Bayonetta

Det begynner å bli en god stund siden første gang vi så skjermbilder fra det lettere obskure actionspillet Bayonetta. Inntil nylig så det ikke ut til å være noe annet enn en finpusset Devil May Cry-klone med sexy damer i hovedrollen, og et spill kun for spesielt interesserte. Det var først da vi fikk høre om at det hadde fått full pott i Famitsu, et av Japans mest prestisjetunge spillblader, at vi skjønte at dette kunne bli stort.

Utstyrt med pistolstøvletter, håndvåpen, magi og hår som fungerer som både klær og våpen, inntar du rollen som heksa Bayonetta, som bekjemper engler i den fiktive europeiske byen Vigrid (jepp, du hørte riktig). Høres det kjent ut? Ikke det? Det synes ikke vi heller.

Bayonetta er altså ei heks av den virkelig gamle sorten, som etter 500 års dvale våkner opp uten en eneste ide om hvem eller hva hun er. I løpet av spillets gang dukker flere og flere minner opp som forklarer hvorfor hun stadig vekk blir angrepet av vingebekledde og engellignende skikkelser.

Spillet er regissert av Hideki Kimiya, mannen bak Viewtiful Joe og Devil May Cry-spillene, og likhetene til sistnevnte er åpenbare. Du kan vente deg frenetiske kampsekvenser med horder av fiender og fargesprakende effekter i hopetall, alt sammen akkompagnert av et av spillhistoriens mest absurde og intense lydspor. En blanding av japanske show tunes og avsindig hissig pianospilling danner en markant kontrast til den brutale nedslaktingen som foregikk på skjermen, og øker samtidig stressnivået betraktelig. Mens jeg satt med rundt 250 i puls og spilte, satt Jon Cato og jublet i bakgrunnen. Heftige saker.

Kontrollsystemet minner veldig om nevnte Devil May Cry, hvor man kombinerer hopping, skyting og nærangrep for å bekjempe fiender. Nytt er derimot Witch Time, en sakte film-effekt som oppstår etter å ha dukket unna angrep, og et nyttig hjelpemiddel for takle store mengder fiender på en gang, ettersom man selv forblir i normal hastighet.

En annen nyttig nyvinning dukker opp når man spinner venstre stikke og så trykker sparkeknappen, og Bayonetta følgelig stiller seg på hendene for å fylle alle rundt seg med bly fra de støvlettmonterte pistolene. Selv om skadeutdelingen ikke er så høy, får man presset fienden tilbake og gir deg litt pusterom mellom slagene.

Et eget meter som er plassert under helsen din på skjermen, fylles opp ved å dele ut en viss mengde skade uten å bli truffet av fiendene. Dette åpner for såkalte torturangrep, som ved hjelp av enkle tastetrykk utløser et blodig og fatalt angrep hvor fiendene rives i fillebiter, blir spiddet i en jernjomfru eller andre makabre torturinstrumenter. Dette, sammen med en overraskende hyppig bruk av F- og S-ord, spikrer nok aldersgrensen godt oppe i toppsjiktet.

Som nevnt innledningsvis har Bayonetta en fantastisk kontroll på det eviglange håret sitt, og i tillegg til å tidvis dekke kroppen sin i det som en hårete cat suit, kan hun bruke det til en rekke kraftige angrep når det tar form som en stiletthæl eller andre merkelige former. Når heksa selv i tillegg kan skifte form, kan du tenke deg hvor mangfoldig angrepssortimentet i spillet er.

Et problem jeg tidligere har hatt med Devil May Cry-spillene er at de mange kampene etter noen timer blir ganske kjedelige og like, og hvor den eneste gulrota til å fortsette er neste episke bosskamp. Selv etter den korte tiden jeg hadde med Bayonetta var det tydelig at spillet byr på en variasjon og flyt som kan ende opp med å sette Devil May Cry-serien totalt i skyggen.

Grafikken er nydelig, musikken forvirrende men fengende, historien akkurat så absurd som vi forventer fra den kanten og en spillbarhet som setter store krav til spillerens ferdigheter. Om du ikke velger den letteste vanskelighetsgraden da, og knappeoppsettet er redusert til at de fleste angrepene utføres ved hjelp av enkle tastetrykk.

Jeg trodde jeg hadde lagt denne sjangeren bak meg da jeg satte Bayonetta-disken i Xbox 360'en, men noen timer benket til sofaen med nevnte puls i fistel må jeg bare konstatere at dette lett kan bli en neste års store favoritter. Time vil shåv, som Blodstrupmoen sier.