Norsk
Blog

Årets spill 2017: del 2

Skrevet av Glorfindel den 31 desember 2017 klokken 13:09

5. Assassin's Creed: Origins

I 2013 dukket Assassin's Creed: Black Flag opp. Et spill som ikke bare endte opp som mitt favorittspill i AC-serien, men et av mine favorittspill noensinne. Deretter tok det ikke så langt tid før jeg begynte å innse at jeg egentlig liker denne serien ganske godt. Etter Black Flag bommet Ubisoft litt med det neste innslaget i serien: Unity. De hektet seg litt på riktig spor igjen med Syndicate og har fulgt togskinnene videre med Origins. Origins leverer det mest omfattende spillet i serien, med et oldtidens Egypt som først og fremst er vanvittig stort, men også svært spennende å utforske. Her snakker vi open-world med helt enorm frihet. Vil du klatre opp et helt fuckings fjell for å nå utkikkspunktet på toppen? Kjør på.
Spillet har fått RPG-elementer som lar deg tilpasse utstyr på karakteren din og som har helrenovert kampsystemet til en light-blanding av Dark Souls og The Witcher 3. Spillets hovedkarakter(er) er mer interessante enn mange av de som har representert foregående spill og historien ender også opp med et godkjent-stempel. Til syvende og sist byr Origins på mye av det samme som sine forgjengere, men også nok nytt til å gjøre spillopplevelsen frisk. Og det viktigste av alt er at jeg fremdeles synes Assassin's Creed serien er meget underholdende å spille og til og med vel verdt å fullføre ned til benet.

4. Super Mario Odyssey

Det er ikke til å stikke under en stol at mitt spillår har vært preget av ganske tunge titler. Enten i form av lengde, eller kompleksitet. Derfor var det ganske deilig å sette seg ned med Super Mario Odyssey, som et av de siste spillene i år. I god gammeldags Mario-stil, er nemlig Odyssey ren, skjær moro. Antageligvis er det det morsomste spillet jeg har spilt i hele år. Kontrollene sitter som støpt, de ulike verdenene flommer over av stil og personlighet og variasjonen i hvordan du får tak i de ulike månene, den er overraskende stor. Mario's nye følgesvenn Cappy, lar han ta over et mangfold av ulike skapninger, som bare gjør spillet enda morsommere. Som selve smellbombongen på kransekaka, kan du også kle opp Mario i et enormt utvalg av forskjellige kostymer. Det er en kort og festlig liten historie her også, men hvem bryr seg om det når det er opp imot 900 måner du kan samle før spillet er offisielt over. Jeg har enda til gode å samle ⅔ av alle månene i spillet og må samtidig gruble litt til før jeg kan bestemme meg om dette skal vippe Galaxy av tronen som mitt favorittspill i serien. Men at det er et av de beste spillene fra i år, det er det absolutt ingen tvil om. Hvem trenger egentlig lykkepiller når du kan spille Mario.

3. NieR: Automata

Platinum Games står bak godbiter som Bayonetta og Metal Gear: Rising, men en vanlig gjenganger er at spillene deres ikke selger all verden. I sitt nyeste prosjekt slo de seg sammen med smågale Yoko Taro for å lage NieR: Automata. Med storutgiver Square Enix i ryggen, skulle det vise seg å levere varene. NieR: Automata forteller en følelsesladet historie om jorden etter at menneskene har forlatt den. Det som er igjen er maskiner som begynner å etterligne menneskelig oppførsel. Sett gjennom øynene til androidene 2B og 9S, er dette en reise som setter inntrykk. Den forlatte verdenen skaper en rolig men også småguffen stemning og du møter sidekarakterer som er vel så minneverdige som hovedkarakterene. NieR: Automata belønner deg faktisk veldig for å gjøre sideoppdrag.
Med Platinum Games bak roret, får du det velkjente kampsystemet som foregår i lysets hastighet og som for min del aldri ble kjedelig, selv om det stort sett bare går ut på å denge roboter sønder og sammen. Og sist, men gud bedre meg ikke minst: musikken. Holy guacamole den gjør ting med deg.

2. Xenoblade Chronicles 2

Da Xenoblade Chronicles fikk annonsert en "oppfølger" under kodenavnet "X", nådde hypenivået mitt nye høyder. Dessverre hadde Xenoblade Chronicles X et litt for stort MMO-preg til å bære mye av fruktene som ble sådd i originalen. Det endte opp som et godt spill, men kanskje ikke helt den "oppfølgeren" jeg hadde sett for meg. Da Xenoblade 2 dukket opp ut av ingensteds i januar, visst jeg ikke helt hva jeg skulle tenke. Trenger jeg dette? Vil jeg ha dette? Ikke rakk jeg å hype meg voldsomt opp heller, da det viste seg at spillet faktisk også skulle lanseres i år. Men hvem er det jeg prøver å lure. Selvfølgelig ville jeg ha mer Xenoblade.

Xenoblade Chronicles 2 er en mer "direkte" oppfølger til Xenobade Chronicles og viderefører mye av det samme som gjorde originalen så givende. Det er kanskje litt mer anime, både i design og humor, men det er fortsatt Xenoblade og det spiller fremdeles ping-pong med følelsesregisteret ditt, har et flott persongalleri, en enorm og ambisiøs verden og et svært dypt kampsystem, hvor du også må tenke litt strategisk i møte med fiender. Og lydsporet .... å herregud vol. 2.5. Det er ikke uten grunn at musikken alltid kommer til å være noe av det første jeg drar opp, hvis folk skulle lure på hvorfor jeg elsker disse spillene, som nå faktisk har blitt spillserien (!) Xenoblade Chronicles.


1. Persona 5

Man kan si mye rart om Japan og Persona 5. Nei, du kan faktisk ikke det. Med unntak av Japan.
Persona 5 er et tilnærmet komplett spill, som først og fremst balanserer sosial-simulasjon og rollespill på en ypperlig måte. Om dagen er du en helt vanlig skoleelev, hvor du må balansere studier, fritidsaktiviteter og sosialt samvær med venner. Etter skoletid beveger du deg inn i en parallell verden, hvor de voksne har blitt selvgode og herskesyke. Her snur Persona 5 om til et mer klassisk rollespill, med "dungeon-crawling" og et turbasert-kampsystem i verdensklasse. Karakterene er troverdige, historien sirkulerer rundt kjente moralske og etiske problemstillinger og lydsporet er latterlig fengende. Også må man naturligvis ikke glemme at Persona 5 har stil. Faktisk er det et av de mest stilaktige spillene jeg har vært borti til dags dato. Menyene flommer bokstavelig talt over av fargerike detaljer og unik personlighet. Totalpakken Persona 5 leverer en uforglemmelig spillopplevelse på nærmere et tresifret antall timer og i løpet av den tiden fortsetter det bare å gi hele veien til the bittersweet end. Og noen sa det sto dårlig til med japanske rollespill... Forrealz??

Årets spill 2017: del 2

HQ