterkt at jeg ble blendet i flere sekunder og det tok litt tid før jeg oppdaget hvor jeg virkelig var. Jeg var på toppen av Bordellet. Jeg hadde hørt om folk som hadde prøvd å klatre opp hit for å snike seg over til den andre siden av byen, men aldri hørt om noen som hadde greid det. Men nå var jeg her, oppe på taket. Og jeg kunne se fritt ned på begge bydeler. Og kontrasten mellom disse to var enorm. Kvinnesiden var badet i varmt sollys, med vakre bygninger og rene gater.

De første menneskene begynte å strømme ut i gatene med rene og pene klær. Mannssiden derimot, lå mørk og uhyggelig, da sollyset enda ikke hadde rekket fram. Og det var kanskje like greit, for der så det virkelig ikke bra ut. De fleste gatelyktene var ødelagt, halvparten av byens vinduer var knust, og helt herfra kunne man høre lyder fra masseslåsskamper i byen. Jeg gikk rolig bort mot den mer tiltalende delen av byen, og så utover den. Det så fredelig ut. Nesten litt for fredelig ut. Rett og slet dørgende kjedelig. Jeg satt der i nesten i en time og studerte bylivet på kvinnesiden, og gud så kjedelig det må ha vært der. Folk bare sto i gatene eller satt ute på planen og gjorde ingenting. I motsetning til mannssiden, hvor det var umulig å få fred fra noen. Jeg hadde helt glemt at jeg var blitt fratatt tingene mine og ranet.

Kanskje er grunnen til at alt er som dette, rett og slett bare det at menn og kvinner ikke klarer seg uten hverandre? Oppe på hustaket slo dette meg, og jeg har aldri tenkt over dette før. Vi klarer oss ikke hvis menn og kvinner er adskilt fra hverandre. Vi menn trenger kvinner til å roe oss ned og få oss til å oppføre oss hyggelig og siviliserte, mens kvinnene trenger oss for å få gjort noe gøy i det hele tatt. Begge sider av byen trengte å lære noe av den andre. Mannssiden trengte å lære folkeskikk, mens kvinnesiden trengte å lære å nyte livet, ikke bare gjøre ingenting. Jeg kunne ikke se engang se en eneste pub eller bar i byen fra her jeg satt, i hvert fall.

Jeg kom meg hjem noen timer etterpå, etter en særdeles dramatisk klatretur ned til mannssiden. Det første jeg gjorde var å prøve å få kontakt med søsteren min over telefonen for å forklare hva jeg hadde tenkt på når jeg satt oppe på taket. Hun svarte den tredje gangen jeg ringte henne og ble tydeligvis svært tankefull hun og. Vi bestemte oss for å gjøre noe med det. Vi visste begge to at vi kom til å få mye problemer på hver vår side. Men vi er rimelig sikre på at på det tidspunktet var vi de eneste som faktisk var klar over at verden hadde blitt så mye bedre hvis vi bare var samlet, alle sammen. Det gikk noen uker, så fikk jeg kontakt med de som visstnok styrte hele Tønsberg. Det vil si; hadde styrt Tønsberg, fordi de hadde latt bydelene ta vare på seg selv lenge. Vi fikk faktisk ordnet et møte. Jeg og søsteren min, samt de tidligere lederne fra hver bydel. Dette var første gang jeg og min søster møttes, og du vil ikke tro hvor stor gjensynsglede man kan ha for en person man egentlig aldri har møtt før. Etter at jeg og min søster hadde roet oss ned og klarte å gi slipp på hverandre, startet møtet. Det virket som om det gikk vellykket, og vi avtalte at det skulle bli nok et møte om en uke. Etter det fjerde møtet ble det bestemt; muren skulle fjernes. Det ble litt av et kaos nok en gang. Så fort en liten del av muren ble fjernet, stormet alle mennene inn på kvinnenes side av byen. Og overraskende nok, gjorde de ikke ugagn. Etter et par år var alt nesten perfekt. Mannssiden var restaurert og pen igjen. Alle spor etter muren var fjernet, bortsett fra en lang stripe med betong midt i byen. Og det ble faktisk veldig bra igjen. Kanskje vi hadde hatt godt av å være unna hverandre så lenge? Hvem vet, Tønsberg By var hvert fall lykkelig nå.

HQ