Idrett, zorbadansing og et liv i ruiner

Vi beveger oss over i del 4. Denne kaller jeg:

Idrett og zorbadansing

Det gikk flere måneder før jeg våget å hvile mine øyne på en person av det andre kjønn, jeg lot blikket flakke over dem, men stoppet aldri helt opp, ikke så lenge i hvert fall. En sjelden gang i blant når jeg tittet på damene, måtte jeg bare fundere på om det var en forstyrret sjel som bare ønsket å være dame.

Gutta bestemte seg for at jeg ikke hadde godt av denne sølibatske tilstanden, og at Norge ikke var det rette stedet å snike seg ut av den. Vi måtte dra et sted der kvinner var kvinner og menn fra otlandet var ettertraktet vare. Etter intens forskning fant man et sted som måtte være perfekt, et land hvis engelske navn inneholder både kvinnenavn og ordet for alkoholpåvirket tilstand; Hviterussland. Her er menn fra vesten en vei ut for kvinnene som ofte kan være vakre og villige, og spriten er billig. Dit skulle vi, om det så skulle koste oss dyrt, og slik ble det også. Kl 04.30 en søndags morgen i april entret tre norske ungdommer et fly fra Belarus Airlines på hovedflyplassen i Odda. Turen gikk smertefritt, selv om Per fikk raufoss av flymaten.

Vi tok inn på det beste ungdomsherberget i byen, det ble kalt det beste kun fordi det var det eneste, men det dugde for oss. Vi fikk et firemannsrom, men det holdt lenge for oss. Dessuten var den fjerde halmhaugen ledig. De to neste dagene brukte vi på å orientere oss i byen, finne ut hvor hva var og hvordan vi skulle finne tilbake til herberget. Det meste av byen gjorde seg klart for et stort idrettsarrangement som skulle finne sted om kun få dager. Vi gledet oss stort til å overvære dette som visstnok var en årlig hendelse av stor betydning. Hva gjaldt barene var vi ikke like fornøyde, drinkene var bra, ren vodka, men musikken sugde verre enn en støvsugerfabrikk. Kjøleskapskazoo og psykotisk heismuzakk var gjennomgående temaet. Da vi kom, lettere bedugget, hjem oppdaget vi at "hotellet" krydde av folk. Det var idrettsutøverne, de skulle bo på vårt sted. Dette kunne bli riktig så stas, spesielt med tanke på at dette var ett mesterskap kun for kvinner. Her hadde vi skutt gullfuglen.

Sportsfolket hadde gått hvert til sitt da vi kom hjem, og en hadde til og med gått til oss. Vi hadde ikke lenger en fjerde, ledig seng. Det var ikke en kvinne, man har da litt anstendighet, men det kunne like gjerne vært en dame. Da vi entret rommet slo en sterk eim av sjasminparfyme våre nesebor bevisstløse og det som sto midt på gulvet gjorde at vi ønsket oss blinde. Der stod det en tannløs, radmager mann i en tettsittende paljettdrakt og danset zorba. Han ønsket oss velkommen med åpne armer, vi snodde oss unna dem og satte oss brydd ned på madrassene våre. Han var treneren for det greske laget i synkron zorbadansing. Homo, ordet sto skrevet i panna hans. Vi aktet oss vel for han og var svært mistenksomme, våre mistanker viste seg derimot å være svært så feilaktige. Her hadde vi en kjempeperson på rommet vårt, han bød oss på sprit, absint faktisk, og sa han skulle fikse noen damer som kunne være med på festen.

Han forsvant ut, og mens han var borte forsynte vi oss grådig av denne grønne, sterke drikken. Dette var en ny drikk for oss alle. Kult, dette er kultur, vi prøver ting fra andre kulturer vi ikke har prøvd før og blir kjent med andres skikker. Vi drakk lenge og vel og etter en stund kom treneren tilbake, med en hel skokk med damer. Han fortalte oss at de var litt kinky, og at dette ville bli en uforglemmelig aften. Akk hvor rett han hadde. Etter å ha spart meg, og omverdenen, i måneder var jeg klar for det meste, og godt var det. Inn kom nemlig polens kvinnelige landslag i sumobrytning. Greie folk, ikke så meget å se på, eller rettere sagt veeeldig meget å se på, men intet flott syn for øyet, men ganske greie.

Vi sang greske, polske og norske drikkesanger og ble etter hvert ganske så svimete i hodet. Vi kom på den geniale ideen å spille truth or dare, hvem som var smartingen husker jeg ikke, men jeg kan røpe at det hele endte med at Per, Gunnar, zorbadanseren, hele det polske sumobrytningskvinnelandslaget og jeg smurte oss inn i tyttebærsyltetøy og hadde det sabla moro. Denne gangen foregikk kampen på en helt annen arena enn bryteringen.

Neste morgen var det ikke like moro. Hodet verket, og jeg så fortsatt syner. De kvinnelige elefantene hadde forlatt oss til fordel for bryting og kulekasting, og det var kanskje like greit. Jeg var godt fornøyd med turen, jeg hadde, til de grader, klart å droppe ethvert krav man muligens kan sette til en kvinne.

De sportslige lekene latet til å kunne bli en suksess uten like, allerede dagen før mesterskapet startet hadde to dopingkontrollører blitt jaget ned, steinet og lynsjet av en rasende folkemasse som kun var interessert i å se voldsomme prestasjoner og menneskelige abnormiteter. Et par dager passerte og vi hadde mye moro med lokale sprittyper og idrettsutøvere. Ruset på grønne, sterke drikker og noe annet som en sleggekaster gav oss var vi vel egentlig ikke i stand til å dømme noe som helst.

Da vi kom hjem leverte jeg bildene fra turen til fremkalling og da jeg en uke senere hentet dem, så betjeningen i fotobutikken bare rart på meg og kniste. Bildene, som for så vidt var godt tatt og veldig klare og tydelige, var bilder jeg helst ikke vil vedkjenne meg. Da jeg så på dem gikk jeg rett i gulvet og ble liggende der en god stund, men herdet som jeg er av fæle damer fra før, fikk jeg ingen varige men, det fikk derimot mine redningsmenn som skulle sjekke hva som hadde sendt meg i bakken med slik en kraft. Bildet av 1750 kilo damer i thorvald og syltetøy som besetter tre unggutter og en degoshomse i paljetter brant seg fast i netthinnen deres som syre brenner seg fast i ost. Stakkars jævler, men utakk er som kjent verdens lønn, og nysgjerrighet drepte katten.

Her sitter jeg nå, og lurer. Lurer på om det beste ikke ville vært å droppe alt som het damer, men det vil tiden vise. Det vil tiden vise...