Bionic Commando: Rearmed 2

Sukk. Vi får aldri ta det med ro, får vi vel? Nathan "Rad" Spencer rekker ikke engang å slå seg ned på Papagaya-øyene før en ondskapsfull diktator (som er mistenkelig lik Fidel Castro) dukker opp, og det tar ikke lang tid før massiv bionisk deng står på menyen til den utspekulerte lømmelen. Spillet har flere likhetstrekk med Bionic Commando: Rearmed, men det er fremdeles et par viktige endringer som har tredd i kraft siden forgjengeren. Blant nyhetene er samarbeidsmodusen, oppdrag som krever kjøretøy og muligheten til å hoppe.

Hoppingen er naturligvis det mest interessante her. Forgjengeren vektla nemlig at man ikke kunne gjøre det, som dermed tvang deg til å bruke den bioniske armen for å ferdes i landskapet. I Bionic Commando: Rearmed 2 kan man gjøre små hopp, som forandrer så godt som alt. I utgangspunktet var jeg negativ til tanken, men i praksis fungerer det veldig bra. Fatshark har nemlig sørget for å blidgjøre de som spilte originalen også, og har gjort det mulig å spille gjennom hele eventyret uten engang å kikke på hoppeknappen.

Om du vil kan du spille gjennom hele spillet med en venn, som kan assistere deg under sjefsfiendekamper eller vanlige oppdrag. Det tilføyer ikke særlig mye til opplevelsen, og later til å handle mer om selskap enn økt spilleglede. Men til gjengjeld har du kjøretøyene, der Fatshark har lagt inn mer spesifikke funksjoner når man spiller sammen. Opplevelsen blir morsommere, og gir tospillermodusen mer mening.

Jeg hadde det gøy under store deler av tospilleren, og tankene fløy tilbake til da jeg og mine brødre spilte gjennom Super Probotector på 16-bits-tiden. En spiller havner på utkanten av bildet, som tvinger partneren til å gå bakover for å få han tilbake. Kanskje medspilleren din lander feil og faller, og da må du hoppe etter. Det er utvilsomt morsomt innenfor sine bestemte rammer, og presterer å være gammeldags på en god måte. Det hjelper også at du kan stjele liv av din medsammensvorne om du nærmer deg bristepunktet, og det er nok en retro-detalj som var en nødvendighet for 20 år siden.

Men ingenting er perfekt, og problemet ligger for det meste i old school-elementene. Jeg blir for eksempel skutt utenfor skjermen flere ganger, som vil si at fiender jeg verken kan se eller treffe kan plukke meg ned uten problemer. Dessuten er det for mange unødvendig vanskelige områder, som unødig straffer deg på problematiske tidspunkter. Her kunne de med fordel vært snillere, spesielt siden lagringspunktene er mangelvare. Om du dør under en sjefsfiendekamp må du spille hele brettet om igjen, som er i tyngste laget siden de ofte er veldig, veldig lange. Du må bare prøve til du får det til, rett og slett.

Nathan har gått gjennom en skikkelig make-over i Bionic Commando: Rearmed 2, og har avlet frem en knalloransje bart og en spenstig Dragonball-inspirert frisyre. Humoren setter standarden for eventyret, som er mye mer underholdende enn tidligere. Man merker at dette er en slags hyllest til det som var, og Fatshark har valgt å tulle litt med en sjanger man ikke lenger kan ta like alvorlig. De har til og med integrert flere interne vitser for svenskene, og bruker skilter og navn fra nabolandet i tide og utide.

Det ligger mye arbeid bak nivådesignet også, som strekker seg fra isfylte landskap og mørke grotter til lumske skoger og beinharde militærbaser. Hvert område skjuler nye oppdrag og våpen, og disse er som regel avsindig vanskelig å slå klørne i. Bionic Commando: Rearmed 2 tar seg generelt svært godt ut grafisk, og har en enorm detaljrikdom. Det viktigste for de som spilte originalen er kanskje musikken, som nok en gang lever opp til alle forventningene. Simon Viklund, som komponerte de 8-bits-inspirerte tonene fra forgjengeren, har atter en gang sørget for at musikken er like fengende og engasjerende.

Men livet på Papagaya-øyene er likevel ingen dans på roser. Et av de verste elementene med Bionic Commando: Rearmed 2 er at man har raket unna alt som er av flerspillermuligheter. Selv synes jeg det var forgjengerens store fordel, og i mine yngre dager forsvant både natt og dag mens jeg spilte meg gjennom modusen. Det var enkelt, engasjerende og sykt underholdende å se fire cyber-Tarzaner svinge rundt i en vill bombejakt. Det er rett og slett sjokkerende at de har latt flerspilleren ligge, siden nettstøtte for spillet ville økt underholdningsfaktoren betraktelig. Men det er altså et forbigått kapittel.

Som eventyr er Bionic Commando: Rearmed 2 langt over middels bra. Det uhyre lange spillet takler å bli spilt flere ganger, mye på grunn av den underholdende samarbeidsmodusen. Men spillmessige nyheter og signaloransje bart til tross - Fatshark lykkes ikke helt å leve opp til standarden forgjengeren satte. Men det stopper ikke Rearmed 2 fra å være et sikkert kjøp for alle som liker retro-referanser, samarbeidsspilling, fengende musikk og tøffe sjefsfiendekamper.